Her kan du informere om justismord som du kjenner til i Norge.
Justismord, opprinnelig det tilfelle at en uskyldig ble domfelt og henrettet.
I nyere språkbruk betegner uttrykket enhver alvorligere straffedom som rammer en uskyldig.

Viser arkivet for juni, 2009

Agder lagmannsrett gjør seg bemerket igjen!

At rettssikkerheten i Norge, og i Agder i særdeleshet, ofte er på et nullpunkt – er jo ikke overraskende. Norske domstolers lojalitet til lov og rett er heller laber, lojaliteten til klassejus (derav hensyn til egen karrierestige), kameraderi, penger og makt er vesentlig større.
Å oppføre seg slik som Agder lagmannsrett gjør, jf Aftenposten beskriver 17.06.2009, er en direkte mobbing av et offer og offerets pårørende!!! Følgende sto på trykk, sitat:

BETALE OVERGRIPERS SAKSKOSTNADER
Aftenposten 17.06.2009.
Agder lagmannsrett har dømt ei åtte gammel jente med hjertelidelse til å betale saksomkostningene til sin egen overgriper.
Den 63 år gamle mannen er dømt til fem måneders fengsel for seksuelle handlinger mot den åtte år gamle jenta, men ble frikjent for oppreisningskravet, skriver Telemarksavisa.
Kravet i Aust-Telemark tingrett var begrenset oppad til 60 000 kroner, men rette frifant 63-åringen på dette punktet. Det var heller ikke særdeles skjerpende at jenta bare var 7 år da overgrepene fant sted. Jentas advokat anket avgjørelsen til Agder lagmannsrett, men lagmannsretten fant ingen grunn til å behandle saken.
Lagmannsretten finner ikke at det foreligger svakheter ved tingrettens avgjørelse som tilsier at anken fremmes, heter det i dommen. Lagmannsretten setter 63-åringens sakskostnader til 2 000 kroner, og i dommen står det svart på hvitt at åtteåringen må betale sin egen overgriper denne summen.
Både jentas advokat og stefar er fortvilet over kravet, men regningen er allerede betalt.
Vi sitter igjen med en følelse av at man helst ikke skal belaste rettsapparatet med slike saker som dette sier stefaren til avisen.
På vegne av åtteåringen har hennes advokat Ottar Lien søkt kontoret for voldsoffererstatning om erstatning.
Kjennelsen fra lagmannretten blir ikke anket. Eneste mulighet er Høyesterett og det er liten sjanse for å nå fram. I tillegg risikerer familien ytterligere krav om sakskostnader, sier Lien.
….
Agder lagmannsrett, er den samme rettsinstansen som dømte i Koldal-saken. Saken om Christoffer på 8 år, som langsomt ble pint til døde av mor – med juridisk foreldreansvar og stefar – men hvor bare stefaren ble dømt. Eneste årsak til at det overhode er blitt en del-dom i saken, er at Riksadvokaten krevde det. Jeg sier ”del-dom”, fordi moren etter mine begreper er delaktig i skyld ved ikke å ha ivaretatt foreldreansvaret ovenfor Christoffer etter loven, og for uriktig å ha forsøkt å gi stefaren et alibi.
Det er bare helt tragisk at det ikke blir satt i gang en grundig undersøkelse på hvordan domstolene fungerer i praksis – og det faktum at verken sakkyndige eller dommere aldri blir stilt til ansvar!

At et lite barn – med hjertefeil – på 7 år skal bli dømt til å betale saksomkostninger for en overgrepsperson, må være tidenes justismord!
Var disse dommerne habile i utgangspunktet?

Avdød fikk 3,5 mill. etter justismord

TRONDHEIM (VG) Denne mannen er tilkjent 3,5 millioner kroner fordi han satt uskyldig i fengsel. Erstatningen kom for sent: Trygve Ragnar Amundsen er død.

USKYLDIG DØMT: Dødsboet til Trygve Ragnar Amundsen er blitt tilkjent 3,5 millioner kroner i oppreisning og erstatning. Foto: RUNE NILSEN
I stedet blir Amundsens tre barn millionærer. De arver erstatningsbeløpet som Hålogaland lagmannsrett nå har utmålt.

En av de tre arvingene er identisk med jenta Trygve Ragnar Amundsen feilaktig ble dømt for å ha misbrukt seksuelt.

Pedofil-stempel

- Hele saken er en dyp tragedie. Det er sørgelig at Amundsen ikke skulle få oppleve å få oppreisning fra Staten etter justismordet. Stempelet som pedofil forfulgte ham til det siste, sier advokat Trygve Lange-Nielsen, som startet arbeidet med gjenopptagelse.

Advokat Morten Kjensli har prosedert erstatningskravet for dødsboet til den uskyldig incestdømte mannen fra Bodø.

Lagmannsretten dømte Trygve Ragnar Amundsen til fengsel i to år og tre måneder i 1992. Samboeren hans tok sitt liv etter dommen. Amundsens eiendomsselskap gikk over ende.

Han sonet straffen for incest.

I februar 2001 bestemte domstolen at saken måtte opp igjen av frykt for at det hadde skjedd et justismord. Nye sakkyndige kom til at den daværende Aker-legen Erik Kreyberg Normann trolig tok feil da han i sin tid mente å finne skader i barnets underliv etter seksuelt misbruk.

Frikjent

Amundsen ble frikjent senere samme år. Han søkte erstatning og oppreisning for et ødelagt liv, men avgikk ved døden 51 år gammel i oktober 2002 – bare to uker før erstatningssaken skulle opp for retten.

- Av alle ofrene for justismord er Amundsen en av dem som ble rammet aller sterkest. Han mistet alt. Sannsynligvis bidro belastningen til dødsfallet, sier advokat og tidligere lagdommer Trygve Lange-Nielsen.

- Incestsaken ødela livet mitt. Det har vært et slit, sa Trygve Ragnar Amundsen til VG før han døde.

Går fri etter justismord

Spesialenheten for politisaker har henlagt saken mot politibetjent Arve Hansen, som i fjor ble anmeldt av Tore Sandberg i forbindelse med justismordet på Fritz Moen.

KNUT OKKENHAUG

Henleggelsen skjer knapt en måned etter at Spesialenheten henla saken mot pensjonert politibetjent Magnar Solberg. Han var den politimannen som bidro til å flytte drapstidspunktet i Sigrid Heggheim-drapet ett døgn frem i tid, da Fritz Moen ikke hadde alibi.

Sandberg mente Solberg måtte etterforskes på bakgrunn av forklaringer han ga i 2000 i forbindelse med gjenopptakelsesbegjæringen i Moen-saken. Spesialenheten konkluderte i januar i år med at saken mot Solberg var foreldet. Nå er saken mot den andre polititjenestemannen Sandberg krevde etterforsket, Arve Hansen, også henlagt.

– Jeg registrerer at de to polititjenestemennenes rolle i Moen-saken ikke får konsekvenser for dem, mens det for en uskyldig Fritz Moen fikk de alvorligste konsekvenser. Det er et tankekors, sier Tore Sandberg.
- Ingen kommentar

Arve Hansen vil ikke kommentere henleggelsen av saken mot ham.

Det var 12. november 2007 at privatetterforsker Tore Sandberg ba Spesialenheten vurdere etterforskning av Arve Hansen og Magnar Solberg. For Hansen sin del ble anmeldelse innlevert. Det skjedde som følge av opplysninger Sandberg hadde fått samme høst, av et vitne som mente å ha blitt utsatt for utilbørlig press for å tilstå et mulig drap i 1977.

Avhørsmetodene som skal ha vært brukt av trondheimspolitiet mot mannen – psykisk press for å tilstå, ulovlig ransaking og beslag – skjedde i samme tidsperiode som Fritz Moen ble naglet til studentdrapene. Opplysningene skal ha blitt gitt av vitnet til Arve Hansen som var taktisk etterforsker i gjenopptakelsessaken for Fritz Moen som åpnet i 2000. Disse opplysningene – at ulovlige etterforskningsmetoder ble tatt i bruk kort tid før Fritz Moen kom i søkelyset for drap – ville talt i Moens favør, mener Sandberg.
Anmeldt to ganger

Han krevde etterforskning mot Arve Hansen i forhold til om han hadde underslått dokumenter i forbindelse med gjenopptakelsessaken. Rapporten som omhandlet forholdet skal Hansen ha oppgitt å være makulert, mens det senere viste seg ikke å være makulert.

Sandberg ville i fjor høst ha vurdert om politibetjent Arve Hansen har brutt straffelovens paragraf 120. Paragrafen omhandler straffansvar for offentlig tjenestemann som bevisst har gitt uriktige opplysninger, unndratt opplysninger eller for å ha holdt sannheten skjult. I tillegg om det var brudd på straffelovens paragraf 166; falsk forklaring og paragraf 325; grov uforstand i tjenesten.

Det er andre gang Sandberg anmelder Hansen. Første gang var i 2001. Også den gang gjaldt anmeldelsen tilbakeholdelse av saksdokumenter.
Intet bevist

I henleggelsen av saken mot Arve Hansen skriver spesialenhetens leder, Jan Egil Presthus: «Spesialenheten kan ut fra en samlet vurdering ikke se at det i dag er grunnlag for å vurdere anmeldelsen mot politibetjent Arve Hansen annerledes enn da saken i 2002 ble vurdert av statsadvokaten i Rogaland og i 2003 av Riksadvokaten. Det foreligger ikke opplysninger/bevis som kan anses å underbygge at politibetjent Arve Hansen bevisst har anført noe uriktig».

Saken mot Arve Hansen henlegges fordi intet straffbart forhold anses bevist hva gjelder anklager om at Hansen har lagt skjul på sannheten. I forhold til straffebud om mulig falsk forklaring og grov uforstand i tjenesten, mener Spesialenheten at intet straffbart er bevist, men at disse forholdene henlegges med begrunnelse foreldelse.

Fritz Moen-saken

Moen-saken er Europas eneste kjente tilfelle av dobbelt justismord i drapssaker.

Den sterkt funksjonshemmede (bl.a. døvstum og lam i høyre arm) Fritz Moen ble i 1978 dømt for å ha voldtatt og drept en 20 år gammel jente ved Stavne i Trondheim.

I 1981 ble han i tillegg dømt for i 1976 å ha tatt livet av en annen 20 år gammel jente ved Nardo i Trondheim. Tilsammen ble Fritz Moen dømt til 21 års fengsel og 10 års sikring.

I 1998 begynte journalist Tore Sandberg å engasjere seg sterkt i begge drapssakene, og hevdet at det var begått justismord mot Fritz Moen. I 2002 begjærte advokat John Christian Elden gjenopptakelse av begge drapssakene.

I 2004 ble Moen først frikjent for det ene drapet, og i 2006 ble han frikjent for det andre, etter at en 67 år gammel mann hadde tilstått begge drapene på sitt dødsleie. Fritz Moen døde 28. mars 2005, fremdeles kjent som skyldig i å ha begått et drap.

Saken har ført til alvorlige anklager mot norsk rettsvesen, og i likhet med i Lilandsaken besluttet regjeringen å nedsette et eget granskningsutvalg for å vurdere påtalemyndighetens og rettens rolle i saken. Utvalget fremla sin rapport den 25. juni 2007, og kom med meget skarp kritikk av politiets, påtalemyndighetens og rettens rolle i saken. Norske medier har også fått kraftig kritikk for å ikke ha ivaretatt sin rolle som «den fjerde statsmakt», og kritikk for at de i ettertid har vist liten interesse for hvordan justismordene kunne bli begått.

Drapet på Torunn Finstad (Torunn-saken)
Kart som viser åstedet for mordet på Torunn Finstad.
Fritz Moen ved rekonstruksjon av mordet på Torunn Finstad.

Tirsdag den 4. oktober 1977 ble den 20 år gamle Torunn Finstad fra Kongsberg meldt savnet, og torsdag den 6. oktober ble hun funnet voldtatt og drept like ved Stavne bru over Nidelva i Trondheim. Torunn Finstad var student ved NTH.

Fritz Moen ble pågrepet den 7. oktober og tilsto i avhør den 9. oktober (ifølge avhørsreferater) at han hadde «overfalt og voldtatt en kvinne ved Stavne bro, og sparket henne i elven». Den 11. april 1978 ble han satt under tiltale av statsadvokaten i Trondheim etter riksadvokatens ordre, for å ha drept og voldtatt henne. Moens forsvarer under denne rettssaken var Hallstein Pedersen, Trondheim.

Frostating lagmannsrett dømte den 29. mai 1978, i samsvar med aktors påstand, Fritz Moen til 20 års fengsel og inntil 10 års sikring.

Dommen

«Tiltalte Fritz Yngvar Moen, født 17. desember 1941 dømmes for forbrytelser mot straffelovens §233, 1. og 2. ledd, § 192, 2. straffalternativ og § 212 1. ledd, alt sammenholdt med straffelovens § 62, til fengsel i 20 – tjue – år med fradrag av 235 – tohundreogtrettifem – dager for utholdt varetektsarrest. Tiltalte frifinnes for de forhold som er omhandlet i tiltalens III a) og IV b). I medhold av straffelovens § 39 bemyndiges påtalemyndigheten til å sette i verk overfor tiltalte tiltak som er nevnt i straffelovens § 39 nr. 1 litra a – f, dog ikke ut over et tidsrom på 10 – ti – år uten rettens samtykke.»

Anke til Høyesterett

Etter anke til Høyesterett ble straffen den 15. september 1978 redusert til 16 års fengsel. Sikringsdommen ble opprettholdt.

  • Domsslutning:
« I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 16 – seksten – år. I straffen fragår i alt 344 – tre hundre og førtifire – dager for varetektsfengsel. »

[rediger] Drapet på Sigrid Heggheim (Sigrid-saken)
Kart som viser åstedet for mordet på Sigrid Heggheim.
Fritz Moen ved rekonstruksjon av mordet på Sigrid Heggheim.

Lørdag den 11. september 1976 ble den 20 år gamle Sigrid Heggheim fra Jølster funnet drept og forsøkt voldtatt på et jorde (Nidarvoll), bak en bensinstasjon på Nardo i Trondheim. Sigrid Heggheim var også student ved NTH. Hun ble sist sett da hun tok farvel etter en fest på «Studentersamfundet» kl.02:00 natt til 5. september.

Ved tiltalebeslutning av 15. september 1981 ble Fritz Moen igjen satt under tiltale ved Frostating lagmannsrett, for drap og forsøk på voldtekt av Sigrid Heggheim. Fritz Moen tilsto i avhør (ifølge døvetolk) å ha utført også disse ugjerningene. Aktor var Olaf Jakhelln.

Under rettssaken var det to vesentlige opplysninger som Fritz Moens forsvarer trakk fram:

1. I følge den rettsmedisinske erklæringen, var det svært lite sannsynlig at blodet som ble funnet på åstedet eller sæden som ble funnet i offeret kunne stamme fra den tiltalte, da blodtypen ikke samsvarte med tiltaltes blodtype. 2. Det opprinnelig antatte drapstidspunktet ble av påtalemyndigheten forskjøvet nesten et døgn fram i tid (18-24 timer), til et tidspunkt da Fritz Moen ikke hadde alibi, på tross av at ingen hadde observert offeret etter det opprinnelig antatte dødstidspunktet, da tiltalte hadde alibi.

Etter at lagmannsretten hadde svart «ja» på skyldsspørsmålet, og da forsvarer, høyesterettsadvokat Olav Hestenes, holdt sin straffeutmålingsprosedyre i rettssaken mot Moen, sa han:

Sitat For første gang i skranken tillater jeg meg å si det er begått justismord. Sitat

Lagmann Karl Solberg reagerte øyeblikkelig:

Sitat Jeg vil ha meg frabedt den slags uttalelser i retten. Sitat

1

Etter lagmannens belæring ba også Olav Hestenes om en protokolltilførsel om hvordan lagmannen hadde rettledet juryen i forhold til det sentrale punktet om sædfunnet i offeret. Solberg nektet å etterkomme Hestenes’ ønske. Hestenes ønsket videre at Solberg skulle referere konklusjonen i den rettsmedisinske erklæringen, som var at sæden ikke tilhørte Moen, og at offeret trolig var i live mens hun ble voldtatt. Dette ble også avvist av Solberg.

Da lagmannen fredag 18. desember 1981 satt punktum for Sigrid-saken ved å lese opp kjennelsen – fengsel i fem år, i tillegg til den straff han var idømt av Høyesterett for drapet på Torunn Finstad (til sammen 21 års fengsel og inntil 10 års sikring – lovverkets strengeste straff), avsluttet han, ifølge NTBs referat, slik:

Sitat Jeg (må) beklage® det som hendte. Det var uverdig. Sitat

Det Solberg siktet til, var Hestenes’ spontane reaksjon på kjennelsen skyldig/uskyldig som forelå dagen i forveien (Solberg var i 1984 også involvert i den såkalte Hage-saken).

Dommen

«Fritz Yngvar Moen, født 17. desember 1941 dømmes for forbrytelse mot straffeloven § 233 første og annet ledd og for forbrytelse mot straffeloven § 192 annet straffalternativ jf. § 49 sammenholdt med straffeloven § 62 til en straff av fengsel i 5 – fem – år i tillegg til den straff han ble idømt ved Høyesteretts dom av 15. september 1978, jf. Frostating lagmannsretts dom av 29. mai 1978, jf. straffelovens § 64».

Anke til Høyesterett

Olav Hestenes anket dommen til Høyesterett, men anken ble avvist ved Kjæremålsutvalgets beslutning av 21. januar 1982.

Fortsatt sikring

Ved Trondheim byretts dom av 6. oktober 1999 ble påtalemyndigheten (etter oppfordring fra påtalemyndigheten) bemyndiget til fortsatt anvendelse av sikringsmidler i inntil fem år for Fritz Moen.

Gjenopptakelse

Journalist Tore Sandberg engasjerte seg sterkt i Moen-saken på slutten av 1990-tallet, og gikk offentlig ut med anklager om at det kunne være begått justismord.

Det var nå klart at det fantes biologiske spor (sæd og blod) som kunne vært DNA-analysert i forbindelse med drapet på Sigrid Heggheim. De biologiske sporene var imidlertid i 2000 forsvunnet (sannsynligvis destruert). Det var imidlertid notert at blodet var av blodtype A, noe som beviste at hverken blodet eller sæden stammet fra Fritz Moen.

Ved advokat John Christian Elden begjærte Fritz Moen 2. januar 2000 gjenopptakelse av begge drapssakene.

Ny avvisning

Ved Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 12. februar 2002 ble begjæringen ikke tatt til følge for noen av sakenes vedkommende.

Domsslutning

1. «Begjæring om gjenopptakelse av Frostating lagmannsretts sak 11/1978. Den offentlige påtalemyndighet mot A tas ikke til følge. 2. Begjæring om gjenopptakelse av Frostating lagmannsretts sak 43/1981. Den offentlige påtalemyndighet mot A tas ikke til følge»

Ny anke

Kjennelsen ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Frifinnelsene

Drapet på Sigrid Heggheim

Kjæremålsutvalgets arbeid

Kjæremålsutvalget gjennomgikk bevisene som forelå.

Biologiske spor

Utvalget fant at vilkårene for gjenopptakelse etter straffeprosessloven § 392 annet ledd var til stede i forbindelse med drapet på Sigrid Heggheim, og begrunnet dette med at det er mest sannsynlig at de biologiske spor (sæd og blod) som ble funnet på åstedet ikke kan tilbakeføres til Moen, og at det strafferettslige beviskravet ikke synes å ha vært oppfylt, med mindre de biologiske sporene stammer fra en annen enn gjerningsmannen. Samtidig forelå det etter utvalgets syn sterke holdepunkter for at det biologiske materialet ikke kunne stamme fra andre enn gjerningsmannen.

Utvalget fant det derfor unødvendig å ta stilling til spørsmålet om påtalemyndighetens forskyvning av det først antatte dødstidspunktet med 18-24 timer hadde hatt betydning for domfellelsen.

Kjæremålsutvalgets konklusjon

Utvalget fant at vilkårene var tilstede for gjenopptakelse av saken om drapet på Sigrid Heggheim.

Drapet på Torunn Finstad ble imidlertid ikke tillatt gjenopptatt.

Frifinnelsen

Ved Borgarting lagmannsretts dom av 7. oktober 2004 (på dagen 27 år etter at Moen ble pågrepet av politiet for første gang) ble Fritz Moen frifunnet for drap og forsøk på voldtekt av Sigrid Heggheim.

[rediger] Domsslutning

«Fritz Yngvar Moen, født 17. desember 1941, frifinnes for overtredelse av straffeloven § 233 første og annet ledd og overtredelse av straffeloven § 192 første ledd annet straffalternativ, jf tiltalebeslutning av 11. april 1978 post I og II.»

Drapet på Torunn Finstad

Saken opp for «Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker»

Blant annet som en følge av Liland-saken, ble straffeprosesslovens kap. 27 endret, og Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker opprettet fra 1. januar 2004, noe som i prinsippet skulle gjøre det enklere å få tatt opp igjen alvorlige straffesaker.

13. oktober 2004 sendte Fritz Moen v/advokat John Christian Elden begjæring til «gjenopptakelseskommisjonen» om gjenopptakelse av Torunn-saken. Dette ble anført som en «foreløpig begjæring».

3. november 2004 ble advokat John Christian Elden av gjenopptakelseskommisjonen oppnevnt som Moens forsvarer, «for å utarbeide en endelig gjenopptakelsesbegjæring». I brev av 23. februar 2005 begjærte advokat Elden oppnevnt den tyske politispesialisten Alexander Horn som sakkyndig, for en vurdering av sannsynligheten for at drapene på Sigrid Heggheim og Torunn Finstad ble begått av samme gjerningsmann. Behandlingen av begjæringen ble etter dette stilt i bero i kommisjonen, i påvente av den endelige begrunnelsen for begjæringen.

Fritz Moen død

Fritz Moen avgikk ved døden den 28. mars 2005, 64 år gammel. Moen ble funnet død i sin stol foran fjernsynet i leiligheten sin ved døvehjemmet Conrad Svendsen Senter på Nordstrand i Oslo 2. påskedag. 2005, men familien (halvbroren) ga uttrykk for at gjenopptakelsessaken måtte videreføres.

Tor Hepsøs tilståelse

Tor Hepsø, født i 1938, avgikk ved døden på sykehuset i Namsos 20. desember 2005.

To dager før sin død (den 18. desember), erkjente han overfor tre sykehusansatte å ha tatt livet av både Sigrid Heggheim og Torunn Finstad. I samråd med ham selv (Tor Hepsø), kontaktet sykehuspersonalet samme dag både politi og prost. Den 19. desember fastholdt han tilståelsen overfor to representanter for det lokale politiet og prost Inge Torset.

Biologiske spor destruert

Opprinnelig fantes det biologiske spor (hårprøver) av den antatte gjerningsmannen også i Torunn-saken. I 2005 viste det seg imidlertid at disse biologiske sporene også hadde blitt destruert.

Gjenopptakelseskommisjonens arbeid og konklusjon

Forholdet med Fritz Moens handikap

Kommisjonen oppnevnte professor i spesialpedagogikk Arnfinn Muruvik Vonen som sakkyndig, på grunn av Fritz Moens døvstumhet. Han avga den 19. mai 2006 uttalelse om døvetolking og språkforståelse hos døve, hovedsakelig på generelt grunnlag. Kommisjonen avhørte også Fritz Moens behandlende psykiater i perioden 1986–89, Inger Thoen Nordhus.

Kommisjonen mente at Fritz Moens forklaringer og tilståelser, på grunn av hans alvorlige handikap, kan ha blitt feiltolket både av påtalemyndigheten og av retten.

Forholdet med Tor Hepsøs tilståelse

Gjenopptakelseskommisjonen anmodet Kripos om å granske forholdene rundt Tor Hepsøs tilståelse.

De biologiske sporene i Sigrid-saken antyder at Tor Hepsøs tilståelse er reell (blodtype A).

Når det forøvrig gjelder Tor Hepsøs tilståelse, mente kommisjonen at denne var reell, og støttet seg blant annet til prost Inge Torsets uttalelse om en persons betroelser på dødsleiet:

«man er da så avskrellet, løken er så liten, at det da ikke er naturlig å iscenesette sirkusunderholdning.»

Prosten, som var den Tor Hepsø hadde den mest inngående samtalen med før han døde, sa forøvrig i sin vitneforklaring at Tor Hepsø var fokusert, og opptatt av å formidle det han «bar med seg», og Torset hadde også inntrykk av at det var viktig for Hepsø «å få gjort opp det her før han døde».

Kommisjonen fant også at Tor Hepsø var i Trondheim på tidspunktene for begge drapene:

«I årene 1976 og 1977 var han bosatt i Mellomveien i Trondheim, mens han arbeidet 14-dagers skift på en boreplattform i Nordsjøen. Kommisjonens undersøkelser har videre brakt på det rene at Tor Hepsø etter all sannsynlighet befant seg i Trondheim da begge drap ble begått. Vaktlister fra boreplattformen fra de aktuelle tidsrom har ikke latt seg fremskaffe, men ved å «krysspeile» tidspunkter da man med sikkerhet eller stor grad av sannsynlighet vet at Hepsø ikke befant seg på plattformen (blant annet tidspunkter for personlige husleieinnbetalinger, legeundersøkelser, utstedelse av nytt sertifikat, tilstedeværelse i et bryllup), har hans arbeidsturnus latt seg rekonstruere.»

Kommisjonen brakte også på det rene at Tor Hepsø hadde store psykiske problemer. I 1973 ble han innlagt på sykehus i Spania for slike lidelser. I 1979 ble han for første gang innlagt på psykiatrisk institusjon i Norge, etter at han fikk et psykisk sammenbrudd ombord på plattformen. Innhentede legejournaler viste at Tor Hepsø etter dette og frem til sin død i 2005 gjennomgående var plaget av angst og depresjoner.

En av Tor Hepsøs nære arbeidskollegaer på boreriggen beskrev overfor gjenopptakelseskommisjonen at det fant sted en markant endring i Tor Hepsøs væremåte overfor arbeidskollegaene i løpet av perioden fra august 1976 og frem til han traff Hepsø igjen høsten 1977. Vedkommende arbeidskollega videreutdannet seg i denne perioden, og forklarte at Tor Hepsø hadde blitt påfallende mer innesluttet i løpet av den perioden han hadde vært borte fra riggen, og at Tor Hepsø i enkelte sammenhenger også snakket uklart etter at han traff ham igjen.

I desember 1986 ble Tor Hepsø anmeldt for vold, voldtekt og drapsforsøk av sin samboer i perioden 1983-1986. Anmeldelsen ble i 1988 henlagt av statsadvokaten på grunn av bevisets stilling.

Kommisjonens konklusjon

Gjenopptakelseskommisjonen avgjorde den 15. juni 2006 at saken skulle gjenopptas.2

Frifinnelsen

Ettersom Moen hadde avgått ved døden, skulle retten i henhold til straffeprosessloven § 400 avsi frifinnende dom uten hovedforhandling. Slik dom ble avsagt av Borgarting lagmannsrett 24. august 2006.3

Domsslutning

«Trøndelag statsadvokatembeter har, med tilslutning fra Riksadvokaten, bedt om at det avsies frifinnende dom uten hovedforhandling etter straffeprosessloven § 400 femte ledd, jf oversendelsesbrev til Borgarting lagmannsrett av 20. juli 2006. Lagmannsretten avsier etter dette frifinnende dom for de forhold som er omfattet av gjenopptakelsesbegjæringen, jf straffeprosessloven § 400 femte ledd. Dommen fra 1978 omfatter også domfellelse for overtredelser av straffeloven § 212. Gjenopptakelsessaken omfatter ikke disse forholdene, men advokat Elden har bedt om at det avsies frifinnelsesdom også for disse postene. Trøndelag statsadvokatembeter har i sin oversendelse til retten uttalt at de har sympati for denne løsningen, men er i tvil om det er hjemmel for det. Lagmannsretten legger til grunn at det ikke er hjemmel for frifinnelse for så vidt gjelder de tiltalepostene som ikke er gjort til en del av gjenopptakelsessaken. Dom avsies i samsvar med dette. Lagmannsretten antar imidlertid at det hensett til at Moen er død, uansett ikke vil være aktuelt å utmåle straff for de forhold som ikke er omfattet av gjenopptakelsessaken. Dommen er enstemmig.-»

Kritikk av avhør

På grunn av sin døvstumhet hadde Fritz Moen vanskelig for å skjønne hva som skjedde under politiavhørene, og han ble ble ifølge Aftenposten skreket til under avhørene, noe som gjorde ham livredd, og førte til at han ble presset til å avgi falsk tilståelse.

Under rettssakene skal han også ha hatt vanskelig for å forstå hva som skjedde. Sakkyndig i saken, Anne Regine Føreland, fortalte senere til Aftenposten at hun hadde gjort anskrik om dette, men at hun var blitt truet med bortvisning for «ringeakt for retten».4

Anne Regine Føreland har ifølge Aftenposten uttalt:

«Jeg gjorde administrator i Sigrid-saken, lagmann Karl Solberg, oppmerksom på at Moen ikke forsto det som ble sagt og at tempoet var altfor høyt. Han truet da med å vise meg bort fra rettslokalet for å vise ringeakt for retten.»

Hun sa videre at det høye tempoet fortsatte, også etter at hun hadde sagt fra.

Gjenopptakelseskommisjonen bemerket at Fritz Moen skal ha endret sine forklaringer mange ganger, og at det er flere forhold i forklaringene hans som ikke stemte med de funnene som ble gjort på åstedene. Dessuten mener kommisjonen at det kan være tvil om Moens forklaringer, i det hele tatt, både til politiet og retten er oppfattet riktig:

«Etter kommisjonens oppfatning, er det videre grunn til å reise spørsmål ved om Fritz Moens forklaringer både til politiet og i retten er korrekt oppfattet, i hvert fall dersom det med korrekt menes hva Moen har ønsket og ment å formidle. Kommisjonen viser i denne forbindelse til professor Arnfinn Muruvik Vonens sakkyndige uttalelse til kommisjonen av 19. mai 2006, både de generelle uttalelsene vedrørende hvilke store kommunikasjonsmessige utfordringer som foreligger i forhold til en person med Moens handikap, og professor Vonens gjennomgang av Moens forklaring av 17. desember 2001 for Hålogaland lagmannsrett. Det vises også til de misforståelser som faktisk oppsto i forbindelse med Fritz Moens forklaring for Hålogaland lagmannsrett i forbindelse med gjenopptakelsesbegjæringen i 2000 – selv med to døvetolker til stede.»

Granskningsutvalg

I statsråd 8. september 2006 ble et utvalg oppnevnt for å granske politiets, påtalemyndighetens og domstolenes behandling av de to straffesakene. Også forsvarernes, Tore Sandbergs og de sakkyndiges rolle i saken skal granskes.

Utvalgets medlemmer var:

  • professor dr. juris. Henry John Mæland,
  • lagdommer Marie Dons Jensen og
  • spesialist i psykiatri Ingrid Lycke Ellingsen.

Utvalgets rapport

Utvalget leverte sin rapport (NOU 2007:7) til justisminister Knut Storberget 25. juni 2007.

Utvalget anførte at den viktigste lærdommen man kan trekke ut av Moen-sakene var at:

  • (a) Politiet og påtalemyndigheten må etterleve objektivitetsprinsippet.
  • (b) De sakkyndige må opptre objektivt og tilstrekkelig grundig.
  • © Beviskravet in dubio pro reo (tvil skal komme tiltalte til gode), må følges både av påtalemyndigheten og domstolen.

Objektivitet

Granskingsutvalget påpekte i denne rapporten blant annet at objektivitetsprisippet ble brutt flere ganger fra politi- og påtalemyndigheten sin side, og anførte:

«Normalt vil personer ikke tilstå handlinger de ikke har begått. Det er likevel ikke slik at politiet kan legge enhver tilståelse til grunn. Ut fra andre bevis i saken vil det ofte være lett å avklare om tilståelsen er falsk. Gudjonsson fremhever at det kan være mange årsaker til at falske tilståelser leder til uriktige domfellelser. Under henvisning til tidligere forskning fremholdes likevel den nidkjære og overivrige tjenestemannen med en klar tro på at den mistenkte er gjerningsmannen, som den vanligste årsaken. En slik tjenestemann som er overbevist om at han derved fremmer samfunnets interesse, kan:
  • (1) Utsette mistenkte for press under avhør.
  • (2) Utsette vitner for press for å få dem til å forklare seg slik politiet ønsker.
  • (3) Undertrykke eller overse bevis som taler for tiltaltes uskyld.
  • (4) Få dokumenter som taler for uskyld, til å forsvinne ut av saken.
    Utvalget mener å ha sett elementer av alle disse bruddene på objektivitetsprinsippet i Moen-sakene. En rekke aktører under etterforskningen har gitt uttrykk for en sterk overbevisning om Moens skyld. Det synes klart at Moen, særlig i Torunn-saken, ble utsatt for betydelig press i avhørssituasjonen. Flere vitner har fortalt om betydelig press fra politiets side, f.eks. BS og LOR. I Torunn-saken ble to bevis som kunne tale for Moens uskyld, ikke fremlagt for den dømmende rett. Dokumenter som klart var relevante for saken, har i begge sakene vært arkivert som 0-dokumenter.
    De fleste bruddene på objektivitetsprinsippet er isolert sett ikke grove, og enkeltvis har neppe noen av dem fått særlig betydning for resultatet. Men samlet sett kan de etter utvalgets syn ha hatt stor betydning.»

Uavhengige sakkyndige

I lihet med i Liland-saken stilte utvalget seg kritisk til at de samme sakkyndige som politiet brukte i etterforskningen, også skulle fungere som sakkyndige i rettssaken. Årsaken var at de sakkyndige i rettssaken kunne ha en for sterk binding til påtalemyndigheten.

«En sakkyndig som er engasjert av politiet, blir normalt ikke ansett inhabil til senere å bli rettsoppnevnt sakkyndig. Tvert i mot er dette ofte vanlig prosedyre. Utvalget mener dette kan skape for tett binding mellom politi/påtalemyndighet og sakkyndige. I forhold til sakene mot Moen viser utvalget til at f.eks. rettspsykiater (og politilege) Karl-Ewerth Horneman og prosektor Halldis Lie var personer som ble benyttet i svært mange straffesaker.» «Utvalget som utredet rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker, foreslo å bryte slike bånd ved å anse den som har bistått politiet i en sak, for inhabil til å opptre som rettens sakkyndige i samme sak.»

Beviskravet

Særlig i Sigrid-saken ble det rettet det kritikk både mot påtalemyndighet, rettens administrator og fagdommerne. Det fundamentale prinsippet om at «enhver tvil skal komme tiltalte tilgode» var ikke blitt fulgt. Utvalget trakk spesielt fram forskyvningen av tidspunktet for når drapet skulle ha finnet sted sammenholdt med vitneutsagn og manglende dagbokføring fra offerets side, at Fritz Moen ikke hadde samme blodtype som den antatte gjerningsmannen og at tiltalte ifølge sakkyndige ikke forsto hva som skjedde i retten.

Utvalget mener at alle de forholdene som talte for at Fritz Moen ikke var skyldig i denne saken, burde ført til at:

1. Aktor burde lagt ned påstand om frifinnelse. 2. Rettens administrator ikke burde ha rettledet juryen slik han gjorde. 3. Fagdommerne burde ha underkjent juryens kjennelse.

Dessuten mente utvalget at det bør innføres krav om at bevismateriale i alvorlige straffesaker ikke skal kunne destrueres, i tilfelle en mulig senere gjenopptagelse av saken.

Tore Sandbergs rolle i saken

Gjenopptakelsen

I Lilandsaken konkluderte granskningskommisjonen med at: «Liland-saken neppe var blitt gjenopptatt hvis det ikke var for det arbeidet som de private etterforskerne Ekroth og Sandberg hadde bidratt med»5. Tore Sandberg engasjerte seg minst like sterkt i Moen-saken, og det er grunn til å tro at heller ikke denne saken hadde blitt oppklart uten hans medvirken.

Anmeldelse av tre høyesterettsdommere til Odelstinget

Tore Sandberg anmeldte de tre høyesterettsdommerne, som avviste gjenopptakelse av Torunn-saken i 2003, til Odelstinget. Disse tre dommerne var Magnus Matningsdal, Eilert Stang Lund og Karin Maria Bruzelius. Sandberg anmeldte dommerne for å få vurdert om de hadde gjort seg skyldig i grov uforstand i tjenesten da de vurderte gjennopptakelsesbegjæringen av sakene mot Fritz Moen. En enstemmig kontrollkomité på Stortinget bestemte den 5. februar 2008 å åpne sak for å vurdere om de tre høyesterettsdommerne skulle stilles for Riksrett.6 Den 8. mai samme år besluttet et flertall i komitéen at det ikke var grunnlag for å gå til riksrettssak.7

Bokutgivelse

Tore Sandberg har skrevet en bok om Moen-saken som utkom på Damm forlag 13. november 2007. Boken, som har tittelen OVERGREPET – Justismordene på FRITZ MOEN, er på 327 sider. Boken omhandler Fritz Moen som menneske, og den refererer en rekke intervjuer med sentrale personer i sakene, både personer som var rettslig involvert, personer som var blitt kjent med Fritz Moen som privatperson, og personer som kontaktet Sandberg etter at det ble klart at han hadde engasjert seg i saken. Videre inneholder den en detaljert beskrivelse av bevisene i saken. Boken er svært kritisk til såvel politiets som påtalemyndighetens rolle, arbeidsmetoder og samarbeid.

Film

13. mars 2009 hadde filmen om Moen-saken première i Trondheim. Filmen Sannhetsjegeren – historien om Tore Sandberg og Fritz Moen tar for seg Sandbergs søken etter å få frifunnet Moen. Sammen med Frode Asbjørnsen, pensjonert politiavdelingssjef i SEFO, gjennomfører Sandberg rekonstruksjoner og intervjuer. Historien settes sammen bit for bit. De møter vitner som politiet har oversett, og oppdager beviser som aktor har unnlatt å legge frem. Til slutt blir Høyesterett tvunget til å gjenoppta saken. Filmen avsluttes med at justisminister Knut Storberget, etter Fritz Moens død, ber om unnskyldning på vegne av det norske folk og det norske rettsystemet.

Medias rolle i Moen-saken

Norske media har historisk fått generell kritikk for å opptre kollektivistisk, og ikke ivareta sin rolle som «den fjerde statsmakt» i tilstrekkelig grad. Under Moen-sakene i 1978 og 1981 var både kringkasting og presse tallrikt til stede i rettssalen. Journalistene nøyde seg med å referere rettens konklusjoner, uten selv å drive noen form for kritisk journalistikk med bakgrunn i bl.a. Hestenes spontane utbrudd om at det var begått justismord, Moens alvorlige handikap, manglende samsvar mellom biologiske spor og den tiltalte, eller at sakkyndiges kommentarer og uttalelser var blitt avvist. Et unntak var ukebladet Se og hør, som senere finansierte Sandbergs etterforskning i Moen-saken, og som derved medvirket til oppklaringen.

Media har også fått kritikk for at de i ettertid (etter frifinnelsene) ikke har beklaget sin egen rolle i saken8. Et unntak var Aftenposten, som etter frifinnelsene erkjente å ha forsømt sin rolle, og som prøvde å få igang en debatt om medias rolle i Moen-saken.

Tore Sandberg, som både i 1978 og 1981 var ansatt i NRK, og refererte fra rettssakene i Dagsrevyen, sier om sin egen rolle til journalist Bent Botten i det nå nedlagte magasinet MEMO (magasinet ble nedlagt før artikkelen ble publisert):

«Jeg så gjennom mine egne innslag fra rettssakene. Det var ganske trøstesløst. Den desidert største reportasjen jeg lagde om disse drapssakene handlet om all overtiden politiet i Trondheim hadde lagt ned i etterforskningen. Jeg tror de fleste journalistene som dekket sakene skjønte at noe ikke stemte. Men vi var så servile overfor rettssystemet. Etter min mening har norske journalister forsømt seg kraftig. Og de gjør det fortsatt. Hvor er den kritiske journalistikken mot politiet og rettsvesenet? Journalistene setter seg ned som lydige hunder ved sin herres bord, og unnlater å gjøre den jobben de bør gjøre».

Oslo Redaktørforening inviterte til et debattmøte onsdag 27. september 2006, med tittelen «Justismordene – hvor var pressen?». Møtet måtte avlyses på grunn av for få påmeldte.

Tidslinje

  • 11. september 1976: 20 år gamle Sigrid Heggheim fra Jølster ble funnet drept og forsøkt voldtatt bak en bensinstasjon på Nardo i Trondheim.
  • 4. oktober 1977: Den 20 år gamle Torunn Finstad fra Kongsberg ble meldt savnet.
  • 6. oktober 1977: Torunn Finstad ble funnet voldtatt og drept like ved Stavne bru over Nidelva i Trondheim. Begge jentene var studenter, og hadde kvelden før drapene vært på Studentersamfundet i Trondhjem.
  • 7. oktober 1977: Fritz Moen ble pågrepet i forbindelse med drapet på Torunn Finstad.
  • 9. oktober 1977: Fritz Moen erkjente å ha overfalt og voldtatt en kvinne ved Stavne bro (ifølge døvetolk).
  • 29. mai 1978: Fritz Moen ble dømt i Frostating lagmannsrett til fengsel i 20 år – samt 10 års sikring – for drapet på Torunn Finstad. Fritz Moen anket dommen til Høyesterett.
  • 15. september 1978: Høyesterett endret lagmannsrettens dom til fengsel i 16 år. Sikringsdommen ble beholdt.
  • 15. september 1981: Fritz Moen ble satt under tiltale for drapet på Sigrid Heggheim.
  • 17. september 1981: Forsvarer Olav Hestenes hevdet i retten (under straffeutmålingsprosedyren) at det var begått justismord mot Fritz Moen.
  • 18. desember 1981: Fritz Moen ble dømt i Frostating lagmannsrett til fengsel i tilsammen 21 år for drapene på Sigrid Heggheim og Torunn Finstad.
  • 1998: Journalist Tore Sandberg engasjerte seg sterkt i «Moen-sakene», og hevdet at det var begått justismord ved begge domsavgjørelsene.
  • 6. oktober 1999 Påtalemyndigheten (etter oppfordring fra påtalemyndigheten) ble bemyndiget til fortsatt anvendelse av sikringsmidler i inntil fem år for Fritz Moen.
  • 2. januar 2002: Advokat John Christian Elden begjærte gjenopptakelse av begge drapssakene.
  • 14. oktober 2003: Høyesteretts kjæremålsutvalg tillot gjenopptagelse av saken om Sigrid Heggheim. Kjæremålsutvalget avviste gjenopptagelse av Torunn-saken.
  • 7. oktober 2004: Fritz Moen ble frikjent i Borgarting lagmannsrett for drapet på Sigrid Heggheim.
  • 13. oktober 2004 sendte Fritz Moen ved advokat John Christian Elden begjæring til «gjenopptakelseskommisjonen» om gjenopptakelse av Torunn-saken.
  • 28. mars 2005: Fritz Moen døde.
  • 18. desember 2005: En 67 år gammel mann i Namsos tilsto på dødsleiet å ha drept de to kvinnene. I perioden da drapene skjedde, hadde mannen bopel på Leangen (Mellomveien) i Trondheim.
  • 16. juni 2006: Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker avgjorde at Torunn-saken skulle tas opp til ny behandling i rettssystemet.
  • 24. august 2006: Fritz Moen ble i Borgarting lagmannsrett også frifunnet for drapet på Torunn Finstad.
  • 8. september 2006: Et utvalg som skulle granske saken ble oppnevnt i statsråd.
  • 27. september 2006: Oslo redaktørforening inviterte til debattmøte: «Justismordene – Hvor var pressen?» – Møtet ble avlyst på grunn av manglende interesse fra journalister og redaktører.
  • 25. juni 2007: Granskningsutvalget leverte sin rapport.
  • 13. november 2007: Tore Sandbergs bok Overgrepet – Justismordene mot Fritz Moen utkom.
  • 5. februar 2008: En enstemmig kontrollkomite på Stortinget bestemte å åpne sak for å vurdere om de tre høyesterettsdommere Magnus Matningsdal, Karin Bruzelius og Eilert Stang Lund skal stilles for riksrett i etterkant av justismordet på Fritz Moen.

Menn ofre for justismord

De mener det blir lagt for mye vekt på kvinnens forklaring, og at de tiltalte mennene ikke blir trodd.

Som forsvarsadvokat i Oslo har Marte Svarstad Brodtkorb hatt flere saker der menn har stått tiltalt for vold mot ektefelle eller samboer. Hun er også bistandsadvokat.

- På 80-tallet sa man at incestdømte var de uskyldige som satt i norske fengsler. I dag kan man si at det er menn som er dømt for vold mot kvinner, som er utsatt for justismord. Når en kvinne sier hun blir slått, er det nesten alltid en ensidig etterforskning fra politiets side. Politiet tror på kvinnen, nesten uansett tilfelle. Mannen blir sittende igjen uten å bli trodd. Vi må tenke på mannens rettssikkerhet også, sier Brodtkorb til Dagbladet.

Bruker anmeldelse
Både politi, rettsvesen og politikere har gjort flere grep den siste tida for å styrke kvinnens rettssikkerhet.

- Jeg tror mange menn blir utsatt for justismord, og jeg tror dessverre at noen kvinner bruker f.eks. en voldsanmeldelse som våpen i andre konflikter i forholdet, sier Brodtkorb.

Hun mener at både etterforskere, påtalemyndighet og dommere må holde hodet kaldt i familievoldssaker.

- Det må ligge en objektiv etterforskning til grunn. Jeg kan påvise mangelfull etterforskning i en del slike saker. Jeg lander på at man er forutinntatt, og at politiet derfor er lettlurte. Fornærmede i familievoldssaker blir behandlet bedre enn i andre saker, også drapssaker. Man må ikke ta kvinnens informasjon som den eneste sannhet, advarer Brodtkorb.

Også advokat Heidi Ysen setter store spørsmålstegn ved domstolenes behandling av slike saker.

- I 14 år har jeg regelmessig hatt slike saker. Utviklingen er uheldig. Tidligere var det slik at det skulle mye til for at kvinnen ble trodd. Så hadde vi en periode da det var noenlunde nøytralt. Nå er det gitt ordre om at slike saker skal prioriteres. Jeg opplever at det blir en altfor sterk fokusering på å kjøre sakene for rettsapparatet, uten at det nødvendigvis er bevis. I slike saker, der det ofte dreier seg om påstand mot påstand, tror man i altfor stor grad på fornærmede, mener Ysen.

De nye incestdømte
Heidi Ysen mener også at flere av mennene på mange måter er «de nye incestdømte».

- Etter at det i flere år har vært sterkt fokus på incestsaker, er det i dag en sunn skepsis og nøytralitet på området. I dag ser vi at familievoldssaker følger samme trenden. Det er uheldig at domstol og påtalemyndighet ikke ser at man må stille samme krav til bevis i slike saker som i alle andre saker. Det er uheldig at man tar utgangspunkt i at det holder med en forklaring fra fornærmede, sier Ysen.

- Det er en holdning om at tiltalte lyver og at fornærmede snakker sant – uten at det er dokumentasjon for det. Det er vi advokater som må bevise at tiltalte snakker sant, og da blir det helt feil, mener Ysen.

Advokat Aase Karine Sigmond er både bistandsadvokat og forsvarer i familiesaker.

- I dag legges det i mye større grad til grunn hva fornærmede forklarer. I flere saker tar man kvinnens forklaring for gitt. I en del av disse familievoldssakene, hvor konene har anmeldt ektemannen, kan man se motiv i forhold til å beholde barna, fortsatt opphold i landet eller økonomisk gevinst ved å anmelde dette, sier Sigmond.

Hun understreker at mange av kvinnene faktisk blir utsatt for vold.

Dagbladet

Studenten som avdekket justismord

Tidenes rettsskandale endte med at rederdatteren Amelia Riis fikk sin arv på 43 millioner kroner. Jusstudenten Herman J. Berge har vært en sentral brikke i saken.
2000-12-27

Amelia Riis (70) har i 22 år ment at Oslo skifterett forsømte seg grovt under behandlingen av dødsboet etter hennes mor. Torsdag fikk hun rettens medhold for første gang.

Oslo byrett har dømt staten ved Justisdepartementet å betale ekteparet Einar og Amelia Riis en erstatning på hele 43 millioner kroner. Saken mot staten ble reist allerede i 1978, men hovedforhandlingene kom ikke opp i Oslo byrett før 12. september i fjor.

Jusstudenten Herman J. Berge (36) har medvirket sterkt for å få saken opp for domstolene.

– Jeg skal gå med på at mitt virke har hatt innvirkning på resultatet. Egentlig er dette noe andre må uttale seg om. Mange av mine venner er helt i ekstase. Folk ringer og sender tekstmeldinger i ett sett. Det var en som ringte og gratulerte meg. Han hadde aldri trodd på meg, og han beklaget seg så mye, sier Berge.
Millioner tapt

– Dommeren kommer i en omfattende domsslutning med kraftig kritikk både mot skifteretten og Olsen & Ugelstad–rederiet som inngikk i Riis–boet. Dommeren mener skifteretten burde grepet inn og stoppet Olsen & Ugelstad–rederiet, ettersom verdier for flere hundre millioner kroner, som Amalie Riis skulle arvet, forsvant ut av rederiet.

Herman J. Berge har jobbet med saken i fire år. Torsdag var Berge en svært glad mann. 43 millioner kroner i erstatning til en privatperson er unikt i norsk sammenheng. Da familien Riis fikk fri rettshjelp i 1998, var Berge en av hovedpådriverne.
Totalt overbevist

– Hadde jeg vært svakere kunne det gått ille med helsa, sier Berge.

Hans engasjement i Riis–saken startet da han jobbet som redaktør i studentavisen Stud.Jur i 1997. Det var Amelias ektemann Einar Riis som kontaktet Berge. Jusstudenten fikk blant annet se et brev sendt fra skifterettsjustitiarius Nils B. Hohle i 1978, der Hohle sier seg villig til å trenere saken som nå har gått i Oslo byrett. I domsslutingen får dette brevet – eller det såkalte punkteringsdokumentet – til dels bred omtale.

– Jeg har vært totalt overbevist om at Amelia Riis har hatt rett fra første stund. Da jeg så punkteringsdokumentet, våknet jeg, sier Berge.

Bare få uker etter møtet med Einar Riis, publiserte Stud.Jur to artikler om «punkteringsdokumentet» og om familien Riis\’ kamp mot staten.

Flere kjendisadvokater, embets– og næringslivsfolk fikk krass kritikk i Berges artikler. Høyesterettsadvokat Ole Lund, som på 1970–tallet var direktør i Olsen & Ugelstad, var blant dem som fikk så hatten passet.
Trusler

Kort tid etter artiklene stod på trykk, skrev Ole Lund et brev til Juristforeningen.

«Jeg finner det utrolig at Stud.Jur har latt artiklene trykke. Trøsten får være at det utvilsomt vil være artikkelforfatteren som både på kort og på lang sikt vil være den skadelidende», skriver Ole Lund i brevet.

Lunds advokatfirma reagerte med å trekke støtten til Juristforeningen, som igjen bidrar til driften av Stud.Jur. Når brevet ble kjent, åpnet Lund for støtte igjen.

– Alle reaksjonene som kom etter at vi hadde trykket stoffet i Stud.Jur, tilsa at det var noe galt, sier Berge, som har mottatt en rekke trusler i løpet av de siste fire årene.

– Jeg har ikke latt meg bøye av forskjellige årsaker, og jeg har ikke tenkt så mye på karrieren, forteller jusstudenten.

– Har du aldri vurdert å gi opp arbeidet?

– Aldri. Dette skulle jeg til bunns i. Selv nå etter dommen er det mye uoppklart, mener Berge.
Seier for rettsstaten

Prosessfullmektig for familien Riis, Ole K. Aabø Evensen i KPMG Law, mener Herman J. Berge har hatt en sentral rolle i saken.

– Berge har bistått i søknaden om fri rettshjelp. Hadde ikke Riis fått fri rettshjelp, hadde vi ikke fått denne dommen. Berge har satt søkelys på en del forhold i sakskomplekset. Han har gjort en verdifull innsats, sier Aabø Evensen.

Professor dr. juris Carl August Fleischer roser også studentens innsats.

– Han har gjort en god jobb. Berge har vist at man kan sette fingeren på en del ting. Dette er en seier for den norske rettsstat, ikke bare for Amelia Riis, sier Fleischer.
Halvsløve forelesere

Herman Berge skulle egentlig vært ferdig med studiene sine i fjor høst. Han angrer imidlertid ikke på at han har prioritert annerledes enn mange andre på jusstudiet.

– Jeg har lært enormt i forhold til å sitte på forelesninger og høre på halvsløve forelesere. Har man tid bør man gjøre noe annet i tillegg til studiene, sier Berge.

– Vil du oppfordre andre studenter til å jobbe slik som du har gjort?

– Ja, absolutt. Men jeg skal vel ikke friste andre til å gjøre det samme som jeg har gjort. Man må nok være litt spesielt skrudd sammen for å holde på med slikt, sier Berge.
Ingen festlig tid

– Etter å ha jobbet med saken har Berge fått et annet syn på studiet, og ikke minst rettsstaten.

– Jeg ser at det er andre faktorer som spiller inn i en dom, enn det å ta stilling til hva som er rett og galt, forteller Berge.

Engasjementet hans har ikke bare gått ut over studiene. Venner hører også med til sjeldenhetene.

– Jeg har hatt gode venner som har dratt meg med ut. Men jeg har for eksempel ikke hatt innflyttingsfest enda. Nå blir det fem år siden jeg flyttet inn. Vennene mine er litt sure for det, sier Herman.
– Jævlig idealistisk

Etter at Berge hadde satt seg inn i Riis–saken, mistet han tilliten til rettsstaten. Dette førte til at han opprettet nettstedet RettsNorge.

– Her skriver jeg om juridiske spørsmål som ikke blir tatt opp andre steder. Alt som er kontroversielt og kritikkverdig. Min oppgave er å hjelpe folk til rettferdighet. Det høres kanskje litt søkt ut, men jeg er ingen materialist. Jeg har ingenting å tape. Jeg får mye igjen for det jeg gjør, sier Berge. Og legger til:

– Målet mitt er å bygge opp en organisasjon som skal være et kontrollorgan for rettssikkerhet. En organisasjon som kan ta saken gratis for folk. Jævlig idealistisk, sier Berge.

– Du har jobbet i fire år for denne dommen. Du skal vel feire nå?

– Jeg er ikke den typen som feirer sånt. Jeg er glad for at jeg gjorde det. Og jeg er stolt av meg selv, sier Berge.

Mer informasjon: www.rettsnorge.com

Mary saken.

Mary-saken – et justismord i 1938?

Anders Bratholm•

Kan det være noen grunn til å skrive om en mulig uriktig drapsdom i en alvorlig og opprørende draps- og sedelighetssak for 62 år siden? Jeg har vært inne på tanken om å la den gamle saken hvile, men mothensynene er sterke: En gjennomgang av saken viser at prinsippet om at tvilen skal komme tiltalte til gode neppe fikk anvendelse i denne saken. Kanskje er risikoen for dette større ved særlig opprørende forbrytelser? Kanskje har vi også ellers noe å lære av denne saken som har et berøringspunkt med en aktuell gjenopptagelsessak: Fredrik Fasting Torgersen-saken.
Jeg skal gjøre rede for noen hovedpunkter i den gamle straffesaken fra 1937-38 – Mary-saken som den er kalt. Saken vakte den gangen voldsom oppsikt, og opinionspresset for å finne den skyldige og få ham dømt, var stort. Dagbladet betegnet saken som «kanskje den frykteligste mordsaken som noen sinne er behandlet her i landet (25. januar 1938).
I begynnelsen av januar 1937 forsvant en 7-årig pike som bodde i Ruseløkkveien i Oslo. Piken ble noen måneder senere – i slutten av mai 1937 – funnet død i en sekk ved Filipstad brygge i Oslo. Undersøkelser viste at hun var blitt voldtatt og drept. Politiet vurderte som mulige gjerningsmenn flere personer i området som tidligere var blitt straffet for seksualforbrytelser, men endte opp med en 45 år gammel mann – Ingvald Rudolf Hansen – som tiltalt. Han var tidligere straffet for en rekke vinningsforbrytelser og dessuten to ganger for utuktig atferd. Til dette kom at han ti år tidligere – i 1928 – var blitt mistenkt for en alvorlig sedelighetsforbrytelse mot en liten pike. Piken mente å kjenne Hansen igjen som overgrepspersonen, men statsadvokaten henla saken fordi han fant at «der er liten grunn til å tro at tiltalte er skyldig» (Dagbladet 25. januar 1938). Nå ble også denne saken tatt med i tiltalen.
Politiet hadde også tatt med i tiltalen en tredje sedelighetsforbrytelse, en fra 1933. Denne forbrytelsen var ikke Hansen siktet for tidligere. Det ble hevdet av Hansen og hans forsvarer at forbrytelsene fra 1928 og 1933 ble tatt med for å styrke tiltalen i Mary-saken.
1 En takk til Aasmund Haugen og Finn Sjue som begge har inspirert meg til artikkelen og skaffet meg materiale. En særlig takk til pensjonert skifterettsjustitiarius Anna Louise Beer som har vært avgjørende for at denne artikkelen er blitt skrevet. Hennes rolle er nærmere omtalt i artikkelen.
• Anders Bratholm er professor emeritus dr. juris. Artikkelen er førstegangspublisert i Lov og Rett 2000, (s. 443-448). Gjengitt med tillatelse fra redaksjonen og forfatteren selv.

Hansen hadde problemer med å gjøre rede for hva han hadde foretatt drapsdagen – 8. januar 1937. På bakgrunn av at flere måneder var gått siden drapet, var det neppe grunn til å vente at han skulle huske hva han hadde foretatt seg den dagen da Mary forsvant. Hansen var uten fast arbeid, og hans hovedbeskjeftigelse var å bistå sin kone med bl.a. husarbeidet. Konen – Vesla Hansen – var en meget etterspurt kvakksalverske. Ekteskapet var i oppløsning på den tiden Hansen ble siktet for drapet. Konen hadde funnet en ny venn.
Det var tynt med beviser mot Hansen, og selv om han var straffet mange ganger tidligere, var han ikke dømt for vold. Den psykiatriske undersøkelsen av ham ga ikke noen holdepunkter for en patologisk personlighet. Det het i erklæringen skrevet av politilege Kristensen:
«Politilegen uttaler at Ingvald Hansen ikke har noen symptomer på sinnssykdom. Han er åpen, grei og logisk. Hans følelsesmessige reaksjon er helt normal og han reagerer heller ikke atypisk på alkohol. Hans sjelsevner kan ikke sies å være mangelfullt utviklet eller varig svekket» (Aftenposten Aften 3. februar 1938).
Forsvareren hevdet at det var flere personer i miljøet som kunne ha vært gjerningsmannen. Det heter i Dagbladet 3. februar 1938:
«Forsvareren har krevet opplysninger om alibiet for den 9. januar 1937 for de fem personer som ble hektet for sedelighetsforbrytelser i samme strøk i 1937. Politifullmektig Brinchmann erklærer at han er sikker på at det er undersøkt, men det står ikke egentlig noe i politirapportene om disse alibiene. (Forsvareren smiler.)»
Det ble fra påtalemyndighetens side hevdet å være et indisium mot Hansen at hans kone, som påberopte seg synske evner, påsto å ha “sett” at Mary ble overkjørt av en bil og etterpå puttet i en sekk og kastet på sjøen ved Filipstad brygge. Under straffesaken sto hun på sin manns side og avga vitneforklaring til fordel for ham.
Påtalemyndigheten anså det også som et indisium at det var klippet et hull i trekket på en sofa på fru Hansens «kontor», og at det etterpå var satt inn et nytt tøystykke. De sakkyndige mente at det var den største sannsynlighet for at det fantes blodspor på det stedet hvor tøystykket var fraklippet, men det avgjørende vitenskapelige bevis for dette manglet (Aftenposten 3. februar 1938). Vesla Hansen, som hevdet at det var hun som hadde klippet hullet i sofatrekket, mente at blodet kunne ha kommet fra et hundebein (Dagbladet 2. februar 1938). Vesla Hansen ville ikke svare på spørsmålet om hun hadde behandlet noen på sofaen som kunne tenkes å ha blødd under behandlingen. På den tiden var det vanlig at kvinner som drev kvakksalvervirksomhet begikk straffbar svangerskapsavbrytelse.
Det ble også anført som et indisium mot Hansen at det like etter at Mary for-

svant, ble observert kraftig røyk fra konens kontor på en tid hvor hun var bort reist. Hansen hevdet at det var vanlig at han brente gammelt rusk – bl.a. gamle klær – i denne ovnen. Påtalemyndigheten mente at det kunne være noen av den drepte pikens klær som ble brent opp.
Et indisium mot Hansen, som også ble påropt av påtalemyndigheten, var at sekken som lille Mary ble funnet i, var av samme type som en ved- og kullhandler på stedet brukte.
Det ble også anført mot Hansen at han vanket i den butikken hvor Mary hadde kjøpt noen slikkerier før hun forsvant. Forskjellige vitner hadde sett Mary etter at hun hadde vært i butikken, men det var ingen som hadde sett henne sammen med Hansen.
Under hovedforhandlingen i saken for lagmannsretten i Oslo meldte det seg et vitne mot Hansen som satt i fengsel i forbindelse med en straffedom han hadde fått. Vitnet var 17 år og het Evald Johannessen. Han fortalte at han noen dager etter drapet hadde påtatt seg mot betaling å bære en sekk for Hansen. Sekken inneholdt angivelig bedervede grisehoder og griselabber. Han bar sekken ned til Oslo havn, hvor den ble avlevert. Hansen, som gikk foran Johannessen, ville ifølge vitnet ikke selv bære sekken fordi dette kunne vekke oppmerksomhet. Vitnet endret senere under saken sin forklaring og hevdet at det ikke var Hansen som ba ham om å bære sekken, men en annen mann. Men Hansen mottok sekken på brygga.
Dagbladets rettsreferent – som trolig var den kjente og erfarne kriminaljournalisten og forfatteren Axel Kielland – betegnet Johannessens vitneprov som «vilt usannsynlig» (2. februar 1938). Morgenbladets referent ga den 3. februar 1938 denne beskrivelsen av vitneprovet:
«Sensasjonsvitnet Evald Johannessen fikk også i går spenningen til å stige et øyeblikk, men han havnet, akkurat som tirsdag, til slutt i den rene forvirring, så de som er satt til å utlede noe bestemt av det som har fremkommet, har et meget vanskelig verv».
Om forsvarerens eksaminasjon av dette vitnet heter det i Dagbladet: «Forsvareren går så klokt og dyktig løs på denne forklaringen til Evald Johannessen at han faktisk beviser at vitnet løy» (3. februar 1938).
Vitnet overrasket også på en annen måte: Da han skulle peke ut tiltalte under en konfrontasjon, greide han det ikke. Ved i alt fire forskjellige konfrontasjoner pekte Johannessen ut en annen enn Ingvald Hansen (Aftenposten 2. februar 1938).
Motivet for en eventuell falsk forklaring lå i dagen: Johannessen skulle søke om benådning for den fengselsstraffen han nylig var idømt.
Påliteligheten av vitnets forklaring øker ikke når man tar i betraktning at han

20 år senere – i en annen alvorlig drapssak – saken mot Fredrik Fasting Torgersen – på ny meldte seg fra fengselet som vitne. Han forklarte at den samme dagen som drapet Torgersen var tiltalt for å ha begått, hadde han betrodd Johannessen at han hadde vært i klammeri med en jente og bitt henne i brystet. Denne forklaringen virket åpenbart falsk, bl.a. fordi vitnet satt i fengsel på den tiden Torgersen skulle ha sagt dette. Påtalemyndigheten avviste derfor vitnemålet. Se nærmere om dette i boken om Torgersen-saken av Camilla Juell Eide og Erling Moss « … Aldri mer slippes løs … » (1999) s. 237 og 238. Det Vises også til Jens Bjørneboes bok «Tilfellet Torgersen» (1973), hvor Evald Johannessens rolle både i Mary-saken og i Torgersen-saken omtales (5. 269-271). Det kan også vises til Michael Grundt Spangs bok, «Torgersen-saken» (1973) s. ] 93-194.
I sin prosedyre la aktor i Mary-saken særlig vekt på vitnet Evald Johannessens forklaring som han fant «fellende» (Dagbladet 3. februar 1938). Han mente at Johannessen hadde forklart seg riktig om sekketransporten (Aftenposten 3. februar 1938). Men i avisens referat heter det i en undertittel: «Forsvareren pulveriserer Evald Johannessens vitneprov» (3. februar 1938).
Forsvareren – Gulbrand Bergsjø – mente at det ikke var ført tilstrekkelig be-vis for noen av de tre tiltalepunktene, selv om han innrømmet at det ikke var mulig å tegne noe vakkert bilde av tiltalte. Dagbladet karakteriserte Bergsjøs forsvarstale som skarp og god (3. februar 1938).
Juryen frifant Hansen for overgrepet i 1933, men fant ham skyldig i overgrepet mot den lille piken ti år tidligere og i tiltalen i Mary-saken. Kjennelsen ble ikke satt til side av fagdommerne. Straffen ble i samsvar med aktors påstand livsvarig fengsel og ti års sikring. Da dommen ble avsagt, utbrøt den dømte: «Jeg takker også lagretten for dette opplagte justismordet» (Aftenposten 5. februar 1938).
Pressekommentarene bar preg av at skyldspørsmålet var særdeles tvilsomt.
For eksempel skrev Aftenposten 5. februar 1938:
«Selv blant dem som hadde fulgt saken fra begynnelsen av hadde det vært stor tvil om utfallet. Som lagmannen understreket i sin rettsbelæring lå bevisspørsmålet i denne sak overmåte vanskelig an, og de fleste hadde nok ventet at lagretten ville ha grepet den utvei som forsvareren anviste: frifinnelse helt eller i hovedsaken, og at så etterforskningen var blitt fortsatt på grunnlag av de nye opplysninger som fremkom under hovedforhandlingen.»
Dagbladet skrev bl.a. 5. februar 1938:
«Det var en dom som neppe mange hadde ventet, mange var til det siste tilbøyelig til å gjette på en frifinnelse. Og det er neppe tvil om at denne saken vil leve lenge i hele landets erindring, ikke bare som den uhyggeligste og mest sensasjonspregede vi har opplevd, men også som den vanskeligste og tvilsomste å dømme i.»

Det spilte nok en rolle for skyldigkjennelsen at det gjaldt en særlig brutal og opprørende forbrytelse. Det var en lynsjepreget stemning mot tiltalte. Det heter i Aftenposten at politiet holdt seg i alarmberedskap, og for å få Hansen ut av tinghuset grep man til en list: Man lot som den dømte ble hentet ved hovedutgangsdøren, hvor en folkemengde trakk seg sammen. Men domfelte ble i stillhet ført ut bakveien, hvor han forsvant i en politibil (5. februar 1938).
Som 18-åring var jeg opptatt av Mary-saken og kom på grunnlag av pressereferatene til at bevisene ikke ville holde til domfellelse. Jeg veddet med en klassekamerat og tapte. Snart var saken glemt. Det var andre og større begivenheter som kalte på engasjementet i de årene.
Så skjedde det noe: 56 år etter straffedommen fikk jeg brev fra pensjonert skifterettsjustitiarius i Oslo, Anna Louise Beer. Hun opplyste at foranledningen var en artikkel jeg hadde skrevet i Lov og Rett (1994 s. 449) i forbindelse med gjenopptagelsen av Liland-saken. Her fremhevdet jeg bl.a. hvor tilfeldig det ofte kunne være om noen engasjerte seg for å få gjenopptatt en straffesak hvor bevisene ikke holdt.
Beer skrev at hun i 1949-50 var ansatt som ny utdannet jurist i Fengselsstyret, Justisdepartementet. Hennes arbeid besto i å forberede alle søknader om benådning som innkom fra domfelte, jf. Grunnloven § 20. Bare en av de mange benådningssakene som hun fikk til behandling i denne tiden hadde hun aldri glemt, nemlig en søknad fra Ingvald Hansen om benådning for straffen i Mary-saken. Etter å ha gjennomgått grundig samtlige dokumenter i saken – både fra tiden under etterforskningen og fra tiden etter dommen, ble hun overbevist om at bevisene mot den domfelte måtte ha vært altfor svake som grunnlag for dommen. Noe lignende hadde hun ikke opplevd i andre benådningssaker som hun hadde hatt til behandling. – Hun opplyste også at det blant saksdokumentene lå en politiforklaring avgitt av vitnet Evald Johannessen kort tid etter at dommen falt i Mary-saken. Johannessen, som fortsatt var fengslet, var rasende og anførte at han som belønning for at han hjalp politiet med sine vitneprov i Mary-saken, hadde krav på å bli fritatt for mer fengsling for sine egne straffbare handlinger.
Det fremgikk også av saksdokumentene i 1950 at Hansen under hele soningstiden hadde fått de beste skussmål fra foresatte og ikke minst fra politiske norske fanger som tyskerne under krigen hadde fengslet og som satt i det samme fengselet som Hansen i Møllergaten, i påvente av å bli sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland. Hansen formidlet meget viktige kontakter mellom disse fangene og deres forbindelser utenfor fengslet. Etter frigjøringen gjorde de tidligere fangene flere forgjeves forsøk på å få Hansen benådet. Etter krigen ble Hansen flyttet over til Botsfengselet, og Beer hadde flere ganger kontakt med fengselets direktør, presten Hauge. Han bekreftet under deres samtaler at han – etter flere

års kontakt med Hansen – var blitt helt overbevist om at Hansen var uskyldig dømt. Men benådningssøknaden ble atter en gang avslått, ifølge Beer begrunnet med sakens alvorlige karakter og den sterkt fordømmende opinionen den gangen Hansen ble dømt.
Beer opplevde at alle saksdokumentene i Mary-saken plutselig og uventet en dag forsvant fra hennes kontor – «utenom tur» som det het. Det ble opplyst at de var hentet av politiet, men ingen andre enn direktør Hauge visste hvorfor. Direktør Hauge kunne fortelle Beer – den gang helt konfidensielt – at det hadde skjedd noe ekstraordinært: En gammel kvinne utenfor Oslo hadde oppsøkt det stedlige politiet og fortalt at natten etter at lille Mary var forsvunnet, hadde hennes sønn kommet hjem med blodige klær. Kvinnen var overbevist om at sønnen var gjerningsmannen. Det hadde lenge plaget henne, og nå måtte hun lette sin samvittighet. Ifølge Beer klarte sønnen seg bra, og episoden ble dysset ned av politiet som mente at det bare var tale om en gammel, hysterisk kvinnes fantasier. En tid senere ble Hansen benådet og løslatt, og Beer mener dette kan ha vært på grunn av de opplysninger den gamle kvinnen hadde kommet med om sønnen som gjerningsmannen.
Hansen døde av sykdom et par år etter benådningen, på en båt i utenriksfart, hvor han var fyrbøter. De aller fleste av mannskapet på båten er nå døde. Jeg har hatt kontakt med tre av de gjenlevende, som ikke visste noe om Hansens fortid. En av dem skriver at Hansen «var en meget sympatisk og vennlig mann som var godt likt av alle om bord» (brev av 22. januar 2000).
Jeg oppfordret Beer til å skrive om saken, bl.a. på grunnlag av saksdokumentene. Beer anmodet Statsarkivet og Riksarkivet om å få låne sakens dokumenter – fire store saksmapper – men dokumentene var sporløst forsvunnet.
Jeg håpet at dokumentene likevel skulle finnes og skrev til riksarkivar John Herstad og anmodet om nye undersøkelser. Men dette ga heller ikke noe resultat. Herstad mente at det var en mulighet for at Oslo politikammer hadde fått utlånt dokumentene uten å levere dem tilbake. Men en henvendelse til politikammeret førte heller ikke til noe.
Det er blitt hevdet at det ikke kunne ha vært tilfeldig at en så stor mengde saksdokumenter var forsvunnet: Noen kunne ha ønsket dem av veien. Det er en forklaring man kvier seg for å tro på, og kanskje kan denne artikkelen føre til opplysninger om hvor saksdokumentene befinner seg, eller til andre opplysninger som er egnet til å belyse riktigheten av den gamle dommen? i alle fall kom – etter alt å dømme – tvilen ikke tiltalte til gode i denne saken, noe som ikke er så uvanlig. Det vises til Bratholms og Stridbecks artikkel, «Rettssikkerhet i praksis – en empirisk undersøkelse» (Lov og Rett 1998 s. 339).

Fjell saken.

SKIEN VG
I dag kommer rapporten som kan frikjenne drapsdømte Åge Vidar Fjell (59) og utløse en kjempeerstatning for justismord.

To nye sakkyndige har nå konkludert med at Åge Vidar Fjell i høy grad var psykisk utviklingshemmet da han ble dømt for den avanserte drapshandlingen i 1990.

- Utfra denne rapporten må Åge Vidar Fjell frifinnes, sier advokat Jonny Sveen, som sammen med advokatkollega Ole Martin Meland og privatetterforsker Tore Sandberg bistår Fjell.

Ny utredning

De sakkyndige mener 59-åringen er på et mentalt nivå som tilsvarer et barn mellom ni og 12 år.

Fjell ble vurdert som strafferettslig tilregnelig og i 1990 dømt til syv års fengsel og ti års sikring for drap på sin nabo i Kilebygda.

Han satt mange titall timer i politiavhør, uten verge eller forsvarer tilstede.

I fjor høst tillot gjenopptakelseskommisjonen ny behandling av den gamle drapssaken, og påtalemyndigheten begjærte på nyåret en ny sakkyndig utredning av Fjell.

Kan bli ny rettsak

Psykologispesialist Jens Egeland og psykiater Agnar Aspaas er kommet til at Fjell både i 1990 og nå i høy grad er psykisk utviklingshemmet.

- Dette betyr at han ikke er strafferettslig tilregnelig. Vilkårene for straff er ikke tilstede, sier Jonny Sveen.

Ingen fra påtalemyndigheten var i formiddag tilgjengelig for kommentarer til den nye rapporten som trolig fullstendig pulveriserer den gamle drapsdommen.

Rapporten skal nå gjennomgås av Rettsmedisinsk kommisjon. Samtidig skal påtalemyndigheten vurdere om de skal kjøre full ny rettsak mot Fjell, eller kaste kortene.

Dømt til sju års fengsel

Åge Vidar Fjell hadde først status som vitne i saken, men ble senere siktet. Han ble i 1990 dømt til sju års fengsel og ti års sikring for drapet på naboen sin i Kilebygda i Skien kommune.

Fjell ble blant avhørt i 60 timer uten advokat tilstede.

Mener Fjell bør frikjennes.
Proff i Sandefjord ser ut til å få rett i sin antagelse: Åge Vidar Fjell er etter alt å dømme blitt utsatt for et justismord.

Av Sigurd Øie.

Telemarkmannen er dømt for forsettlig drap på sin nabo, og ble dømt til fengsel og sikring. Proff oppdaget raskt at personen Fjell ikke var forenlig med det han ble dømt for, da han var på sikringstiltak hos dem. Siden har Fjells forsvarer, advokat Jonny Sveen, privatetterforsker Tore Sandberg og Fjells andre advokat og hjelpeverge, Ole Martin Meland, kjempet for å renvaske Fjell.

– Uten Proff hadde ikke denne saken blitt kjent. Deres innsats i saken har vært helt avgjørende, sier Jonny Sveen.

Er utviklingshemmet

I går fikk de tre Fjell-hjelperne en rettspsykiatrisk erklæring som påtalemyndigheten har fått utarbeidet. Her blir det slått fast at Fjell (59) har en høy grad av psykisk utviklingshemming som gjør at han ikke er strafferettslig tilregnelig.

En nesten likelydende psykiatrisk rapport ble lagt fram for noen år siden av Fjells forsvarere. Den gangen ble ikke rapporten godkjent. I 1990, da Fjell ble dømt for drap, ble han funnet strafferettslig tilregnelig.

Utvikling

– Utviklingen innen psykiatrien har gått framover de siste årene, og i dag er det lettere å konkludere med at Fjell er utviklingshemmet, sier Jonny Sveen.

Sveen fortalte til pressefolkene at Fjell satt alene uten advokat og hjelpeverge i over 60 timers avhør. Han tilsto drapet, men endret forklaringene sine hele tida.

– Alle forklaringene og tilståelsene til Fjell svekker saken til påtalemyndigheten betydelig, sier Sveen.

– Saken er ganske lik den i Kristin-saken, der Lars Solhaug fra Sandefjord ble siktet for en drapshandling. Både Fjell og Solhaug har en begrenset evne til å forklare seg. Derfor må det de forteller bare tillegges en begrenset vekt, sier Sveen.

Kripos-etterforsker ante uråd

Ifølge Tor Sandberg skal en Kripos-etterforsker som avhørte Fjell, ha gått til sine overordnede og spurt om han skulle fortsette med avhørene – han skjønte at noe var galt, og festet ikke lit til forklaringene. Han fikk ordre om å fortsette avhørene.

– Det var et katastrofalt feilgrep, sa Sandberg.

Drapsvåpenet i saken er aldri blitt funnet.

Ankesak til høsten

Fjel har anket saken, og det er satt av tre uker til rettssaken i september. Forsvarer Jonny Sveen tror at den rettssaken vil bli relativt kortvarig.

– Hvis den nye rapporten blir godkjent, var det ikke riktig å dømme Fjell i 1990. Nå bør han frikjennes, sier Sveen.

Ga flere forklaringer

Fjell har hele tiden hevdet at han ikke drepte naboen, men ga flere forklaringer på hva som skulle ha skjedd.

Siden 2001 har privatetterforsker Tore Sandberg arbeidet med saken for å frikjenne Åge Vidar Fjell.

I dag bor han i en vernet bolig med tilsyn av kommunalt ansatte fagfolk i Skien.

Justismord i vår tid

Denne uka har vi fått nok et bevis på at et grunnleggende spørsmål bør gjelde også innenfor dommerstanden: Er nå det så sikkert?
20.03.2009 04:00 – Av Dag Herbjørnsrud

Det synes å avtegne seg et mønster nå: Det norske rettssamfunnet fungerer ikke så nøytralt og rettferdig som man har likt å tro. Det synes å være de rikeste som vinner fram, mens de fattigste, de minst ressurssterke og de mest utskjelte står tilbake som de dømte og fordømte overfor dommere og jury.

Forrige uke hadde regissør Erlend E. Mo premiere på sin dokumentarfilm Sannhetsjegeren – historien om Tore Sandberg og Fritz Moen. Filmteamet følger Sandberg i hans kamp for å få fram sannheten om døvstumme og armlammede Moen, som ble dømt for drap på to kvinner i 1978 og 1981. Moen, med tysk far, ble dømt til sammenlagt 21 års fengsel for å ha drept to unge kvinnelige studenter, selv om bevisene talte for at han ikke kunne ha gjort det.

I 2004 ble Moen frikjent for det ene drapet, men ikke for det andre. Det skjedde først etter at den egentlige drapsmannen tilsto på dødsleiet rett før jul i 2005. Men da hadde Moen allerede vært død i et halvt år.

Det er en ubeskrivelig personlig tragedie, og et nederlag for det moderne Norge, at funksjonshemmede Moen slik urettmessig er blitt frarøvet friheten og menneskeverdet. Moen skal være den eneste i Europa som er blitt utsatt for justismord i to ulike drapssaker.

Det er en seier for den kritiske fornuft at Sandberg til slutt vant fram. Men det er også en skandale at noe slikt kan ha skjedd, samt at myndighetenes motvilje har vært så sterk mot å rette opp de feil som er begått. Det så vi også i saken mot Per Liland, som i 1994 ble frikjent for dobbeltdrap. I høst ble det kjent at Sandberg har medvirket til at saken til den utviklingshemmede og drapsdømte Åge Vidar Fjell blir tatt opp igjen av Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker.
Orderudsaken

Dessverre er Moen og Liland, og antagelig Fjell, ikke alene om å bli utsatt for urettmessig straffeforfølgelse, noe som også ofte medfører en tilsvarende fordømmende dekning i mediene. Nå tilhører ikke Veronica og Per Orderud samme kategori av åpenbart uskyldige som Moen, men det er verdt å merke seg at det onsdag ble kjent at Sandberg denne helga vil legge fram nye bevis i Orderud-saken.

I likhet med Moen-saken er Orderud-saken en annen hvor pressen synes å ha gått i flokk. Sandberg mener nå at dommen kan være feil, og at de to dømt er på feilaktig grunnlag. Dermed åpnes saken igjen, ti år etter skuddene på gården i Akershus.

Det er for tidlig å ta stilling i Orderud-saken, i den grad noen utenfor dommerstanden bør det, men igjen og igjen viser det seg at kombinasjonen av pressens blodtåke og aktoratets tunnelsyn ikke synes å være velegnet for å gi individet en rettmessig behandling i rettsapparatet. Det så vi i Bjugn-saken, hvor Ulf Hammern måtte gå helt til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg. Der fikk han medhold i at lagmannsretten kastet et mistankens lys over ham, ved å nekte ham erstatning selv om han ble frikjent.

Det skandaløse ligger i at Høyesteretts kjæremålsutvalg så ikke tar praktisk følge av EMDs konklusjon, men avviser Hammerns krav om erstatning for de menneskerettighetsbrudd staten har påført ham.
Ny Fritz Moen

Slik er det norske rettsapparatet selv med på å så tvil om dets egen nøytralitet i behandlingen av prestisjefylte saker. Det er i år gått 51 år siden Hans Fredrik Torgersen ble idømt livsvarig fengsel for drapet på Rigmor Johnsen. Saken hviler ennå over det norske samfunnet. Så sent som denne uka møttes ulike parter i saken i retten.

I 2009 er nok varsomheten blitt noe større med hensyn til å dømme utviklingshemmede, funksjonshemmede og alkoholikere for drap. Sandbergs og andres kamp har nok gjort at folk i mindre grad dømmes til langvarige straffer på grunn av feil livsstil eller utseende. Skjønt, hvem vet? Spørsmålet er hvem som, spesielt nå i den nye terrortiden, er den nye Fritz Moen.

Dessverre vil det nok ta noen år før vi får svaret. Inntil videre bør vi alltid stille oss spørsmålet: Er nå det så sikkert? Og i tillegg må vi dessverre erkjenne at Norge også i dag holder uskyldige sperret inne.

Det blir begått hundrevis av justismord

Erfaren advokat med kritikk av politiet og retten.

(Dagbladet.no): – Jeg har vært advokat i 35 år. Og mitt inntrykk er at terskelen for å reise tiltale, for å fengsle og for å dømme, er blitt lavere med årene.

Det sa advokat Fridtjof Feydt da han holdt sin prosedyre i Borgarting lagmannsrett i saken mot de to Young Guns-medlemmene som er tiltalt for to drapsforsøk.

- Nå på 2000-tallet har vi opplevd hundrevis av saker der det er begått justismord. Det ser ut som at det finnes ingen form for ydmykhet for de erfaringene vi har gjort på 90-tallet, sa Feydt og viste til både incest- og voldssaker.

Redd for justismord
Feydt er redd for at hans klient (30), og den andre tiltalte (29), som forsvares av advokatkollega Christine Hamborgstrøm, kan bli utsatt for et justismord, blant annet etter de omstridte lydopptakene som er lagt fram for retten.

Statsadvokat Svein Holden sa i sin prosedyre at bevisene i saken må ses i sammenheng.

Dette bekymrer Feydt.

- Det er for så vidt riktig at bevis må ses i sammenheng. Men hvis retten ikke tror på et bevis, blir det problematisk at de skal ta med dette beviset i den samme gryta som de andre. En slik tankegang kan bli en sovepute for retten, sier han til Dagbladet.no.

- Kriminaliteten er blitt verre de siste årene. Politiet har sagt at de skal slå hardt ned på alvorlig kriminalitet, og det påvirker retten. Jeg mener det er blitt enklere å dømme personer i Norge, og at det ikke i alle saker dømmes i tilstrekkelig grad etter bevisene, sier han.

- Plikter å dømme etter bevisene
Statsadvokat Svein Holden kommenterte Feydts justismord-påstander i sitt tilsvar.

- Jeg vet at dere vet at det personer er blitt dømt uskyldig. Men den vissheten skal ikke forsikre dere i å dømme de to bak meg, hvis dere mener bevisene holder, sa han til juryen og retten.

- Det er ikke lov å frikjenne en tiltalt ut i fra en ubehagelig tanke ut fra en tanke om at «jeg kan jo ta feil». Dere plikter å domfelle hvis dere mener bevisene holder.

Han er ikke enig i Feydts påstand om bevissammenhengen.

- Det er sånn det må gjøres, det er helt korrekt juss. En person skal dømmes etter et helhetsinntrykk, der hele bevisførselen gjenspeiles, sier han til Dagbladet.

Om Feydt justismord-kommentar sier han:

- Vi kunne ikke påstått at de tiltalte var skyldige hvis vi ikke var sikre på det, sier han.

I prosedyren i dag hevdet Feydt at telefonavlytting og teledata langt på vei viser at hans klient ikke var på Furuset på tidspunktet for skytingen.

Advokaten pekte også på at det er mange partier i de omstridte lydopptakene som er uklare og at innholdet på sett og vis må tolkes.

Historien om et justismord- ikke avklart sak.

Ola Kåre Bjørneset, prest i Norge.

FORHISTORIE
Jeg vil gjerne fortelle en historie, en historie som er så utrolig at om jeg hadde lest den selv så ville jeg kanskje ikke trodd at den var sann. Men dessverre, den er sann, alle fakta som blir behandlet i denne historien kan bevises. De kan underbygges med rettsdokument, medisinske undersøkelser og vitneutsagn. Da kan du sikkert gjette hva historien dreier seg om. Helt riktig, det er historien om et justismord. ”Jammen, sier du kanskje, justismord skjer da ikke i Norge, i Skandinavia? Er ikke det slikt som hender alle andre steder?” Min venn, da vil kanskje denne historien åpne øynene dine. For det skjer, også i Skandinavia. Men mange av dem det skjer med er ikke selv i stand til å forteller sin historie på Internett. Mange er ikke i stand til å fortelle noen historie i det hele tatt, selvmordsraten hos dem det gjelder er svært høy. Andre er kanskje inne på en eller annen psykiatrisk institusjon, eller neddopet på medisin. Derfor er denne historien også tilegnet alle dem som selv ikke er i stand til å fortelle.

Nå lurer du sikkert på hvem denne historien er om, helt riktig, det er historien om meg, meg og min familie. Når jeg legger den ut på Internett og bruker fullt navn, er det ikke for å få hevn, men for å få rettferdighet. Både rettferdighet for meg, min tidligere kone og våre felles barn, som er offer, og de kuratorene, dommerne og statsadvokatene, som også på en måte er offer, for et system som i dag har makt, svært mye makt, for mye makt i Norge og andre land, nemlig Barnevernet. Men nå til min historie. Jeg er takknemlig for at du har lest så langt, og jeg vil be deg om å lese resten også, ikke minst ut fra respekt for alle dem som ikke selv er i stand til å fortelle hva de har opplevd. Og da snakker jeg selvsagt om alle de som har blitt uskyldig tråkket på, utsatt for justismord. Må de alle engang få den erstatning og oppreising de har krav på.

Presentasjon
Mitt navn er Ola Kåre Bjørneset, jeg er 45 år gammel, og bosatt i Volda kommune på Sunnmøre i Norge. Jeg ble utdannet prest ved Det Teologiske Menighetsfakultet i Oslo våren 1988. Jeg var i mange år lukkelig gift med en alle tiders jente fra Østlandet. Vi giftet oss tidlig, og fekk det privilegiet å få seks barn sammen. Om som en ung prestefamilie var ikke økonomien alltid på topp, men vi hadde det godt sammen, og følte overskudd til å ta oss av andre. Både jeg og min kone hadde som motto at «Det er bedre å tenne et lys eller å forbanne mørket». Ingen kan redde verden alene, men om alle gjorde litt, så ble i alle fall noe gjort. Dette var det mottoet som vi prøvde å leve etter, samt å lære våre barn.

Brevskriving
Dette gav seg ikke minst utslag i en veldig aktiv brevveksling, der vi «kombinerte det nyttige med det behagelige» som vi pleide å si. Vi likte å skrive brev, og gjennom brev så kom vi i kontakt med alle mulige slags mennesker. Jeg legger ikke skjul på at vi så dette som vår tjeneste for Gud. Vi fekk hjelpe mange mennesker som kanskje ikke hadde så mange venner, og spesielt unge som var ensomme kristne på sitt hjemsted. Gjennom disse brevene så tok folk opp alle mulige tema, og vi fortalte hva Bibelen lærte om ulike ting, og mange av de vi skrev med kom også på besøk. Nevnte jeg at vi også skrev med menn og ektepar i alle aldre?

2
Vennskapet som startet det hele
Noen av de som vi fekk kontakt med var et ektepar fra Bergen. Der var det kvinnen som var den aktive brevskriveren, slik det ofte var. Men ved andre ektepar som vi hadde kontakt med så skrev både mennene og kvinnene. Vi skrev også med mange enslige menn……. Men altså, denne kvinnen, ble en veldig god venninne av min kone. Kanskje fordi de hadde opplevd det samme, hun hadde også blitt missbrukt sexuelt. Jeg har sett at blant de som virkelig er missbrukt, så er det et veldig godt samhold, kanskje er det noe som heter »Felles skjebne, felles trøst». Så min kone og denne kvinnen ble gode venner. Det var også en selvsagt ting at vi delte de bitre erfaringer som vi hadde fått, siden min kone var missbrukt, både med henne og med andre som vi hadde kontakt med. Vi fekk etter hvert et veldig nært vennskap, noe som bla a gjorde slik at jeg som prest sendte inn en attest da hun søkte om voldsoffererstatning til Staten. Der fortalte jeg om det varme vennskapet mellom oss, og hvordan vi stod sammen med henne i de alvorlige psykiske problemene hun hadde. For de oppdaget vi litt etter litt.

Sykdomsproblemene til Line, vår eldste datter
En av døtrene våre, den eldste, la oss for enkelthets skyld kalle henne Line, noe som ikke er hennes rette navn, var kronisk syk helt fra hun var født. Etter mange år fant en barnelege som da var i Volda, men som nå er overlege på barneavdelingen på Haugeland sykehus i Bergen, ut at hun var født med en spesiell lidelse. Den kalles «Hinnmanns syndrom», og på godt norsk betyr det at blæren hennes ikke fungerer. Det er hull i den, og det gjorde at hun var konstant plaget av urinveisinfeksjoner. Hun klarte ikke å tømme blæren på en skikkelig måte. Dette førte til forstyrrelser også når det gjaldt avføring. Etter en stund fant Dr Sigvald Refsum som nå er på Rikshospitalet ut at vi måtte ta kateter på henne. Det var en spesiell form for kateter som en kunne sette selv. Vi ble som foreldre lært opp til å ta kateter på henne, men fordi min kone hadde opplevd det hun hadde opplevd, hadde hun store problem med å gjøre det. Det ble derfor slik at jeg tok kateter på henne inntil hun selv var i stand til å gjøre det. Dette visste helsevesenet om, også Anders Alme.

Kan også nevne at denne dattera vår hadde diverse allergier som bla a gav seg utslag i sår og hud irritasjon i skrittet. Det at hun hadde problem med avføring førte også til sår ved anus. Min kone hadde problem med å klare å stelle henne der, og derfor var det en stilltiende avtale at Line sa fra til meg og spurte meg om hjelp dersom hun hadde irritasjon, og hun gav meg også lov til å sjekke henne i disse områdene dersom det var nødvendig. Dette gjorde jeg ikke uten å spørre henne. Du kan selvsagt se på det som masturbering, men da kan en begynne å lure på hva som rører seg i toppen på folk.

Mer om plagene til den kvinnen som sette snøballen i gang
Jeg vil ikke gå i detalj om plagene til den kvinnen jeg nemde, for jeg ser på henne også som et offer. Men et kort resyme kan jeg gi. Hun sa hun hadde blitt missbrukt av en onkel fra hun var 4 år, og at han hadde solgt henne til en satanmenighet som holdt til i en kirke på Østlandet. Da trodde jeg henne, for da lærte en at en alltid skulle tro det som de missbrukte fortalte. Men i dag tviler jeg, det hun fortalte var for fantastisk. Men vi valgte altså å tro henne. Og på grunn av det fine vennskapet vi hadde brukte jeg den innflytelsen jeg hadde for å bygge opp et omsorgsapparat rundt henne på hjemstedet sitt på Sotra. Hun hadde fra før kontakt med en pastor som da var i Bergen, og jeg koblet henne til et pastorpar på Sotra, pluss også til noen flere. Jeg hadde et nært samarbeid med alle disse, både de som var innenfor og utenfor Den Norske Kirke.

3
Besøkene hos oss
Før vi ble kjent, så hadde hun vært tvangsinnlagt på Psykiatrisk Avdeling på Haukeland. Hun hadde også en periode på Modum Bad Nervesanatorium. Hun hadde fått diagnosen borderline, og var sterkt suisidal. Da hun besøkte oss første gangen sammen med datteren, var det for å ta farvel. Hun skulle vere her en helg, så skulle hun ned og ta livet sitt tirsdag. Alt håp var ute, også forholdet til ektemannen var også svært dårlig. Og hun fortalde at hun følte en trang til å ta livet sitt, en trang som hun prøvde å kjempe imot, men som truet med å ta kontroll over henne. Hun var virkelig plaget, og vi ønsket virkelig å hjelpe. Den første gangen hun var oppe på besøk gjorde vi følgende avtaler:

1) Vi hadde åpne dører for henne, hun kunne komme og besøke oss når hun ville. Vi la ingen føringer for henne.

2) Om hun ville at vi skulle hjelpe henne på en eller annen måte, så var vi villige til å stille opp. Men siden de som virkelig har blitt missbrukt, her blitt trakket på, fekk hun bestemme alt. Og det var hennes oppgave å si ifra. Det som hjalp henne skulle vi prøve ut, sammen.

Vi ble enige om at når hun var her oppe, så skulle vi passe på henne. Når hun følte for det skulle hun få snakke ut om det hun hadde opplevd. Og vi våket over henne. Hun skulle føle seg trygg, slappe av. De første årene hadde hun datteren med seg opp, da dattera kom i ungdomskolen var hun med bare i feriene. Men det var ikke enkelt å ha henne her, vi måtte våke over henne. For hun kunne plutselig stikke ut midt på natten, fordi noen stemmer som hun kalte det, begynte å kreve at hun skulle ta livet sitt. Disse stemmene kalte hun: «Satans sendebud» og « Den store ånds fyrste». Det var grunnen til at hun begynte på sterke antipsykotiske medisiner. På det meste så gjekk hun på tre ulike sorter, samtidig. Dessverre så det ikke ut til å hjelpe, hun begynte også med det som den tidligere psykiatriske sykepleieren hennes og en pastor i retten kalte ekstreme seksuelle fantasier.

Bruddet
Vi hadde et nært og varmt vennskap både med denne kvinnen, med dattera og med ektemannen hennes. Hun og dattera var som sagt her oppe veldig mye sammen. Ofte fulgte hun da med den tidligere nevnte pastoren, som nå hadde fått en post ved en frimenighet i Volda. Han hadde det slik at han var her oppe noen få uker, og så reiste han tilbake til der han hadde familien sin. Hun gjekk da mye i sjelesorg med ham. Hva de snakket om hadde vi ikke noe kontroll over. Vår oppgave var å passe på henne og være venner med henne.

Hun var i perioder svært syk. Men det som etter hvert plaget henne mest var stemmer, hallusinasjoner, gjerne av seksuell tilsnitt, samt en følelse av å miste kontrollen og ta livet sitt. Ikke få ganger ringte jeg til noen i støtteapparatet hennes på hjemstedet hennes på Sotra fordi jeg tilfeldigvis ringte og fant ut at hun var på veg ut. Da hadde stemmene gjerne sagt at hun skulle gå ut og ofre seg til Satan, eller for å møte onkelen sin som hadde missbrukt henne. Og når hun var her oppe, så hadde vi store problem med å kontrollere henne, både vi og pastoren. Vi måtte holde henne litt på avstand.

Det var ikke lett å si det til henne. Alle sviktet henne, ingen brydde seg, heller ikke vi. I dagboken sin skrev hun at: ”Ola kåre ikke fortjener å leve for han setter mer pris på familien enn meg”. Hun begynte å sende oss rasende brev, der hun var sint for alt mulig. Jeg sa til pastoren at nå måtte vi passe oss, selv om begge to hadde god samvittighet. Han var enig i det.

Og overraskelsen kom. Hun begynte å beskylde meg for helt utrolige ting, ting som jeg nesten hånlo av. Og da pastoren fekk vite det, spurte han : ”Hvorfor i alle dager sa du ikke noe til meg da du snakket med meg og hvorfor i alle dager bad du meg om å komme helt ut til Sotra for å hente deg, når du visste at du skulle opp for å bli voldtatt. Og hvorfor tok du med deg dattera di? ” Og jeg kan også si at inntil det tidspunktet da jeg på en måte brøt, så hadde bare hun gode ting å si om oss. Dette ser en både i politidokumenter, og det ble sagt av vitner i retten.

4
Barnevernet kommer inn på scenen
Vel, plutselig en dag fekk vi oss en overraskelse. To koselige damer stod utenfor døra vår. De var fra barnevernet i Volda, og de hadde fått en «uromelding» som gjaldt forholdet i huset vårt. De kom på rette tidspunktet, for min daværende kone var da gravid med tvillinger, og knapt i stand til å røre seg. Og siden jeg var på jobb som prest så sa det seg selv at huset ikke akkurat var i tipp topp stand. Vel, disse koselige damene, som hette ASTRID VIKESTRAND og GUNN HOVDEN, presenterte et brev som fremstilte min kone som en barnemissbruker av rang, ikke fekk barna mat, ikke fekk de klær, og huset så ikke ut. Jeg var litt bedre, men min kone var helt håpløs. Og noe som sto i brevet, men som de ikke leste ved første besøk, var at jeg var sykelig opptatt av mine døtres nakne kropper. De brukte å komme opp i sengen til meg, – nakne …… Helt forferdelig.

Dette brevet voldte oss mye hodebry, det var nemlig anonymt, underskrevet «Hilsen en slektning som bryr seg». Vi lurte mye på hvem den slektningen var. Det var min kones advokat, som først sa : «Det tok meg 7 minutter å se at dette brevet er skrevet av en som gjerne ville bli prestefrue, men som ikke ble det, brevet oser av sjalusi.» Før saken min i Lagmannsretten fant vi vi ut, ved hjelp av språkprofessor Finn Erik Vinje, at det mest sannsynlige var at det var denne kvinnen som hadde skrevet dette brevet. Det fant han ut ved å sammenlikne språklige egenarter i dette anonyme brevet, med brev som vi vet denne kvinnen har skrevet. En privatetterforsker vi engasjerte en stund hevdet endatil at dette brevet var skrevet på en av datamaskinene som tilhørte barnevernstjenesten i Volda. Det er nesten for utrolig til å vere sant.

Sakens gang
Barnevernet hadde store problem til å begynne med, – de fekk ikke noe på oss. Uttalelser fra skolene som barna våre gjekk på skrytte nemlig barna våre opp i skyene. «Alltid rene og hele klær, nistemat, og ikke mer glemming av bøker og lekse enn normalt.» En lærer kan bevitne at GUNN HOVDEN slengte på røret etter å ha snakket med en av lærerne. I tingretten i Volda sa ASTRID VIKESTRAND at de ikke brydde seg så mye om de skriftlige uttalelsene som skolen kom med, de hadde hatt en munnlig samtale med rektor INGER HÅVIK som sa det motsatte. Og den muntlige samtalen var en grunn til at de grep inn. Den er ikke lett å forstå, du må kanskje være utdannet som barnevernspedagog for å forstå den?

Anders Alme
Nå noen ord om BARNELEGE ANDERS ALME, tidligere barnelege i Volda, nå en eller annen høy stilling på Haukeland Sykehus i Bergen. Utfra det jeg nå forteller så får hver enkelt bestemme om de vil ha noe med den legen å gjøre. Jeg anbefaler folk å sky han som pesten. Jeg bruker mye tid på BARNELEGE ANDERS ALME, fordi han selv sa meg at han var en av pådriverne i denne saka, OG JEG HAR DOKUMENT SOM VISER HVORDAN HAN BEVISST STYRTE BARNEVERNET I DENNE SAKEN. Følgende historie kan jeg også dokumentere skriftlig.

Vi så BARNELEGE ANDERS ALME første gang da Line var veldig liten, – og allergisk mot alt mulig. Vi hadde et nært samarbeid, og vi stolte helt på han. Han hjalp oss også når vi oppdaget den spesielle blærelidelsen som hun hadde. Men på et gitt tidspunkt begynte samarbeidet å skrante.

5
Helseproblem til Line, den eldste dattera mi. Barnelege Anders Alme
Line hadde store problem på grunn av den blærelidelsen hun hadde. Hun hadde konstant infeksjon, eg en gang fekk vi beskjed av vår lege at nå var hun resistent mot alle kjente antibiotika. Jeg fekk beskjed om å skylle blæren hennes med klorhexedrin flere ganger pr dag. Det var en sann tortur både for meg og dattera mi. Jeg måte tvinge henne, og vi gråt etterpå både jeg og hun. Til slutt nektet jeg å gjøre det mer. Men ANDERS ALME MENTE AT VI SKULLE «ILE LANGSOMT». Og han nevnte også at han trodde at problemene til dattera mi var psykisk. Jeg sa at om så var så var det ok, MEN FØR EN SLO FAST DET, SÅ MÅTTE EN VÆRE HELT SIKKER PÅ AT DET IKKE VAR FYSISK. OG JEG VILLE HA HENNE MER UNDERSØKT. ANDERS ALME VAR DYPT UENIG I DETTE, OG DET GÅR KLART FREM AV JOURNALEN TIL DATTERA MI..

Jeg ble sint, og beklaget meg til en kamerat av meg som var kirurgisk overlege ved Sykehuset i Volda, navnet hans er «Reidulf Lillebø». Han sa at han kjente en av verdens fremst eksperter på slike lidelser som dattera mi hadde, nemlig OVERLEGE AUGUST BAKKE ved Haukeland Sykehus. Han tilbød seg å skrive til han bak ANDERS ALME sin rygg. Det gjekk bra, vi fekk time, og hun gjekk der inntil barnevernet i Volda overtok omsorgen for henne. Der oppdaget de det som uten tvil var feilbehandling. ANDERS ALME hadde sett henne på sterke medisiner, noe som gjorde at ene nyret hennes var svakt.

Da ANDERS ALME hørte dette ble han rasende. I et brev til Kommunelege Tomasgård, beklaget han seg, og i Lagmannsretten snakket han om hvor forferdelig det var at jeg hadde gått bak hans rygg og benyttet meg av den «kristelige» overlegen. Jeg hadde dominert han til å gjøre dette, for å få dattera mi bort fra ALMES innflytelse. Og det er merkelig å se i journalen til dattera mi, at før jeg gjekk bak ryggen til ALME så sa han at hun kunne føle det at en tok kateter på henne som et overgrep. ETTERPÅ sa han at jeg tok kateter FOR Å MISSBRUKE dattera mi. Det er en veldig forskjell på de to tinga. Og han ble rasende på meg fordi han sa at jeg var for dominerende, og sa både i journalen til dattera mi, til barnevernet og i retten at jeg var veldig dominerende. Kan det vere at jeg i stedet var interessert i at dattera mi skulle få den hjelp hun trengde? Jeg vet at jeg er en person som ikke legger fingrene i mellom, og som vil ha de rette svar og vite hvordan og hvorfor. Min tidligere kone var mer usikker og litt mer redd av seg. Og hva er galt med at en far engasjerer seg i barna sitt ve og vel? Og alle er vel enige i at før en kaster alt i en sekk og kaller det psykisk, så skal en være veldig sikker. Da Barnevernet kom inn i bildet, var ANDERS ALME veldig raskt på banen. Han tar raskt kontakt med Barnevernet og forteller at han misstenker meg for å vere overgriper. Og han gjør et stort nummer av at jeg ikke ville følge hans pipe og si at alt var psykisk. Og jeg tar kateter på dattera mi FOR å missbruke henne …….. Dette skiftet av ALME sine meninger skjedde etter at jeg hadde gått bak hans rygg og tatt kontakt med August Bakke.

En politiker i Volda som støtter meg sa: «Jeg vil for alt i verden ikke få ANDERS ALME som fiende, da er han farlig»

Et par dager før jeg ble arrestert måtte min datter til poliklinisk behandling etter en skade på ene foten. Til vår store forundring forlangte ALME at min datter skulle legges inn på sykehus. Den tiden arbeidet han dels ved sykehuset i Volda, og dels ved Fylkessykehuset i Ålesund. Jeg snakket med datteren min og da sa hun at ALME hadde spurt henne ut om hennes mørke hemmeligheter. «Jeg har ikke noen mørke hemmeligheter» sier hun. Også dette har jeg vitneutsagn på. Samtidig ifølge dokument fra Barnevernet så planla de et møte på sykehuset der dattera mi lå. Det skulle finne sted dagen etterpå.

6
Arrestasjonen av meg
Den dagen skulle jeg til Fylkessykehuset i Ålesund med noen klær til dattera mi. Det jeg ikke visste var at lederen i Barnevernet i Volda, ASTRID VIKESTRAND, allerede var der sammen med en barnepsykolog, og ALME. Denne psykologen, JANNIS FROGUNTAKIS, fortalte senere i retten at han ved diverse tester hadde funnet ut at dattera mi hadde psykiske problem. Dette ble også dokumentert i retten.

De visste av en eller annen grunn at jeg var på veg til Fylkesykehuset i Ålesund, sammen med en venninne av Line. Da de hørte at jeg var på veg, ringte ASTRID VIKESTRAND til politikammeret i Ålesund. På forhånd var det fra ASTRID VIKESTRAND levert inn en anmeldelse på meg for mulig missbruk av barna mine. Det går frem av dokumentene at Alme var en av kildene til den misstanken. Ifølge dokument jeg har, bestemte Politiet i Ålesund seg for å arrestere meg der på sykehuset. Det ble også gjort.

Denne kvinnen som jeg nemde før hadde heller ikke ligget på latsiden. Hun hadde ringt barnevernet, først anonymt og så med fullt namn, og sagt at jeg hadde voldtatt henne, og at hun også hadde sett meg missbruke barna mine. ASTRID VIKESTRAND og GUNN HOVDEN fra Barnevernet hadde da anbefalt å melde meg. Det ble også gjort. Papirene viser at denne kvinnen var veldig sikker på at jeg hadde missbrukt denne eldste datteren min.

Den eldste dattera mi ble da isolert på Fylkessykehuset i Ålesund. Der var hun under omsorg av ASTRID VIKESTRAND, en kvinnelig etterforsker som heter MARIT GRANLIEN, – ALME. Merk deg navnet MARIT GRANLIEN, i retten sa hun at hun kunne føle når en jente hadde blitt missbrukt, og da spurte hun til misstanken hennes var bekreftet …. Dette ble sagt i Lagmannsretten, tro det den som kan. Det kan faktisk bevitnes.

Jeg ble arrestert, og de andre barna mine ble tatt av Barnevernet. Hun som stod bak den heltegjerningen var INGRID SEEVIK. De to yngste døtrene mine ble plassert i fosterhjem, og min kone og de to nyfødte tvillinguttene ble sent på et mødrehjem (eller kanskje en skal si mødrefengsel) i Molde.

Galskapen i Barnevernet sitt system
Om noen for ti år siden hadde fortalt meg det jeg skal skrive nå, ville jeg sagt at den personen var gal. Slikt som dette kan ikke foregå i Norge. Og kanskje sitter du litt med samme følelsen etter å ha lest dette. Personlig skulle jeg ønske at det ikke stemte, men jeg har dokumenter som viser at dette har skjedd. Og det mest skremmende er at jeg begynner å forstå at det ikke er bare jeg som har opplevd dette, men dessverre så altfor mange andre. Og skulle du være i klørne på barnevernet, så vit at du ikke er alene.

Undersøkelser ved Fylkessykehuset i Trondheim
Line ble som sagt kontinuerlig avhørt på Fylkesykehuset i Ålesund av MARIT GRANLIEN, ASTRID VIKESTRAND, – og ANDERS ALME. Der skal hun ha sagt at jeg har hatt samleie med henne fra hun var 6 til hun var 15, flere ganger i uken. Jeg skulle også ha missbrukt de andre to døtrene mine. I herradsretten sa den eldste dattera mi at under oppholdet på sykehuset «så var hun ikke i denne verden». Det bekrefter dokument som sier at JANNIS FROGOUNTAKIS og ASTRID VIKESTRAND, etter at hun hadde fått vite at jeg var arrestert (jeg ble arrestert på ANDERS ALME sitt kontor) hadde problem med å holde min datter i virkeligheten.

Alle tre døtrene mine ble tatt med til Fylkessykehuset i Trondheim, for å bli undersøkt for tegn på missbruk. Der viste det seg at alle tre var urørte, og at det ikke fantest tegn på noe missbruk. Det må ha vært veldig flaut, spesielt med tanke på at ifølge Barnevernet så skal jeg ha hatt samleie med den eldste fra hun var 6-15 år. Det er vel kanskje derfor de tok henne opp dit to ganger. Men hun var jomfru, og også de to andre var helt urørte. De fann ikke noe bevis på missbruk.

Det at de var jomfruer og at det ikke ble funnet tegn på missbruk har selvsagt ingen betydning, jeg ble dømt for å ha missbrukt dem likevel. Hva skal en med bevis egentlig når barnevernet sier en er skyldig? Og rettferdigheten er selvsagt ikke så viktig, det viktigste er at barnevernet får rett. For alt de gjør er til barnas beste.

7
Katethertaking / følelse av missbruk
Jeg har før nemt Dr August Bakke i Bergen, som er en av Europas fremste eksperter på kateterisering av barn. Jeg tok som sagt første gang kontakt med han helt i begynnelsen av 90-tallet, og som svar på den forespørselen sendte han et brev der han uttrykte sin bekymring for denne dattera mi. Han nemte at det virket som hun opplevde ethvert forsøk på å ta kateter som en voldtekt og at hun snarest mulig burde få kontakt med en barnepsykiater. Dette brevet fekk vi ikke, det ble værende hos Anders Alme, faktisk helt til jeg ble arrestert. Alme sa bare at det var kommet et brev fra Bergen som ikke betydde noe. Den tiden stolte vi på doktorer, så vi slo oss til ro med det. Men det var tydelig at jenta hadde stor problem med dette. Og jeg var også veldig opptatt etter den tiden av at hun skulle får en kvinnelig psykiater. Hvorfor skulle det bare vere menn som snakket med henne? Hun trengte en kvinne, for spesielt den tiden vi var på Ullevål Sykehus under Sigvalt Refsum, så var det veldig mange menn som var der når hun tok prøver. Jeg reagerte på det, men det var ifølge dem selvsagt også et forsøk på å ikke samarbeide fra min side

Dommeravhør
Ok, døtrene mine ble tatt i fosterhjem og faktisk isolert fra sin egen mor lenger enn det som var lovlig. Og snart ble de tatt i dommeravhør. I dette dommeravhøret sa de ingen ting. Men da tok de et til, selvsagt. I det neste dommeravhøret sa min nest eldste datter, la oss kalle henne Lise, fra at «pappa har ikke gjort hverken meg eller søstra mi noe». Jeg har papir som viser hvordan POLITIETTERFORSKER MARIT GRANLIEN presser henne, og det er grusom lesning. Når hun begynner å grine, så sier selvsagt MARIT GRANLIEN at hun gråter fordi jenta har noe inne i seg som hun har lyst til å fortelle. Når så dattera mi spør hva hun skal fortelle, så blir MARIT GRANLIEN nesten litt sint. Jenta har det vondt inne i seg, hun har opplevd noe, og har vær så god å fortelle. Til slutt måtte en ifølge min første advokat stoppe MARIT GRANLIEN. Og merk deg at det var hun som i tre uker avhørte min eldste datter på Fylkessykehuset i Ålesund, sammen men ALME, – og ASTRID VIKESTRAND. Dette har jeg dokumentert.

Privat etterforskning fra Barnevernet sin side
Ifølge politidokumentene så skal følgende scene ha funnet sted kort tid etter dette dommeravhøret i de to yngste jentene sitt fosterhjem. Den nest eldste jenta, hun som i dommeravhøret hadde begynt å grine, gjentok i en samtale med fostermor at pappa ikke hadde gjort henne noe. Da begynte fostermor å spørre om hun var helt sikker på det. Deretter sa fostermoren ( som hette WENCHE SOLVANG og bor på Kvamsøy i Møre og Romsdal): «I morgen kommer GUNN HOVDEN fra barnevernet i Volda ut hit for å snakke med deg».

Og GUNN HOVDEN kom. I et notat fra samtalen sier hun at hun har problem med å få jenta til å hugse noe. Så sier dattera mi at jeg har tatt henne på magen, en gang hun lå ute med shorts og topp på. Jeg har en misstanke om at jeg har smørt henne inn med solkrem. Hun var ca 7 år da jeg tok henne på magen og altså hadde incest med henne. Alle som har hatt syvåringer i huset vet at de kanskje ikke er så veldig flinke til å smøre seg selv inn med solkrem.

Etter det ryktene sier så hadde visst barnevernet flere turer ut til fosterhjemmet på KVAMSØYA PÅ SUNNMØRE, men dette besøket er det eneste jeg har skriftlig bevis på har funnet sted..

8
Barnepsykolog Arvid Sollie
Denne mannen fortjener et eget kapittel. En engelsk forkynner sa at psykologer er vår tids heksedoktorer. Jeg tror han har rett, iallefall når det gjelder denne mannen. Jeg har aldri opplevd så mye ondskap inne i et menneske før. Og det verste er at jeg har vitneutsagn på at han er en overgriper også. Denne mannen sammen med ANDERS ALME, ble forbannelsen for vår familie. Se opp for han, han driver eget firma i Kristiansund og er en meget brukt sakkyndig for Barnevernet etter som jeg forstår over hele landet.

Denne mannen ble altså oppnevnt som sakkyndig for oss, og det verste var at vi gjekk med på det også. Hvor dum går det egentlig an å bli. Det var helt forferdelig å bli observert hjemme. Du føler deg som et dyr på utstilling. Dette noterte selvsagt ARVID SOLLIE ned som om vi hadde en familiesituasjon som var anspent og anstrengt. Og det var selvsagt kona mi som fekk gjennomgå av han.

Etter at jeg var blitt arrestert fortsette han avhørene (jeg kaller det det). Nå var det virkelig barna sin tur. Og etter det papira sier, så sendte Barnevernet han på Lise (også fiktivt navn), den nest eldste jenta, hun som hadde sagt at jeg ikke hadde gjort henne og søstra noe. Kanskje var det ikke uten grunn, kanskje var hun for tøff for dem. Han klarte i alle fall å få det slik til at hun måtte gjennom et dommeravhør til. Ifølge loven er det visst forbudt med mer enn to, men det er greit, Systemet lager sine egne lover. I Herredsretten ble han konfrontert med dette dommeravhøret. Her ble Lise spurt hvem som hadde fortalt henne at hun var missbrukt. Jo sa hun, EN AV DEM SOM HADDE SAGT DET VAR ARVID SOLLIE. Da slo han i bordet og sa at jenta løy. Han hadde ikke gjort en slik tabbe.

I alle fall jenta har hatt til sammen 6 dommeravhør, selv om hun i det andre sa at «pappa ikke har gjort henne noe». Det er vel da ikke å vente noe annet enn at hun i de siste dommeravhørene forteller en forskjellig historie i hvert dommeravhør, og at den ene historien slår den andre i hel. Da er det fantastisk at dommer SISSEL ENDRESEN I FROSTATING LAGMANNSRETT i sin rettsbelæring sa til juryen «Dere skal dømme utfra det som ble sagt i dommeravhørene, og ikke se på hvordan det som ble sagt, kom frem». Er det slik det foregår, forstår jeg godt at det er mange som er uskyldig dømt for incest i norske fengsler

Nevnte jeg at i Tingretten i Volda ville Sorenskriver Ingolf Joa frikjenne meg? Men lekdommerende ville ha meg dømt. Og dømt ble jeg.

Manglende åstedsbefaring, – en av grunnene til at jeg ble dømt?
Vi bodde i et gammelt hus, og alle som bor i gamle hus vet at det kan vere lytt. Og denne kvinnen brukte når hun kom på besøk alltid å ligge på et spesielt rom. Hun ville ikke sove noen annen sted, fordi dette rommet hadde så god aura. Mellom dette rommet og rommet der Line lå, var det bare en tynn vegg. For å si det slik, en hørte alt som foregjekk på Line sitt rom når en var på det rommet der denne kvinnen lå, og omvendt. Datteren hennes brukte å sove på Lines rom når hun var sammen med denne kvinnen på besøk.

9
Missbruk av kvinnen fra Bergen, en umulighet utfra rommet der hun sov sin beliggenhet i forhold til rommet der datter hennes og Line lå
Ifølge denne kvinnens vitnesbyrd skulle missbrukene ha foregått på dette bestemte rommet, og hun skulle ha skreket og ropt om hjelp hver gang. Datteren som altså var med de fleste gangene, sa i retten at hun ikke hadde hørt noe. Hun sa også at døren mellom diss to rommene aldri var låst, og at det kunne vere at hun kom inn på rommet der moren lå flere ganger om natten. Hun så og merket aldri noe unormalt. Men retten ville altså ikke foreta åstedsbefaring for å bringe det på det rene. Merkelig, eller var det kanskje ikke det? DOMMER SISSEL ENDRESEN hadde kanskje bestemt seg allerede. Kanskje hadde juryen dømt annerledes om de hadde vært der, voldtekt og pryl bruker ikke å gå helt lysløst for seg.

Forholdet mellom rommet der Line lå og rommet til min eldste sønn
Det rommet som Line hadde (og som datteren til kvinnen fra Sotra lå på når hun var på besøk) lå også vegg i vegg. Det var en dør mellom dem, og min eldste sønn sa i Retten at denne døren ikke var mulig å lukke helt igjen. Det gjorde at min eldste sønn kunne observere alt som skjedde på Lines rom. Han sa at dersom jeg hadde missbrukt Line så å si for åpen dør, så var det rart om han ikke hadde merket noe. Og han hadde altså ikke merket noen ting. Dersom SISSEL ENDRESEN hadde villet ta en åstedsbefaring så hadde juryen fått sett dette med egne øyne. Men det hadde altså Lagmannsretten ifølge henne ikke råd til. Når de har brukt flerfoldige millioner på meg fra før, skulle vel ikke en busstur fra Ålesund til Violda ha så veldig mye å bety.

Spørsmålet er, hvorfor ble det ikke foretatt åstedsbefaring, var Dommer Sissel Endresen & co redd for at sannheten skulle komme frem?

Rettsbelæringen
Jeg må si noen ord om Rettsbelæringen fra DOMMER ENDRESEN også.. Jeg har den referert i grove trekk i min advokats anke til Høyesterett. Og jeg vil her gjengi den i grove trekk punkt for punkt.

1) Først tok hun utgangspunkt i et puslespill. I et puslespill, sa hun, han en få et inntrykk av bildet selv om det er mange av bitene som ikke passer (hvordan passer det inn med at ”tvilen skal komme den misstenkte til gode” og at ”en er uskyldig inntil det motsatte er bevist”?). Dessuten, alle som har lagt puslespill vet at det ikke stemmer?

2) Lise hadde hatt 6 dommeravhør, og det skal visst svært sterke grunner til å få ha mer enn toppen to. Og noen av desse dommeravhørene hadde vakt sterke reaksjoner på grunn av måten de var foretatt på, ledende spørsmål osv. Det andre måtte også stoppes, fordi avhøreren, MARIT GRANLIEN, hadde gått for hardt frem. MEN DOMMEREN PRESTERTE Å SI AT JURYEN IKKE SKULLE SE PÅ MÅTEN AVHØRENE VAR FORETATT PÅ, DE SKULLE BARE DØMME UT FRÅ HVA SOM BLE SAGT O AVHØRENE. Hadde jeg ikke hatt dette skriftlig, ville jeg ikke trodd det. Det ville vere det samme som å si at tilståelser sagt etter tortur skulle taest hensyn til.

3) Dommeren sa også at jeg hadde subjektiv skuld fordi jeg hadde tatt kateter på Line. Jeg må legge til at jeg har fått opplæring i det, sammen med min tidligere kone, men hun klarte det altså ikke. Hvem har da subjektiv skuld? Og som min advokat også sa i anken til Høyesterett, da har altså en mannlig doktor også skyld når han foretar en gynekologisk undersøkelse.

Selv etter denne rettsbelæringen tok det juryen nesten 6 timer å finne ut at jeg var skyldig.

10
Dommen
Jeg ble dømt for å ha missbrukt barna mine. Det betydde ikke noe at Lise i det andre dommeravhøret sa at jeg ikke hadde gjort henne noe, og de medisinske rapportene fra Trondheim viste at barna mine var jomfruer. Sannheten er kanskje ikke så viktig, det viktigste er selvsagt hva Barnevernet og ARVID SOLLIE mener. Selv retten må bøye seg for det.

Det mest fantastiske var at jeg ble dømt for å ha missbrukt den yngste dattera mi, la oss kalle henne Laila. Hun har gjennomgått to dommeravhør, men ikke sagt noe om noe missbruk. Men en eller annen skal ha hørt henne sagt noe som kan tyde på at hun har blitt misbrukt. Dette skjedde når Laila var 6 år gammel. Merk at hun har ikke sagt noe selv som er kommet ned på noe dokument.
Er det så viktig egentlig?

Har det gått rett for seg?
Jeg vil be de som leser dette om å tenke igjennom følgende spørsmål:

1) Hvor logisk er det at jeg skal ha missbrukt Line systematisk gjennom mange år når hun fortsatt var jomfru når hun var 15 år? Dette har jeg medisinske bevis på at hun var.

2) Er det ikke logisk å tro at min eldste sønn, som lå rom i rom med denne dattera mi med en dør imellom som det ikke var mulig å lukke skikkelig igjen, burde ha sett det om jeg missbrukte den eldste dattera mi? Det var på det rommet det foregjekk? Han sa i retten at han ikke hadde observert noe.

3) Hvorfor var det ikke nok at Lise sa i det andre dommeravhøret at jeg ikke hadde gjort henne noe, pluss at hun var jomfru? Ville ikke det at Barnevernet og barnepsykologer avhørte henne videre vere det samme som å påvirke henne, ja få henne til å lyve? Hvordan kunne Barnevernet, med den kunnskap som vi i dag har om barns påvirkelighet, gjøre det? Eller var det kanskje derfor de gjorde det?

4) Og at det er mulig å dømme meg for å ha missbrukt den yngste datteren min når hun ikke selv hadde sagt noe om at jeg hadde gjort det, hvordan er det mulig?

Historien om politiet og breva
Jeg nevnte det anonyme brevet, som på mange måter startet hele sirkuset. Det forundret meg veldig at det ikke ble skikkelig etterforsket. Det var først når vi engasjerte Finn Erik Vinje at det ble tatt på alvor. Men det er ikke bare det brevet som ikke ble etterforsket. Hun la frem en dagbok som fortalte om hvor forferdelig jeg hadde behandlet henne. Denne dagboken ble imøtegått av hennes egen datter, som hadde hadde vert med de verste gangene og ikke hadde opplevd at noe unormalt skjedde med moren. Hun hadde ligget på rommet ved siden av moren med bare en tynn vegg imellom, og hadde ikke hørt noe som tydet på at moren hadde blitt voldtatt eller slått. Og ikke bare det, døren inn på moren sitt rom hadde ikke vært låst, så hun kunne gå inn når hun ville, selv om det var midt på natten. Selv om hun hadde sett både meg og min tidligere kone der, så hadde det ikke skjedd noe unormalt, og moren hadde heller ikke gitt uttrykk for at noe slikt hadde skjedd. Voldtekt, pisking og lignende for åpne dører med datteren liggende på rommet ved siden av er vel ganske risikabelt spør du meg. Og jeg skulle også ha brukt gjenstander inn i anus og vagina, noe som sikkert heller ikke går lydløst for seg. BARESYND AT LAGMANNSRETTEN IKKE VILLE KOMME PÅ ÅSTEDSBEFARING FOR Å SE HVOR LYDT DET VAR MELLOM ROMMET DER DENNE KVINNEN LÅ, OG ROMMET DER DATTEREN HENNES OG BARNA MINE LÅ. TRO HVORFOR LAGDOMMER SISSEL ENDRESEN IKKE VILLE DET?

Men det var ikke bare datteren som motbeviste den dagboken. Ved en tilfeldighet kom vi over noen brev, fra henne, som nok var sendt tilbake fra politiet ved en feiltagelse. Dersom en sammenlignet disse brevene med tilsvarende datoer i dagboken så motsa de hverandre klart. Et brev som var skrevet kort tid etter et besøk her oppe fortalte hvor moro hun hadde hatt det her, mens det i dagboken stod at den samme turen her oppe hadde vært preget av vold, slag, voldtekt og at jeg hadde missbrukt barna mine så hun så på. Da er det noe som ikke stemmer. Og faktisk så fant vi nesten 60 brev på politihuset i Ålesund, under slutten av lagmannsrettssaken, brev som ikke hadde vært fremme i Herredsretten. Disse brevene motbeviste dagboken yterligere, og fortalt om sykdommen til denne kvinnen. MEN LAGDOMMER SISSEL ENDRESEN BLE SKIKKELIG SUR NÅR EN PRØVDE Å DOKUMENTERE DISSE BREVA, TRO HVORFOR?

Vi anmeldte det at disse brevene ikke hadde blitt fremlagt, og resten av etterforskningen, til Sefo, det spesielle etterforskningsorganet for politiet. som grov uforstand i tjenesete. Vi har enda ikke hørt noe, selv om saken skulle være ferdig i fjor i april.

Brevvekslingen som jeg og min kone hadde, ble fremlagt
Jeg nemte at jeg og min kone hadde en ganske omfattende brevveksling med folk fra store delere av verden. Vi skrev både med kristne og ikke kristne, og det var ikke til å unngå at vi kom inn på Bibelen sitt syn på ekteskap og sex. Da holdt vi oss til anerkjent kristne ekteskapsrådgivere med et kjent internasjonalt navn, og brukte bøkene deres som kilde. Stor var min overraskelse da de brevene ble fremlagt som bevis på at jeg var en seksualforbryter. Dette var brev som klart henviste sex innenfor ekteskapets grenser, og som oppfordret folk til å leve ut sin seksuelle legning innenfor ekteskapets grenser. Er det da galt å skrive åpent om sex? Og jeg kan ikke forstå hvordan det å si at sex hører hjemme innen ekteskapet kan vere et forsøk på å få unge jenter til å ha sex med meg. Da fratar en unge jenter evnen til å tenke. Og når vi som ektepar stod sammen, kan jeg ikke si at det var feil å skrive åpent om sex, selv til jenter. Men dette ble brukt som et av bevisene på at jeg var pervers. JA KANSKJE ER DET PERVERST I DAG Å HEVDE AT ALL LOVLIG SEX SKAL FOREGÅ I FASTE PARFORHOLD MELLOM VOKSNE ANSVARLIGE MENNESKER.

Jeg ble dømt for å ha missbrukt denne kvinnen fra Bergen seksuelt, – på tross av det datteren sa, – på tross av det anonyme brevet som vi beviste at hun hadde skrevet, – på tross av at hun hadde reist 6 timer med bil for å bli voldtatt, og tatt med seg datteren til en som hun påstod missbrukte barn. Jeg ble også fradømt retten til å virke som prest og sjelesørger for all fremtid. Retten ville ikke ta hensyn til at hun var plaget av seksuelle hallusinasjoner og at hun gjekk på tre sterke antipsykotika, mot stemmer og hallusinering.

Jeg vil spørre dere som leser dette om følgende:
1) Hvor logisk er det at en kvinne skulle reise 6 timer med bil når hun visste at hun skulle bli voldtatt og missbrukt, og at hun hadde sin datter med mange av gangene?

2) Hvor logisk er det da at denne datteren ikke skulle høre når moren ble slått og voldtatt, når det bare er en tynn vegg mellom rommet der ugjerningen skjedde og der datteren lå?

3) Om hun ble missbrukt, hvorfor sa hun da ikke noe til hjelpeapparatet som var bygd opp på Sotra?

4) Hvorfor nevnte hun ingen ting om dette før jeg brøt med henne, men i stedet omtalte oss som de beste venner hun noen gang hadde hatt?

11
«Jammen» sier du, «gjør ikke de mye godt?» Det kan være, men når det blir dokumentert så mange overgrep fra Barnevernet, er det ikke da på tide å ta en offentlig diskusjon, også i de politiske miljøene, om hvordan dette systemet skal fungere? En ansatt i barnevernet sa til meg at deres største problem er at de ikke har gode nok kontrollrutiner, dvs at dersom en kurator gjør en feil, så er det ingen som «tar» den kuratoren. I stedet er det en kultur der en dekker ryggen til hverandre. Og det er blitt dokumentert store økonomiske interesser mellom Barnevernet og psykiatere og psykologer som driver egen praksis som psykiatrisk sakkyndige. Dersom de ikke gjør som barnevernet sier og uttaler seg til barnevernets fordel td i en fylkesnemnd, så må de sakkyndige det gjelder kanskje se seg om etter annet å gjøre. Jeg vil i den sammenhengen igjen advare mot psykiater Arvid Sollie, som driver eget firma i Kristiansund. Jeg har som sagt vitneutsagn på at han er en overgriper. Og 800-900 kr i timen er godt betalt……. Historien vitner om at selv mord har blitt begått for pengenes skyld. Da kan en stille spørsmålet om hvem som er «morderne» til alle de fortvilte foreldrene som på grunn av barnevernets «hjelp» tar livet av seg selv, sine barn og kanskje også sine ektefeller, samboende. Det har vært en del tragiske familiedrap i Norge i det siste, kan det være et resultat av tilbud om «hjelp» fra Barnevernet? Jeg bare spør.

Jeg er dømt til 6 års fengsel, og fradømt retten til å være prest og sjelesørger for all fremtid. Min kamp nå er nå for å få saken opp på nytt, men også for å advare andre og hjelpe der det trengest. Vi må stå sammen. Drømmen min er å få saken min tatt opp på nytt i Lagmannsretten, og kanskje er det noen der ute som kan hjelpe meg med det. Men jeg vil også gjerne at denne saken skal bli brukt for å vise galskapen i systemet, det som har ødelagt så mange mennesker. Jeg er sterk, mange har gitt opp for lenge siden, – eller er døde. På vegne av dem håper jeg at denne saken min kan være en tankevekker for mange. Det er på mange måter også på vegne av dem at jeg skriver. Og kan dette være med på å sette en stopper for dette, slik at andre familier blir reddet, ja da har vi ikke levd og dødd forgjeves.

  • Ola Kåre Bjørneset.

Åtte justismord etter legefeil.

TRONDHEIM (VG) Feil begått av leger ved Aker-klinikken har bidratt til åtte tragiske justismord.
Det mener domstoler som har gransket sakene i ettertid.

Uskyldige dømt for incest:
I flere tilfeller får legene i realiteten ansvaret for at uskyldige ble dømt som seksualforbrytere.

De åtte ofrene – to kvinner og seks menn – fikk straffer på til sammen nesten 17 års fengsel. I tillegg til den sosiale brennmerkingen, mistet de fleste kontakten med egne barn.

Staben ved Aker-klinikken nøt tilnærmet heltestatus da de innledet sitt pionerarbeid mot incest i 1980-årene. Fra midt på 1990-tallet bredte det seg en mistanke om at legene diagnostiserte sex-overgrep på sviktende grunnlag.

Klinikken er senere avviklet. Nå pågår en dramatisk oppvask i norsk rettsvesen.

Senest i forrige uke ble en 52 år gammel mann fra Telemark renvasket for en incest-dom fra 1990. Han har forlengst sonet straffen på fengsel i ett år og tre måneder for angivelige overgrep mot datteren da hun var i førskolealder.

Høyesterett tillot gjenopptagelse fordi ny kunnskap om underlivsskader etter overgrep tyder på at daværende overlege Helge Michalsen ved Aker sykehus hadde gått for langt. Michalsen fastslo i sin erklæring som sakkyndig at det var liten grunn til å tvile på at barnet var misbrukt.

Den bastante konklusjonen påvirket de psykologisk sakkyndige og sakens utvikling, ifølge Høyesterett.

Det samme mønsteret har avtegnet seg i sak etter sak etter hvert som nye justismord er avdekket:

Legene ved Aker sykehus så skader blant annet på jomfruhinner der man i dag mener at skader ikke fantes. Legeerklæringene påvirket den videre etterforskningen, særlig ved avhør av barna.

Justismordene skriver seg fra slutten av 1980-tallet og fram til første halvdel av 90-årene. I denne perioden var klinikken for misbrukte barn ved Aker sykehus tungt markedsført i mediene.

Overlege Helge Michalsen og medarbeiderne hans rapporterte om sjokkerende funn og advarte mot store mørketall.

- Stort sett støter vi i incestsaker på fraskilte eller separerte mødre som står hjelpeløst alene med ansvaret for et utsatt barn. Vi anbefaler mødrene å gå til anmeldelse, sa Michalsen til Aftenposten i 1987.

Det strømmet på med straffesaker.

Høyesterettsadvokat og tidligere lagmann Trygve Lange-Nielsen har fått flere dømte frikjent etter å ha lett systematisk etter såkalte Aker-saker i arkiver ved domstolene.

- Legene var uforsiktige og ukritiske. Aker-klinikken mistet balansen. Det skyldtes atmosfæren som fulgte med den ulykksalige incestbølgen. I det øyeblikk samfunnet føler seg truet, settes rettssikkerheten i fare, mener Lange-Nielsen.

Den pensjonerte dommeren er redd feildiagnoser kan ha ødelagt utallige familier.

- Trolig er tusenvis av saker henlagt. Men kontakten mellom fedre og døtre er brutt fordi mistanken ble hengende ved fedrene.

VG 07.10.2003

Rødseth-saken

Rødseth-saken startet i september 1981, da den 19 år gamle Sveinung Rødseth ble pågrepet og fengslet i forbindelse med mistanke om å ha forårsaket sin fem måneder gamle datters død. Ved obduksjonen viste det seg at hun hadde flere blåmerker, og et brukket ben.

Sveinung Rødseth ble i 1982 dømt til fengsel i to år og seks måneder i Frostating lagmannsrett, en straff som ble redusert til fengsel i ett år og ni måneder av Høyesterett. Rødseth sonet dommen frem til slutten av november 1982, da han ble prøveløslatt.

Rødseth, som under politiavhørene hadde kommet med en «forbeholden tilståelse», hevdet at tilståelsen var falsk, da den var avgitt under press i avhørssituasjonen. Etterhvert kom det fram at datteren sannsynligvis led av en spesiell sykdom som kunne forklare både blåmerkene og bruddet.

Han hevdet at han var uskyldig i de forhold som han var dømt for, og forsøkte to ganger å få saken gjenopptatt, uten å lykkes. Etterhvert engasjerte flere personer seg for å få saken gjenopptatt, bl.a. Wenche Foss, som tok initiativ til innsamling av ca. 300 000 underskrifter til støtte for gjenopptakelsen.

Etter en lovendring, som gjorde det lettere å få gjenopptatt alvorlige straffesaker, ble Sveining Rødseth frikjent i desember 1997, mere enn 16 år etter at han først ble fengslet, etter at det ble innrømmet at det var begått et justismord. Han ble senere tilkjent tilsammen kr. 930 000,- i erstatning og oppreisning.

Dødsfallet

Therese Rødseth døde 21. september 1981, fem måneder gammel. Obduksjonsrapporten viste at dødsårsaken var «blødning under hjernehinnen». Ved obduksjonen viste det seg også at hun hadde flere blåmerker, og et brukket ben, og det ble fattet mistanke om mishandling med døden til følge.

Arrestasjonen

Sveinung Rødseth ble pågrepet av politiet 25. september 1981 og holdt i politiarrest inntil han to dager senere ble fremstilt for forhørsretten for varetektsfengsling.

Etter pågripelsen, satt Rødseth i langvarige politiavhør, og han tilsto etter hvert at han kunne ha håndtert barnet på en hardhendt måte, bl.a. ved at han hadde grepet hardt om henne da han ved en anledning hadde holdt på å miste henne i gulvet. Han hadde også plassert henne i sengen på et hardhendt vis ved en anledning, etter at hun hadde skreket vedvarende.

Rettssaken

Ved beslutning av 15. januar 1982 ble Sveinung Rødseth, av statsadvokatene i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane satt under tiltale ved Frostating lagmannsrett for «forbrytelse mot straffeloven §229 første ledd 3. straffalternativ, straffeloven §229 første ledd 1. straffalternativ, straffeloven §219 første ledd 2. straffalternativ og straffeloven §219 første ledd 1. straffalternativ».

Ved Frostating lagmannsretts dom av 19. februar 1982 ble han dømt for såvidt gjelder forbrytelsene mot straffeloven §219 til to år og seks måneders fengsel med fradrag av 148 dager for utholdt varetekt. Han ble frifunnet for de tiltaleposter som gjaldt straffeloven §229.

Etter anke nedsatte Høyesterett ved dom 23. april 1982 straffen til fengsel i ett år og ni måneder.

Fengslingen og soningen

Den 27. september 1981 ble han undergitt varetektfengsling inntil han 7. mai 1982 ble overført til soning. I varetektstiden var han undergitt brev- og besøksforbud inntil dette 16. oktober 1981 ble omgjort til brev- og besøkskontroll, som ble avsluttet 9. november 1981. Straffen ble sonet ved Ålesund kretsfengsel og ved Bergen kretsfengsel. Han ble da løslatt på prøve med en resttid på 218 dager og en prøvetid på ett år.

Grunnlaget for gjenopptakelsen
Falsk tilståelse

Rødseth hevdet at den forbeholdne tilståelsen han var kommet med, hadde skjedd under press under langvarige politiavhør, og at han på grunn av datterens død hadde vært i psykisk ubalanse, og følt et uberettiget ansvar for hennes død. Han hevdet at avhørene hadde vært så belastende at han hadde skrevet under på avhørsrapporter uten å lese igjennom hva der sto (falsk tilståelse).

Datterens sykdom

Rett før Therese døde oppdaget fylkessykehuset i Ålesund at hun led av såkalt «høy blødningstid» (ostoperose). Dette innbar at hun ville ha særlig lett for å få blåmerker (indre blødninger), selv ved mindre berøringer. Lidelsen kan også medføre benskjørhet, noe som kunne forklare benbruddet.

Senere ble det konstatert at Rødseths sønn kan ha noe av den samme sykdommen. Dette ble oppdaget da gutten skulle ta mandlene.

Støtten fra omverdenen

Såvel Rødseths daværende kone Mai-Britt, som hans svigerforeldre, støttet ham, og svigerforeldrene bidro hele tiden under gjenopptakelsessakene økonomisk for å få saken gjenopptatt.

Etterhvert engasjerte også utenforstående seg i saken, og Wenche Foss tok initiativ til innsamling av ca. 300 000 underskrifter for å få saken gjenopptatt etter to mislykkede forsøk fra Rødseths side.

Forsøkene på gjenopptakelse

Første forsøk

Rødseth begjærte først gjenopptakelse den 12. august 1983. Ved lagmannsrettens beslutning 7. september 1984 ble begjæringen forkastet, og Høyesteretts kjæremålsutvalg stadfestet dette ved kjennelse 13. desember 1984.

Andre forsøk

Annen gang han begjærte gjenopptagelse var 3. september 1986. Lagmannsretten forkastet begjæringen ved kjennelse av 19. juni 1987. Høyesteretts kjærmålsutvalg stadfestet kjennelsen ved kjennelse av 31. august 1989.

Tredje forsøk

Den tredje gjenopptagelsesbegjæring ble fremsatt 23. mai 1996. Årsaken var bl.a. at det etter at Liland-saken ble avgjort, ble lettere å få tatt opp alvorlige straffesaker i rettssystemet.

Den førte til at lagmannsretten 25. mars 1997 avsa kjennelse i medhold av straffeprosessloven §392 annet ledd om at saken skulle gjenopptas. Gjenopptagelsen gjaldt de tiltaleposter han ikke ble frifunnet for, forbrytelsene mot straffeloven §219.

Etter hovedforhandling i saken i Ålesund 24. – 28. november 1997 ble så Rødseth frifunnet. Dommen ble avsagt under dissens, idet et mindretall bestående av rettens formann, lagdommer Olaf Jakhelln, sorenskriver Jan Erling Lied og en av meddommerne stemte for at han måtte dømmes for å ha overtrådt straffeloven §228 første ledd i forbindelse med de forhold han i 1982 var funnet skyldig i.

Den frifinnende dom ble avsagt 1. desember 1997.

Erstatningssaken

Kravene

Den 2. mars 1998 mottok Frostating lagmannsrett, fra advokat Harald Stabell på vegne av Rødseth, begjæring om erstatning og oppreisning under henvisning til straffeprosessloven §444, §445 og §446, på vegne av hans nå fraskilte ektefelle begjæring om oppreisning etter straffeprosessloven §448, og på vegne av hans tidligere svigerforeldre begjæring om erstatning i henhold til straffeprosessloven §448.

Begjæringene ble, i medhold av prinsippet i straffeprosessloven §13, besluttet undergitt felles behandling.

Kravene mot staten var:

  • Sveinung Rødseth: Erstatning (økonomisk tap): kr. 1 000 000,-, Oppreisning: kr. 3 000 000,-, tilsammen kr. 4 000 000,-.
  • Mai-Britt Rødseth: Oppreisning: kr. 500 000,-
  • Svigerforeldrene: Erstatning: kr. 254 500,-

Samlede krav overfor staten var således kr. 4 754 500,-

Statens tilsvar

Staten v/ statsadvokatene i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, avviste alle kravene, og gjorde bl.a. et vesentlig poeng av at kravene var fremsatt to dager for sent (fristen var tre måneder etter opplesningen av lagmannsrettens dom).

Erstatningen

Ved lagmannsrettens avgjørelse den 23. oktober 1998 ble Sveinung Rødseth tilkjent kr. 530 000,- i erstatning, og kr. 400 000,- i oppreisning, tilsammen kr. 930 000,-. Ingen av de øvrige kravene ble imøtekommet, men det ble antydet at en vesentlig del av Rødseths oppreisning burde gå til dekning av svigerforeldrenes utgifter. Formann i lagmannsretten var lagdommer Olaf Jakhelln.

I ettertid er det blitt stilt spørsmål omkring at en lagmann som dissenterer i spørsmålet om skyld, blir utnevnt som lagdommer i spørsmålet om erstatning i den samme saken.

Birgitte Tengs saken

Birgitte-saken startet den 6. mai 1995, da en lokal bonde, på leting etter noen sauer, fant den 17 år gamle Birgitte Tengs voldtatt og drept i et buskas like ved veien, noen få hundre meter fra hennes hjem ved Skår på Karmøy.

Saken førte til en omfattende etterforskning, og en fetter av offeret ble først dømt, og senere frifunnet for anklagene.

På tross av at fetteren ble frikjent for drapet av lagmannsretten, ble han likevel dømt til å betale oppreisning til den dreptes foreldre. Dette forholdet ble senere av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen ansett å være i strid med uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Saken har senere blitt en alvorlig belastning for det norske rettsvesenet, og er fremdeles en uløst mordgåte.
Forsvinningen

Etter et møte på Avaldsnes bedehus den 5. mai 1995, tok Birgitte Tengs turen innom Kopervik sentrum før hun skulle dra hjem til foreldrenes hus på Skår, et stykke vest for sentrum. Ved 23:40-tiden fikk hun haik med tre jenter fra Haugesund inn til sentrum, og ble senere observert av flere personer på sin vandring gjennom gågaten i Kopervik. Etter midnatt var det ingen sikre observasjoner av Birgitte Tengs.

Funnet

En lokal sauebonde, som om morgenen den 6. mai var på utkikk etter sauer på beitet, fant den døde Birgitte Tengs i et buskas like ved den lokale veien som førte til hennes hjem.

Etterforskningen

Kripos ble straks kontaktet, og bisto det lokale politikammeret. Den 8. mai etterlyste politiet føreren av en bil som vitner hadde observert i nærheten av drapsstedet.

Hårsporet

Rettsmedisinsk institutt analyserte den 7. juni tekniske funn på drapsåstedet, og politiet bekreftet at hår som ble funnet i Birgittes hender, ikke stammet fra den drepte. Etterforskningen gikk da inn i en ny fase, og jakten på en mann med lyst eller blondt, langt hår startet. Den 23. desember var 1500 personer avhørt, 1030 tips var registrert i politiets omfattende dokumentmapper, og 325 blodprøver tatt.

Den 3. mai 1996 ble etterforsningen trappet ned, ved at Kripos forlot Haugesund.

Den 15. oktober 1996 skjedde det et dramatisk vendepunkt i etterforskningen da nye analyser av hårprøvene viste at de likevel sannsynligvis stammet fra offeret. Politiet hadde fulgt feil hovedspor.

Ny etterforskning

Flere personer, som var utelukket som gjerningsmenn gjennom de tidligere DNA-analysene, kom igjen i politiets søkelys.

Fetteren pågripes

En fetter av offeret ble den 8. februar 1997 pågrepet og siktet for ugjerningen. Den da 19 år gamle fetteren nektet først for å ha noe med saken å gjøre, men etter kontinuerlige politiavhør tilsto han den 3. mars 1997 å ha utført handlingene.

Fetteren trakk imidlertid senere tilståelsen tilbake, og hevdet at den var kommet som en følge av press under politiavhør (falsk tilståelse).

Rettssakene

I oktober 1997 ble fetteren tiltalt for overtredelse av straffeloven § 229 første straffalternativ, § 193 første ledd første straffalternativ og § 233 første og annet ledd. Tiltaltes forsvarer, Arvid Sjødin, hevdet overfor media at han var så overbevist om at den tiltalte var uskyldig, at han ville vurdere å avslutte sin advokatpraksis dersom tiltalte ble funnet skyldig.

I herredsretten ble han dømt, i samsvar med tiltalen, til fengsel i 14 år og til å betale oppreisning med 100 000 kroner til avdødes foreldre. Lagmannsretten frifant ham i juni 1998 for straffekravet, men stadfestet herredsrettens dom for så vidt angikk oppreisningen.

Ved frifinnelsen hadde han sittet 495 dager varetektsfengslet. Han anket idømmelsen av oppreisning til Høyesterett, som i september 1999 med tre mot to stemmer stadfestet lagmannsrettens dom.

Fetterens oppreisning
Saken opp for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen

I mars 2000 klaget han til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, som i dom av 11. februar 2003 fant at uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 6 nr. 2 var krenket. Han ble da tilkjent 20 000 EURO for ikke-økonomisk skade og 4 500 EURO til dekning av utgifter.

Oppreisning og erstatning

I april 2001 tilkjente lagmannsretten ham erstatning med 400 000 kroner og oppreisning med 75 000 kroner, og hans foreldrene og søsken under ett oppreisning med 50 000 kroner.

Både påtalemyndigheten og fetteren og hans foreldre og søsken påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Utvalget besluttet i august 2001 at saken skulle avgjøres av Høyesterett. Høyesterett utsatte behandlingen av saken i påvente av menneskerettighetsdomstolens avgjørelse.

I høyesteretts avgjørelse den 4. desember 2003 la retten vesentlig vekt på:

«at pågripelsen, siktelsen og senere tiltalen for seksuelle overgrep og drap, den langvarige varetektsfengslingen, domfellelsen i herredsretten og ankesaken fram til frifinnelsen, medførte en ekstraordinær personlig belastning for A.fant retten bl.a. at politiavhørene de første ukene etter pågripelsen var meget omfattende og innebar en krenkelse av hans vern etter straffeprosessloven § 230 og påtaleinstruksen §§ 8-2 og 8-11.»

Den samlede erstatning til fetteren ble etter dette av retten satt til 613 000 kroner og oppreisningen til 600 000 kroner (tilsammen kr. 1 213 000,-). Foreldrenes og søsknenes krav om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven § 448 førte ikke fram.
Hårsporet

Fredag 5. september 2008 havnet saken igjen på avisenes forsider, da det kom fram at et hårstrå funnet i Birgittes blodige, venstre hånd, hadde blitt oversett. Hårstrået antas å tilhøre gjerningsmannen, og ble sendt til et ledende laboratorium i Østerrike, Institut für Gerictliche Medizin, for undersøkelser.

Spekulasjoner om gjerningsmann

I september 1998 ringte en anonym person hjem til advokat Arvid Sjødin, og pratet med hans kone. I løpet av en nær 45 minutter lang samtale rakk vedkommende både å tilstå drapet på Tengs i 1995, erklære sympati med Birgittes fetter, og fortelle en god del om seg selv, før han avsluttet med å komme med flere slibrige bemerkninger. På grunnlag av dette tipset ble det satt igang ny etterforskning, men denne førte ikke til noen resultater.

Saken er fremdeles et uløst mysterium.

Hage-saken

Hage-saken er blitt betegnelsen på saken der Atle Joar Hage i 1984 ble dømt for incest mot sine to barn. Han sonet dommen i 1986 og begikk selvmord i 1987, som en følge av anklagene. I 1998 ble han frikjent for anklagene (post mortem), etter at hans to barn begjærte saken gjenopptatt, i det de hevdet at det aldri var begått noen overgrep, og at det hadde funnet sted et justismord.

Dødsboet ble i 1999 tildelt et mindre erstatningsbeløp av staten, samt dekket en del av sine saksomkostninger.
Historien

- Skilsmisse og tap av samværsrett

I forbindelse med skilsmisse fra sin kone, hevdet Atle Hages kone at han hadde begått seksuelle overgrep mot deres 2 barn (en sønn og en datter) i tidsrommet august 1980 til juni 1982. I skilsmissesaken ble han derfor dømt til å miste samværsretten med barna.

- Straffesak

I 1984 ble det på grunnlag av anklagene også reist straffesak mot ham. Atle Joar Hage ble i Frostating lagmannsrett den 16. november 1984 dømt for «forbrytelser mot straffeloven § 195 første ledd 1. straffalternativ, § 194 og § 207 1. straffalternativ», til fengsel i 1 år, hvorav 120 dager ubetinget, og til å betale saksomkostninger med kr. 3.000,-. Aktor i straffesaken var Olaf Jakhelln.

Ansvarlige dommere var Karl Solberg, Einride Einarson og Bård Olav Røsæg. Førstnevnte (Solberg) var også delaktig i justismordet mot Fritz Moen, kanskje det mest berømte justismord i norsk rettshistorie. Solberg er berømt for sitt heftige temperament og følgende uttalelse: “Jeg vil ha meg frabedt den slags uttalelser i retten.” Psykologene Bjørn Pleym og Per Rypdal gikk god for de beskyldninger barnas mor framsatte om seksuelle overgrep mot barna.

De to barna til Hage ble, på grunn av sin alder (h.h.v. 7 og 9 år gamle) ikke ført som vitner i saken. Hage hevdet hele tiden at han var uskyldig.

Hage påklaget dommen, og søkte også om benådning, men ingen av sakene førte fram.

Atle Hage sonet fengselstraffen fra mai til september 1986.

- Mediefokusering, psykisk belastning og selvmord

Saken vakte betydelig offentlig oppmerksomhet og den stemplet ham i hans nærmiljø. Han ble en nedbrutt mann, isolerte seg, og fungerte ikke godt i sin stilling. Han begikk til slutt selvmord den 21. september 1987.

- Frikjenning

Den 29. desember 1997 fremsatte de to barna (da h.h.v. 20 og 22 år gamle) gjenopptakelsesbegjæring til Frostating lagmannsrett, i det de hevdet at det aldri var blitt begått noen overgrep mot dem. Etter muntlig forhandling avsa lagmannsretten 24. april 1998 dom der Atle Joar Hage enstemmig ble frifunnet.

- Oppreisning

På vegne av Atle Joar Hages dødsbo og på egne vegne, fremsatte barna i henhold til straffeprosessloven § 444, § 445, § 446 og § 448, den 9. Juni 1998 krav om erstatning og oppreisning for uberettiget straffeforfølging mot Atle Joar Hage, med til sammen kr. 5 100.000,-. I kjennelsen ved Frostating Lagmannsrett av 24. September 1999, ble dødsboet tilsammen tilkjent erstatning fra staten på kr. 100 000,- og saksomkostninger for lagmannsretten med kr. 34 965,-.

Det hører med til historien at Hages ekskone, Ada, også reiste tilsvarende anklager mot sin nye mann, Per Borthen; en sak som også har versert for det norske rettsvesenet.

Ada er ikke blitt straffeforfulgt for konsekvensene, verken i Hage-saken eller Borthen-saken.

Politivoldsakene i Bergen

Politivoldsakene i Bergen omhandler en rekke tilfeller av politivold i Bergen på 1970- og 80-tallet. Bakgrunnen for avsløringene var at juristene Edvard Vogt og Gunnar Nordhus i en rapport om vold i byen i 1974/75 oppdagent at en overraskende stor del av legebehandlede voldsofre, omkring 360 tilfeller årlig, var ofre for politivold. Rapporten ble utgitt i popularisert form i boka «Volden og dens ofre» i 1981. På bakgrunn av dette opprettet justisdepartementet et granskningsutvalg, ledet av Anders Bratholm, som i all hovedsak gikk god for Vogt og Nordhus sine konklusjoner.

Begge deler møtte kraftig kritikk i offentligheten, og fikk Vogt, Nordhus og Bratholm til å utarbeide en rapport basert på dybdeintervjuer med voldsofre. Denne ble presentert i 1986, og i 1987 utga Bratholm en redigert versjon under tittelen «Politiovergrep og personforfølgelse: 220 forklaringer om politivold og andre overgrep i Bergenspolitiet». Dette førte ikke til opprettelse av noe nytt granskningsutvalg. Imidlertid valgte Riksadvokaten å iverksette etterforskning, men det resulterte ikke i noen fellende dommer. Amnesty International engasjerte seg i saken, og sendte blant annet den erfarne eksperten Ann Burley til Bergen. Reaksjonene og beskyldningene dette ble møtt med fra norske påtalemyndigheter ble av Amnesty oppfattet som sterkt injurierende og usanne. Riksadvokaten medga senere at disse reaksjonene var basert på uriktige påstander.

Bumerangsakene

Etterforskningen førte imidlertid til de såkalte bumerangsakene.1 15 av dem som hadde forklart seg i rapportene ble tiltalt for falsk forklaring, og i årene 1988-90 ble ti personer dømt for dette. I 1996 begjærte advokatene Cato Schiøtz og Ole Jakob Bae syv av disse sakene gjenopptatt. Begjæringen ble avslått i lagmannsretten, men tatt til følge av Høyesterett. Høyesteretts beslutning var blant annet basert på tvil om troverdigheten til Bergen politikammer og betjentene der, habiliteten til lagmannsretten og bevisvurderingen. Alle syv ble frikjent.

Trond Kvists film Boomerang fra 1995 omhandler bumerangsakene og bidro til å få sakene på den norske dagsorden.

UiB

Fredrik Fasting Torgersen

Fredrik Ludvig Fasting Torgersen (født 1. oktober 1934) er en nordmann som 16. juni 1958, da han var 23 år gammel, ble idømt livsvarig fengsel og 10 års sikring for drapet på 16 år gamle Rigmor Johnsen i Skippergata 6B i Oslo. Han sonet 16 år i fengsel, og ble løslatt 29. januar 1974. Torgersen hevder han er uskyldig dømt og har gjentatte ganger forsøkt å få straffesaken sin gjenopptatt. Den såkalte Torgersensaken (først kalt «Skippergata-saken») har vært gjenstand for betydelig interesse og offentlig kontrovers i Norge siden 1950-tallet. Det hevdes at Torgersen i denne saken er blitt offer for justismord.

Aktor i straffesaken var Lauritz Dorenfeldt.

Ved sin advokat Tor Erling Staff begjærte Torgersen gjenopptakelse av saken i 1973. Begjæringen ble sluttelig avvist av Høyesterett i 1976. På 1980-tallet var det stille om Torgersen-saken, men på 1990-tallet begynte mediestudent Camilla Juell Eide å interessere seg for saken. Flere advokater leste det hun skrev og den nye interessen endte med en ny begjæring om gjenopptakelse i 1997. Denne ble endelig avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg i 2001.

25. februar 2004 begjærte Torgersen på nytt gjenopptakelse, denne gang overfor den nye Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. Begjæringen ble fulgt opp med professor Ståle Eskelands utredning Bevisene i Torgersensaken. Gjenopptagelseskommisjonen sendte begjæringen til uttalelse hos Oslo statsadvokatembeter. Den 2. desember uttalte så påtalemyndigheten ved statsadvokat Anne M. Katteland at den gikk imot gjenopptakelse. Torgersens støttespillere, advokat Erling Moss og jussprofessor Ståle Eskeland, ba da om offentlig høring om de tekniske bevis i saken. I slutten av mars 2006 ble høringen avholdt i Gjenopptagelseskommisjonens lokaler i Oslo. Gjenopptagelseskommisjonen avviste 8. desember 2006 å gjenoppta saken.12 Torgersen og hans støttespillere har ikke gitt opp arbeidet for gjenopptakelse og retter på eget nettsted sterk kritikk mot Gjenopptakelseskommisjonen for dens vurderinger av bevisene i saken.3 Sommeren 2008 undertegnet 279 forskere innen naturvitenskap og medisin et opprop som er kritisk til Gjenopptakelseskommisjonens vurdering av sakkyndiges konklusjoner i Torgersensaken.

- Offer for justismord i 1955

I 1955 ble han dømt til 3 års fengsel og 5 års sikring for voldtekt på “fru K” på Løkken i Oslo i 1955. Han ble løslatt fra fengsel to måneder før han ble anholdt for sykkeltyveri i Torgersen-saken.

Aktor i voldtektssaken var også da Lauritz Dorenfeldt. Det hører med til denne historien at da “fru K.” døde i 1976 skrev hennes mann Rolf slik erklæring:
Sitat Jeg, Rolf A. K., født 13.9.1914, bekrefter herved at min kome Else K. ikke ble voldtatt eller forsøkt voldtatt av Fredrik Fasting Torgersen. Før min kone døde bekreftet hun at den situasjonen som inntrådte på Løkken var en misforståelse, og at den var slik F. Torgersen fortalte. Hun beklaget meget sterkt den ulykke som ble Torgersen til del som følge av Løkkenhistorien, og hun ba meg overbringe Fredrik sin unnskyldning før hun døde. Sitat

Frifinnelsesdom i denne saken har imidlertid ikke funnet sted.

- Jens Bjørneboe og Torgersen

Forfatteren Jens Bjørneboe har befattet seg mye med Torgersens saker. I 1972 skrev han en rekke essays der han bl.a. påpeker svakheter ved påtalemaktens argumentasjon, bevis- og vitneførsel. {Jf. Bjørneboe 1975: Politi og anarki s.67-117.) I 1973 skrev han skuespillet Tilfellet Torgersen. Torgersen kjemper fremdeles for sin rett, og saken debatteres fortsatt (i år 2009) i norsk presse.

Wikipedia.

Torgersensaken

Lauritz Dorenfeldt
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Lauritz Jenssen Dorenfeldt (født 3. februar 1909, død 15. april 1997) var en norsk jurist. Han var riksadvokat fra 1968 til 1979, da Magnar Flornes overtok. Mens han var statsadvokat var han aktor i en rekke berømte, og svært omstridte saker på 1950- og 1960-tallet, bl.a. Uten en tråd-saken og Torgersen-saken. Han var også involvert i Liland-saken. Han har publisert flere fagartikler i diverse norske og nordiske juridiske tidsskrifter.

Dorenfeldt ble cand. jur. ved Det Kongelige Frederiks Universitet i 1934, og arbeidet som dommerfullmektig og sakførerfullmektig før han i 1945 ble ansatt som hjelpedommer ved kriminaldommerembedet i Aker. Han ble statsadvokat i Oslo i 1947, og tjenestegjorde som statsadvokat til han ble utnevnt til riksadvokat i 1968.

Holder justismord hemmelig i Bergen.

Gulating lagmannsrett har opphevet et graverende justismord, men forbyr publisering av dommen.

En 27-åring ble i 2006 dømt for grovt bedrageri etter å ha forfalsket avtaler mellom firmaet sitt og en politiadvokat i Hordaland.

Deretter sendte han de falske avtalene til Oslo tingrett, for å forsøke å få ut erstatning fra Justisdepartementet.

GREVE: Gulating lagmannsrett opphevet dommen i januar i år, etter at Høyesterett hadde opphevet en annen, tilsvarende dom mot 27-åringen, som kommer fra en mindre kommune i Hordaland.

Han er også siktet for et nytt tilfelle av grovt bedrageri, der han uriktig skal ha fått utbetalt rundt én million kroner fra Gjensidige.

Men lagdommer Hanne Sophie Greve har forbudt enhver offentlig gjengivelse av dommen, som opphever et justismord. Greve beskriver tingrettsdommen mot mannen som en «graverende» lovanvendelsesfeil. Men også Gulating lagmannsrett har gjort en tilsvarende alvorlig lovanvendelsesfeil mot den samme mannen.

OFFENTLIG: – Mulighetene til å unnta en dom fra offentligheten skal i utgangspunktet være trange. Men det er hjemmel i domstolloven til å gjøre det når det gjelder hensyn til privatlivets fred, eller etterforskningshensyn, sier Ragna Aarlie, som er doktorgradsstipendiat og ekspert på området.

Hun synes det virker merkelig at en dom som opphever en annen dom skal være unntatt offentligheten.

– Det er vanskelig å forstå grunnen, og i en slik situasjon er det desto viktigere at offentligheten får muligheten til å kontrollere domstolens arbeid. At man skal kunne kontrollere fagjuristenes virksomhet er en sentral grunn til at dommer er offentlige, sier Aarlie.

ALVORLIG: Lagdommer Hanne Sophie Greve vil ikke kommentere publiseringsforbudet, og har heller ikke ønsket å utdype hvorfor hun mener at dommen må holdes hemmelig.

BA har anket hemmeligholdet til Høyesterett.

Det har skjedd tidligere, da Greve hadde lagt ned forbud mot å omtale dommen i en svært alvorlig incestsak. Høyesteretts ankeutvalg kom til at dommen i absolutt burde kunne omtales offentlig.

Gulating lagmannsrett har dessuten selv brutt sitt eget forbud, ved å legge dommen ut på nettstedet lovdata.

Verken forsvarer, statsadvokat eller andre lagdommere klarer å forstå hvorfor offentligheten ikke skal få kjennskap til innholdet i dommen.

Av: Olav Sundvor.

Annonse