Her kan du informere om justismord som du kjenner til i Norge.
Justismord, opprinnelig det tilfelle at en uskyldig ble domfelt og henrettet.
I nyere språkbruk betegner uttrykket enhver alvorligere straffedom som rammer en uskyldig.

Forum: Åpent forum

Når barnevernet,politi/påtalemakt i ei lita bygd foretar seg grove overgrep mot person som blir omtalt som verdens beste pappa

Hei!

Det er enkelt i ei lita bygd der alle kjenner kvarandre eller trur dei kjenner kvarandre å finne det ein kaller for bygdedyret.Det ligg der og venter på å få vise makt aroganse og er med på å øydelegge
det ein må ha av tillit til det offentlige,i form av barneleiar og politi.

Sjølv om du blir omtalt som verdens beste pappa av mor til barnet,så føl deg ikkje sikker på att dette
stemmer når det offentlige er med,bygdedyret kan få deg omgjort til noko heilt anna.Ja det kan t.o.m
få deg straffa vist dei vil hjelpe felles kjente.

Barneleiaren spring til politiet for å komme med ei bekymrings anmelding,ikkje fordi du i følge mor
er verdens beste pappa,men fordi det vart slutt mellom far og mor.Dette for å hjelpe mor, ikkje
fordi han trur at ho er utsatt for vold e.l men dei kjenner kvarandre gjennom jobben som kolega b.l.a.

For etter at det er slutt så er du alt anna ein verdens beste pappa,da er du voldelig og eit skrekkens
eksemplar på ein mann ja t.o.m kone mishandler av verste sort.Eit klassisk døme på korleis ein
kan skape om nokon ved hjelp av det offentlige i ledane stillinger utan samvet for noko anna ein sin
eigen eksistens.

Så da er spelet i gang ,barneleiaren i lag med politiet køyrer eit bygdedyr program som heiter vi
framstille han for påtalemakta som ein pyskopatisk kone mishandler slik at dei får han straffa så kan
mor få sine kroner i form av oppresning og bygdedyret kan føle at det har livets rett.

Vi kan kalle det eit typisk tillfelle i forhold til det som er mange sin kvardag,er du heldig å kjenne nokon
som er i slekt med bygdedyret eller venn så kan du få hjelp til det meste.Også medverknad til
justismord ,feilen i dette tilfelle er at bygda vart litt for liten til at bygdedyret klarte å skjule hensikten
som vart for dårligt inn pakka.

Kvinner skal vi ta vare på og hjelpe i alt og mangt men når dei lyger og forteller historier som

forandrer seg fra kvar gang dei blir fortalt må det vere lov for bygdedyret å stille seg nokre spørsmål.
Og når dei tenker penger og sitt eget ve og vel,da er verdens beste pappa fort gløymt og lite verdt.

Barn som blir ramma av ein barneleiar som ikkje har noko anna grunn en det mor seier til å anmelde
verdens beste pappa, er medvirkande i forsøk på å frata far alle rettigheter og barnets rett til far.

Barneleiaren er mest opptatt av kven far har til advokat og kven som tjener mest på skifte oppgjer

ingen plan for korleis ein skal gjere det best muligt i høve samver rettane til barnet.Barneleiaren
veit ikkje at barn har same rettar som vaksne og ved å forsøke å hindre samver i staden for å
tilrettelegge så er han barne fiendtlig.Og ein fare for alle barn som havner i klørene på bygdedyret
som er mest oppteken av å vise maktaroganse og henviser det meste av spørsmål til mor sin
kyniske og penger framfor rettferd advokat.

Barn som blir ramma av bygdedyret har ingen rettigheter,for her er det makt aroganse samt advokater som vil dra saka lengst mogeligt ut med hensyn til klingande mynt i kassen.Så verdens beste pappa(i følge mor nokre mnd før forholdet tok slutt)har kjempa mot eit system i verksatt av bygdedyret i 2 år for å få møte sonen sin 4 timer i mnd.

Kjenner du til liknande tilfeller fra bygder i nordfjord og resten av landet så ta kontakt.

Til alle som føler seg sterkt i slekt eller som ein del av bygdedyret,husk vi som blir utsatt for dere
er ikkje her for å dømme nokon, kun for å med dele urett.

Utsatt for justismord

Svein V

20 års kamp for rettferdighet lagt ut på nett

Les dette !

http://web.me.com/mollerin/rettferd/terjestrand.html

http://www.stavangeravisen.no/art.asp?id=44690

Håper med dette å kunne omvende noen “naive” nordmenn !!

Ikke bare justismord, skal knekkes psykisk også

Min venn ble anbefalt av fengselet å søke soning med fotlenke. De ansatte ser at han er av et helt annet kaliber enn de som er der ellers, og han oppfører seg plettfritt der inne. Derfor ble han anbefalt å søke fotlenkesoning, og det ble sagt at fengselet kommer til å anbefale denne søknaden. Vel, så mye for gode ord. Følgebrev ble skrevet av to han ikke har møtt. De skriver også indirekte at det har vært disiplinærsaker, hvilket er ren løgn!

Er det meningen at fengselet skal bygge opp håp for så å knekke ham enda lenger ned ved å avslå? Var det hele poenget med å anbefale fotlenkesoning?

_Innsatte har en alminnelig god atferd i fengselet. _(Hvor mye bedre kan man oppføre seg? Han er blid, står opp, gjør det han skal, er velstelt og overholder regler.)
_Det er ikke registrert disiplinærsaker på ham av nevneverdig betydning. _(Det er ikke registrert en eneste disiplinærsak!)

XX fengsel har funnet å ikke anbefale innsattes søknad. I begrunnelsen viser vi til at innsatte soner straff for voldsutøvelse, hvorav den psykiske og fysiske volden er begått mot familiemedlemmer, samt medlemmer i hans husstand. Man har på bakgrunn av dette funnet at formålet med straffen og/eller hensynet til den allmenne rettsoppfatning taler mot elektronisk soning.

*..og ikke bare det. For ca fire uker siden leverte han søknad om overføring til åpen soning. Denne søknaden skulle behandles på møte samme uke, fikk han beskjed om. Da han for få dager siden spurte hvordan det gikk med søknaden, fikk han beskjed om at den ikke er registrert! *

Er det en grunn for dette? Skulle søknaden “glemmes” inntil han søkte fotlenkesoning, for behandlingen av denne søknaden tar mange uker. Han kan bare søke om en ting samtidig, og må vente til den er ferdigbehandlet. Nå tar det altså mange uker før søknaden om fotlenkesoning (som han nesten garantert får avslag på) er ferdigbehandlet. Og først da kan søknaden om overføring behandles, noe som gjør at han kan overføres et par uker før han likevel skal ut?

Gjør de dette med hensikten å knekke ham? Er de ute etter å provosere ham til han knekker, slik at de kan få forlenget straffen med de siste 1/3 også? Er det slik fengselsvesenet fungerer?

Hundrevis av uskyldige siktes og fengsles i Norge.

Flere hundre mennesker utsettes hvert år for urettmessig straffeforfølging fra politi og domstol. En 15 år gammel gutt fra Askøy er en av dem.

Dette handler om personer som eksempelvis blir siktet, tiltalt eller dømt.

Noen fengsles, til tross for at de er uskyldige, i uker og måneder.

På fire år har antallet saker med krav om erstatning og oppreisning av urettmessig straffeforfølging, økt med hele 350 prosent.


TRUSLER: Høsten 2007 ble det framsatt svært alvorlige trusler mot Erdal skole på Askøy utenfor Bergen. Videoen, som klart truer med drap på elever, ble lagt ut på YouTube.

Høsten 2007 ble det framsatt svært alvorlige trusler mot Erdal skole på Askøy utenfor Bergen.

Videoen, som klart truer med drap på elever, ble lagt ut på YouTube – kun to uker etter massakren ved Jokela skole i Finland, hvor ti personer ble drept.

I 2007 ble den gang 15 år gamle «Kristian» fra Askøy utenfor Bergen, siktet for å ha lagt ut trusselvideoen mot sin egen skole.

Han ble også avhørt uten advokat, et klart brudd på rettssikkerheten.

Væpnet politi om natten

– Politiet kom jo bevæpnet, klokken ett om natten. Jeg opplevde det jo som ganske skummelt. Det er jo klart jeg er redd når tre politimenn kommer stormende inn på rommet mitt om natten, du vet jo ikke hva som foregår, sier «Kristian». TV 2 anonymiserer gutten som er mindreårig og fremdeles frykter konsekvensene og ubehaget ved saken som han ganske klart ble naglet til. Selv om hans navn aldri var gjengitt i media så er forholdene så små på Askøy at svært mange visste hvem 15-åringen var.

Saken mot gutten, som ikke står fram på grunn av belastningen er nå henlagt. Men før det opplevde han en tøff periode som siktet. Blant annet politiavhør som ble gjennomført uten advokat til stede, noe som er et klart brudd på rettssikkerheten.

– Jeg ble beskyldt på en måte for å ville ta livet av mange medelever ifølge en video, sier «Kristian» til TV 2 Nyhetene.

Økning på 250 prosent

Personer som har søkt enten oppreisning eller erstatning, eller begge deler etter urettmessig straffeforfølgning, har økt kraftig. I 2004 mottok Statens sivilrettsforvaltning 174 saker. I 2008 var antallet steget til hele 606 saker. En økning på hele 250 prosent på fire år. Statens sivilrettsforvaltning mottar saker og fatter vedtak når det fremmes krav om erstatning eller oppreisning, eller begge deler. Dette knyttet til såkalt urettmessig straffeforfølgning.

– Den typiske saken hos oss som gjelder erstatning eller oppreisning eller begge deler, er disse saken hvor man har sittet i varetekt og hvor man får en standardisert erstatning. Men vi har også saker hvor det gis erstatning eller oppreisning etter rimelighet. Altså der hvor straffeforfølgingen har påført siktede en konkret og betydelig skade, sier Thomas Laurendz Bornø, avdelingsdirektør ved Statens sivilrettsforvaltning.

I fjor innvilget myndighetene utbetaling av drøyt fem millioner kroner i oppreisning og erstatning. I tillegg til Fritz Moen-saken, hvor det totalt ble utbetalt 16 millioner kroner. TV 2 har snakket med flere advokater som har bistått i saker hvor helt uskyldig mennesker har blitt utsatt for ulike overgrep. Verken advokater eller forvaltningen tørr anslå hvor store mørketallene er.

– Feilaktig siktet for omskjæring

– Det gjøres en god del feil i mange saker. Det er ikke beviser og til tross for dette, blir flere siktet for ting de ikke har gjort, sier advokat Fløystad, som bisto 15-åringen i hans sak.

– Har du noen eksempler?

– Den siste saken jeg jobbet med var den som gjaldt omskjæring, hvor barnet ikke blir undersøkt av en sakkyndig, men en allmennlege uten kompetanse på feltet, men likevel så pågriper da politiet foreldrene for omskjæring som de ikke har gjort, forklarer Fløystad til TV 2 Nyhetene.

Foreldrene fra Somalia, som tidligere i sommer ble beskyldt for å ha kjønnslemlestet sine to barn på henholdsvis to og fire år, ble satt i tre ukers varetekt. Etter seks dager ble de sluppet ut.

Tøft mediepress

Foruten selve overgrepet fra politiet, så opplevde 15 åringen et svært tøft mediepress, i likhet med andre som uskyldig siktes.

Han forteller om pågående journalister som blant annet truet med å avsløre identiteten hans, om han ikke ville snakke med dem. Et dobbeltovergrep.

– Altså, jeg ble hengt ut som om jeg var skyldig, egentlig, hele veien på en måte. Folk gikk rundt og trodde det var meg fordi TV og media sa det, og da må det jo være han. De så på meg på en som en som ville ta livet av mange av de jeg hadde gått i klase med i mange år, og kanskje også var gode venner av meg, avslutter «Kristian».

TV2

Får 750.000 kroner etter 23 justismord

En 36 år gammel mann er tilkjent 750.000 kroner i erstatning etter å ha vært utsatt for 23 justismord.

36-åringen fikk dommene i perioden 1988-2002, før det ble oppdaget at han ikke var strafferettslig tilgjengelig, skriver Dagbladet.

Mannen satt i fengsel i til sammen nesten fem år, hvorav 999 dager i varetekt.

Dommene gjelder i hovedsak vinningskriminalitet, men han fikk også voldsdommer. 36-åringen fikk sin første dom som 16-åring. (©NTB)

Rapport avslører nytt justismord.

Forsvarerne til den drapsdømte Åge Vidar Fjell mener at han må frifinnes ut fra konklusjonen i en rapport som legges fram mandag.

I rapporten konkluderer to nye sakkyndige med at 59 år gamle Fjell i høy grad var psykisk utviklingshemmet da han ble dømt for et drap i 1990, skriver VG Nett.


Politiet leter etter spor på åstedet der 51 år gamle Olav Martinius Fjeld ble drept i Kilebygda i Telemark i 1990. 57 år gamle Åge Vidar Fjell ble pågrepet og siktet og senere dømt til sju års fengsel og 10 års sikring for drapet. Foto: Bjørn Berg © Scanpix

– Ut fra denne rapporten må Åge Vidar Fjell frifinnes, sier advokat Jonny Sveen, som sammen med advokatkollega Ole Martin Meland og privatetterforsker Tore Sandberg bistår Fjell.

De nye sakkyndige mener at 59-åringen er på et mentalt nivå som tilsvarer et barn mellom ni og tolv år, men i 1990 ble han vurdert som strafferettslig tilregnelig og dømt til sju års fengsel og ti års sikring for drap på sin nabo i Kilebygda.
- Var ikke strafferettslig tilregnelig

Under rettssaken prosederte Fjells forsvarer, høyesterettsadvokat Olav Hestenes, på at Fjell ikke kan anses som strafferettslig tilregnelig.

I 2007 gikk privatetterforsker Tore Sandberg ut og krevde saken gjenopptatt.

Åge Vidar Fjell tilsto drapet, men Sandberg er svært kritisk til måten avhørene har foregått på.

- Åge var, og er, en enkel person, en ressurssvak person. Han har sittet nesten 60 timer i avhør uten advokat til stede, og bare det er så grovt, sier Sandberg. Drapsvåpenet er aldri blitt funnet. Også lommeboka til offeret er sporløst borte, sa Sandberg til NRK.
Hadde IQ på 51

Flere avisartikler fra og etter rettssaken forteller om sprikende forklaringer fra den ressurssvake mannen.

De psykologiske testene skal ha vist at han hadde en IQ på 51, så vidt over det strafferettslige tilregnelige den gangen. Grensen er senere satt opp fra 50 til 55.

I retten fortalte Fjell både at han hadde vært inne hos den drepte og at han aldri hadde vært der. Politiforklaringene gikk fra total benektelse til full tilståelse.

Samtidig ble det verken funnet våpen eller et eneste teknisk bevis som kunne knytte ham til drapet.
- Jeg har ikke drept noen

Det ble funnet skoavtrykk i blod på åstedet, men heller ikke disse kunne føres tilbake til Åge Vidar Fjell.

- Jeg har sagt det ti tusen ganger: Jeg har ikke drept noen, sa draps- og sikringsdømte Åge Vidar Fjell i et intervju med VG da han ble besøkt i tilsynsboligen i Skien i 2007.

I fjor høst tillot Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker ny behandling av drapssaken, og nå skal den nye rapporten gjennomgås av Rettsmedisinsk kommisjon.

(TV 2/Aftenposten/NTB)

Agder lagmannsrett gjør seg bemerket igjen!

At rettssikkerheten i Norge, og i Agder i særdeleshet, ofte er på et nullpunkt – er jo ikke overraskende. Norske domstolers lojalitet til lov og rett er heller laber, lojaliteten til klassejus (derav hensyn til egen karrierestige), kameraderi, penger og makt er vesentlig større.
Å oppføre seg slik som Agder lagmannsrett gjør, jf Aftenposten beskriver 17.06.2009, er en direkte mobbing av et offer og offerets pårørende!!! Følgende sto på trykk, sitat:

BETALE OVERGRIPERS SAKSKOSTNADER
Aftenposten 17.06.2009.
Agder lagmannsrett har dømt ei åtte gammel jente med hjertelidelse til å betale saksomkostningene til sin egen overgriper.
Den 63 år gamle mannen er dømt til fem måneders fengsel for seksuelle handlinger mot den åtte år gamle jenta, men ble frikjent for oppreisningskravet, skriver Telemarksavisa.
Kravet i Aust-Telemark tingrett var begrenset oppad til 60 000 kroner, men rette frifant 63-åringen på dette punktet. Det var heller ikke særdeles skjerpende at jenta bare var 7 år da overgrepene fant sted. Jentas advokat anket avgjørelsen til Agder lagmannsrett, men lagmannsretten fant ingen grunn til å behandle saken.
Lagmannsretten finner ikke at det foreligger svakheter ved tingrettens avgjørelse som tilsier at anken fremmes, heter det i dommen. Lagmannsretten setter 63-åringens sakskostnader til 2 000 kroner, og i dommen står det svart på hvitt at åtteåringen må betale sin egen overgriper denne summen.
Både jentas advokat og stefar er fortvilet over kravet, men regningen er allerede betalt.
Vi sitter igjen med en følelse av at man helst ikke skal belaste rettsapparatet med slike saker som dette sier stefaren til avisen.
På vegne av åtteåringen har hennes advokat Ottar Lien søkt kontoret for voldsoffererstatning om erstatning.
Kjennelsen fra lagmannretten blir ikke anket. Eneste mulighet er Høyesterett og det er liten sjanse for å nå fram. I tillegg risikerer familien ytterligere krav om sakskostnader, sier Lien.
….
Agder lagmannsrett, er den samme rettsinstansen som dømte i Koldal-saken. Saken om Christoffer på 8 år, som langsomt ble pint til døde av mor – med juridisk foreldreansvar og stefar – men hvor bare stefaren ble dømt. Eneste årsak til at det overhode er blitt en del-dom i saken, er at Riksadvokaten krevde det. Jeg sier ”del-dom”, fordi moren etter mine begreper er delaktig i skyld ved ikke å ha ivaretatt foreldreansvaret ovenfor Christoffer etter loven, og for uriktig å ha forsøkt å gi stefaren et alibi.
Det er bare helt tragisk at det ikke blir satt i gang en grundig undersøkelse på hvordan domstolene fungerer i praksis – og det faktum at verken sakkyndige eller dommere aldri blir stilt til ansvar!

At et lite barn – med hjertefeil – på 7 år skal bli dømt til å betale saksomkostninger for en overgrepsperson, må være tidenes justismord!
Var disse dommerne habile i utgangspunktet?

Avdød fikk 3,5 mill. etter justismord

TRONDHEIM (VG) Denne mannen er tilkjent 3,5 millioner kroner fordi han satt uskyldig i fengsel. Erstatningen kom for sent: Trygve Ragnar Amundsen er død.

USKYLDIG DØMT: Dødsboet til Trygve Ragnar Amundsen er blitt tilkjent 3,5 millioner kroner i oppreisning og erstatning. Foto: RUNE NILSEN
I stedet blir Amundsens tre barn millionærer. De arver erstatningsbeløpet som Hålogaland lagmannsrett nå har utmålt.

En av de tre arvingene er identisk med jenta Trygve Ragnar Amundsen feilaktig ble dømt for å ha misbrukt seksuelt.

Pedofil-stempel

- Hele saken er en dyp tragedie. Det er sørgelig at Amundsen ikke skulle få oppleve å få oppreisning fra Staten etter justismordet. Stempelet som pedofil forfulgte ham til det siste, sier advokat Trygve Lange-Nielsen, som startet arbeidet med gjenopptagelse.

Advokat Morten Kjensli har prosedert erstatningskravet for dødsboet til den uskyldig incestdømte mannen fra Bodø.

Lagmannsretten dømte Trygve Ragnar Amundsen til fengsel i to år og tre måneder i 1992. Samboeren hans tok sitt liv etter dommen. Amundsens eiendomsselskap gikk over ende.

Han sonet straffen for incest.

I februar 2001 bestemte domstolen at saken måtte opp igjen av frykt for at det hadde skjedd et justismord. Nye sakkyndige kom til at den daværende Aker-legen Erik Kreyberg Normann trolig tok feil da han i sin tid mente å finne skader i barnets underliv etter seksuelt misbruk.

Frikjent

Amundsen ble frikjent senere samme år. Han søkte erstatning og oppreisning for et ødelagt liv, men avgikk ved døden 51 år gammel i oktober 2002 – bare to uker før erstatningssaken skulle opp for retten.

- Av alle ofrene for justismord er Amundsen en av dem som ble rammet aller sterkest. Han mistet alt. Sannsynligvis bidro belastningen til dødsfallet, sier advokat og tidligere lagdommer Trygve Lange-Nielsen.

- Incestsaken ødela livet mitt. Det har vært et slit, sa Trygve Ragnar Amundsen til VG før han døde.

Går fri etter justismord

Spesialenheten for politisaker har henlagt saken mot politibetjent Arve Hansen, som i fjor ble anmeldt av Tore Sandberg i forbindelse med justismordet på Fritz Moen.

KNUT OKKENHAUG

Henleggelsen skjer knapt en måned etter at Spesialenheten henla saken mot pensjonert politibetjent Magnar Solberg. Han var den politimannen som bidro til å flytte drapstidspunktet i Sigrid Heggheim-drapet ett døgn frem i tid, da Fritz Moen ikke hadde alibi.

Sandberg mente Solberg måtte etterforskes på bakgrunn av forklaringer han ga i 2000 i forbindelse med gjenopptakelsesbegjæringen i Moen-saken. Spesialenheten konkluderte i januar i år med at saken mot Solberg var foreldet. Nå er saken mot den andre polititjenestemannen Sandberg krevde etterforsket, Arve Hansen, også henlagt.

– Jeg registrerer at de to polititjenestemennenes rolle i Moen-saken ikke får konsekvenser for dem, mens det for en uskyldig Fritz Moen fikk de alvorligste konsekvenser. Det er et tankekors, sier Tore Sandberg.
- Ingen kommentar

Arve Hansen vil ikke kommentere henleggelsen av saken mot ham.

Det var 12. november 2007 at privatetterforsker Tore Sandberg ba Spesialenheten vurdere etterforskning av Arve Hansen og Magnar Solberg. For Hansen sin del ble anmeldelse innlevert. Det skjedde som følge av opplysninger Sandberg hadde fått samme høst, av et vitne som mente å ha blitt utsatt for utilbørlig press for å tilstå et mulig drap i 1977.

Avhørsmetodene som skal ha vært brukt av trondheimspolitiet mot mannen – psykisk press for å tilstå, ulovlig ransaking og beslag – skjedde i samme tidsperiode som Fritz Moen ble naglet til studentdrapene. Opplysningene skal ha blitt gitt av vitnet til Arve Hansen som var taktisk etterforsker i gjenopptakelsessaken for Fritz Moen som åpnet i 2000. Disse opplysningene – at ulovlige etterforskningsmetoder ble tatt i bruk kort tid før Fritz Moen kom i søkelyset for drap – ville talt i Moens favør, mener Sandberg.
Anmeldt to ganger

Han krevde etterforskning mot Arve Hansen i forhold til om han hadde underslått dokumenter i forbindelse med gjenopptakelsessaken. Rapporten som omhandlet forholdet skal Hansen ha oppgitt å være makulert, mens det senere viste seg ikke å være makulert.

Sandberg ville i fjor høst ha vurdert om politibetjent Arve Hansen har brutt straffelovens paragraf 120. Paragrafen omhandler straffansvar for offentlig tjenestemann som bevisst har gitt uriktige opplysninger, unndratt opplysninger eller for å ha holdt sannheten skjult. I tillegg om det var brudd på straffelovens paragraf 166; falsk forklaring og paragraf 325; grov uforstand i tjenesten.

Det er andre gang Sandberg anmelder Hansen. Første gang var i 2001. Også den gang gjaldt anmeldelsen tilbakeholdelse av saksdokumenter.
Intet bevist

I henleggelsen av saken mot Arve Hansen skriver spesialenhetens leder, Jan Egil Presthus: «Spesialenheten kan ut fra en samlet vurdering ikke se at det i dag er grunnlag for å vurdere anmeldelsen mot politibetjent Arve Hansen annerledes enn da saken i 2002 ble vurdert av statsadvokaten i Rogaland og i 2003 av Riksadvokaten. Det foreligger ikke opplysninger/bevis som kan anses å underbygge at politibetjent Arve Hansen bevisst har anført noe uriktig».

Saken mot Arve Hansen henlegges fordi intet straffbart forhold anses bevist hva gjelder anklager om at Hansen har lagt skjul på sannheten. I forhold til straffebud om mulig falsk forklaring og grov uforstand i tjenesten, mener Spesialenheten at intet straffbart er bevist, men at disse forholdene henlegges med begrunnelse foreldelse.

Fritz Moen-saken

Moen-saken er Europas eneste kjente tilfelle av dobbelt justismord i drapssaker.

Den sterkt funksjonshemmede (bl.a. døvstum og lam i høyre arm) Fritz Moen ble i 1978 dømt for å ha voldtatt og drept en 20 år gammel jente ved Stavne i Trondheim.

I 1981 ble han i tillegg dømt for i 1976 å ha tatt livet av en annen 20 år gammel jente ved Nardo i Trondheim. Tilsammen ble Fritz Moen dømt til 21 års fengsel og 10 års sikring.

I 1998 begynte journalist Tore Sandberg å engasjere seg sterkt i begge drapssakene, og hevdet at det var begått justismord mot Fritz Moen. I 2002 begjærte advokat John Christian Elden gjenopptakelse av begge drapssakene.

I 2004 ble Moen først frikjent for det ene drapet, og i 2006 ble han frikjent for det andre, etter at en 67 år gammel mann hadde tilstått begge drapene på sitt dødsleie. Fritz Moen døde 28. mars 2005, fremdeles kjent som skyldig i å ha begått et drap.

Saken har ført til alvorlige anklager mot norsk rettsvesen, og i likhet med i Lilandsaken besluttet regjeringen å nedsette et eget granskningsutvalg for å vurdere påtalemyndighetens og rettens rolle i saken. Utvalget fremla sin rapport den 25. juni 2007, og kom med meget skarp kritikk av politiets, påtalemyndighetens og rettens rolle i saken. Norske medier har også fått kraftig kritikk for å ikke ha ivaretatt sin rolle som «den fjerde statsmakt», og kritikk for at de i ettertid har vist liten interesse for hvordan justismordene kunne bli begått.

Drapet på Torunn Finstad (Torunn-saken)
Kart som viser åstedet for mordet på Torunn Finstad.
Fritz Moen ved rekonstruksjon av mordet på Torunn Finstad.

Tirsdag den 4. oktober 1977 ble den 20 år gamle Torunn Finstad fra Kongsberg meldt savnet, og torsdag den 6. oktober ble hun funnet voldtatt og drept like ved Stavne bru over Nidelva i Trondheim. Torunn Finstad var student ved NTH.

Fritz Moen ble pågrepet den 7. oktober og tilsto i avhør den 9. oktober (ifølge avhørsreferater) at han hadde «overfalt og voldtatt en kvinne ved Stavne bro, og sparket henne i elven». Den 11. april 1978 ble han satt under tiltale av statsadvokaten i Trondheim etter riksadvokatens ordre, for å ha drept og voldtatt henne. Moens forsvarer under denne rettssaken var Hallstein Pedersen, Trondheim.

Frostating lagmannsrett dømte den 29. mai 1978, i samsvar med aktors påstand, Fritz Moen til 20 års fengsel og inntil 10 års sikring.

Dommen

«Tiltalte Fritz Yngvar Moen, født 17. desember 1941 dømmes for forbrytelser mot straffelovens §233, 1. og 2. ledd, § 192, 2. straffalternativ og § 212 1. ledd, alt sammenholdt med straffelovens § 62, til fengsel i 20 – tjue – år med fradrag av 235 – tohundreogtrettifem – dager for utholdt varetektsarrest. Tiltalte frifinnes for de forhold som er omhandlet i tiltalens III a) og IV b). I medhold av straffelovens § 39 bemyndiges påtalemyndigheten til å sette i verk overfor tiltalte tiltak som er nevnt i straffelovens § 39 nr. 1 litra a – f, dog ikke ut over et tidsrom på 10 – ti – år uten rettens samtykke.»

Anke til Høyesterett

Etter anke til Høyesterett ble straffen den 15. september 1978 redusert til 16 års fengsel. Sikringsdommen ble opprettholdt.

  • Domsslutning:
« I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 16 – seksten – år. I straffen fragår i alt 344 – tre hundre og førtifire – dager for varetektsfengsel. »

[rediger] Drapet på Sigrid Heggheim (Sigrid-saken)
Kart som viser åstedet for mordet på Sigrid Heggheim.
Fritz Moen ved rekonstruksjon av mordet på Sigrid Heggheim.

Lørdag den 11. september 1976 ble den 20 år gamle Sigrid Heggheim fra Jølster funnet drept og forsøkt voldtatt på et jorde (Nidarvoll), bak en bensinstasjon på Nardo i Trondheim. Sigrid Heggheim var også student ved NTH. Hun ble sist sett da hun tok farvel etter en fest på «Studentersamfundet» kl.02:00 natt til 5. september.

Ved tiltalebeslutning av 15. september 1981 ble Fritz Moen igjen satt under tiltale ved Frostating lagmannsrett, for drap og forsøk på voldtekt av Sigrid Heggheim. Fritz Moen tilsto i avhør (ifølge døvetolk) å ha utført også disse ugjerningene. Aktor var Olaf Jakhelln.

Under rettssaken var det to vesentlige opplysninger som Fritz Moens forsvarer trakk fram:

1. I følge den rettsmedisinske erklæringen, var det svært lite sannsynlig at blodet som ble funnet på åstedet eller sæden som ble funnet i offeret kunne stamme fra den tiltalte, da blodtypen ikke samsvarte med tiltaltes blodtype. 2. Det opprinnelig antatte drapstidspunktet ble av påtalemyndigheten forskjøvet nesten et døgn fram i tid (18-24 timer), til et tidspunkt da Fritz Moen ikke hadde alibi, på tross av at ingen hadde observert offeret etter det opprinnelig antatte dødstidspunktet, da tiltalte hadde alibi.

Etter at lagmannsretten hadde svart «ja» på skyldsspørsmålet, og da forsvarer, høyesterettsadvokat Olav Hestenes, holdt sin straffeutmålingsprosedyre i rettssaken mot Moen, sa han:

Sitat For første gang i skranken tillater jeg meg å si det er begått justismord. Sitat

Lagmann Karl Solberg reagerte øyeblikkelig:

Sitat Jeg vil ha meg frabedt den slags uttalelser i retten. Sitat

1

Etter lagmannens belæring ba også Olav Hestenes om en protokolltilførsel om hvordan lagmannen hadde rettledet juryen i forhold til det sentrale punktet om sædfunnet i offeret. Solberg nektet å etterkomme Hestenes’ ønske. Hestenes ønsket videre at Solberg skulle referere konklusjonen i den rettsmedisinske erklæringen, som var at sæden ikke tilhørte Moen, og at offeret trolig var i live mens hun ble voldtatt. Dette ble også avvist av Solberg.

Da lagmannen fredag 18. desember 1981 satt punktum for Sigrid-saken ved å lese opp kjennelsen – fengsel i fem år, i tillegg til den straff han var idømt av Høyesterett for drapet på Torunn Finstad (til sammen 21 års fengsel og inntil 10 års sikring – lovverkets strengeste straff), avsluttet han, ifølge NTBs referat, slik:

Sitat Jeg (må) beklage® det som hendte. Det var uverdig. Sitat

Det Solberg siktet til, var Hestenes’ spontane reaksjon på kjennelsen skyldig/uskyldig som forelå dagen i forveien (Solberg var i 1984 også involvert i den såkalte Hage-saken).

Dommen

«Fritz Yngvar Moen, født 17. desember 1941 dømmes for forbrytelse mot straffeloven § 233 første og annet ledd og for forbrytelse mot straffeloven § 192 annet straffalternativ jf. § 49 sammenholdt med straffeloven § 62 til en straff av fengsel i 5 – fem – år i tillegg til den straff han ble idømt ved Høyesteretts dom av 15. september 1978, jf. Frostating lagmannsretts dom av 29. mai 1978, jf. straffelovens § 64».

Anke til Høyesterett

Olav Hestenes anket dommen til Høyesterett, men anken ble avvist ved Kjæremålsutvalgets beslutning av 21. januar 1982.

Fortsatt sikring

Ved Trondheim byretts dom av 6. oktober 1999 ble påtalemyndigheten (etter oppfordring fra påtalemyndigheten) bemyndiget til fortsatt anvendelse av sikringsmidler i inntil fem år for Fritz Moen.

Gjenopptakelse

Journalist Tore Sandberg engasjerte seg sterkt i Moen-saken på slutten av 1990-tallet, og gikk offentlig ut med anklager om at det kunne være begått justismord.

Det var nå klart at det fantes biologiske spor (sæd og blod) som kunne vært DNA-analysert i forbindelse med drapet på Sigrid Heggheim. De biologiske sporene var imidlertid i 2000 forsvunnet (sannsynligvis destruert). Det var imidlertid notert at blodet var av blodtype A, noe som beviste at hverken blodet eller sæden stammet fra Fritz Moen.

Ved advokat John Christian Elden begjærte Fritz Moen 2. januar 2000 gjenopptakelse av begge drapssakene.

Ny avvisning

Ved Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 12. februar 2002 ble begjæringen ikke tatt til følge for noen av sakenes vedkommende.

Domsslutning

1. «Begjæring om gjenopptakelse av Frostating lagmannsretts sak 11/1978. Den offentlige påtalemyndighet mot A tas ikke til følge. 2. Begjæring om gjenopptakelse av Frostating lagmannsretts sak 43/1981. Den offentlige påtalemyndighet mot A tas ikke til følge»

Ny anke

Kjennelsen ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Frifinnelsene

Drapet på Sigrid Heggheim

Kjæremålsutvalgets arbeid

Kjæremålsutvalget gjennomgikk bevisene som forelå.

Biologiske spor

Utvalget fant at vilkårene for gjenopptakelse etter straffeprosessloven § 392 annet ledd var til stede i forbindelse med drapet på Sigrid Heggheim, og begrunnet dette med at det er mest sannsynlig at de biologiske spor (sæd og blod) som ble funnet på åstedet ikke kan tilbakeføres til Moen, og at det strafferettslige beviskravet ikke synes å ha vært oppfylt, med mindre de biologiske sporene stammer fra en annen enn gjerningsmannen. Samtidig forelå det etter utvalgets syn sterke holdepunkter for at det biologiske materialet ikke kunne stamme fra andre enn gjerningsmannen.

Utvalget fant det derfor unødvendig å ta stilling til spørsmålet om påtalemyndighetens forskyvning av det først antatte dødstidspunktet med 18-24 timer hadde hatt betydning for domfellelsen.

Kjæremålsutvalgets konklusjon

Utvalget fant at vilkårene var tilstede for gjenopptakelse av saken om drapet på Sigrid Heggheim.

Drapet på Torunn Finstad ble imidlertid ikke tillatt gjenopptatt.

Frifinnelsen

Ved Borgarting lagmannsretts dom av 7. oktober 2004 (på dagen 27 år etter at Moen ble pågrepet av politiet for første gang) ble Fritz Moen frifunnet for drap og forsøk på voldtekt av Sigrid Heggheim.

[rediger] Domsslutning

«Fritz Yngvar Moen, født 17. desember 1941, frifinnes for overtredelse av straffeloven § 233 første og annet ledd og overtredelse av straffeloven § 192 første ledd annet straffalternativ, jf tiltalebeslutning av 11. april 1978 post I og II.»

Drapet på Torunn Finstad

Saken opp for «Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker»

Blant annet som en følge av Liland-saken, ble straffeprosesslovens kap. 27 endret, og Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker opprettet fra 1. januar 2004, noe som i prinsippet skulle gjøre det enklere å få tatt opp igjen alvorlige straffesaker.

13. oktober 2004 sendte Fritz Moen v/advokat John Christian Elden begjæring til «gjenopptakelseskommisjonen» om gjenopptakelse av Torunn-saken. Dette ble anført som en «foreløpig begjæring».

3. november 2004 ble advokat John Christian Elden av gjenopptakelseskommisjonen oppnevnt som Moens forsvarer, «for å utarbeide en endelig gjenopptakelsesbegjæring». I brev av 23. februar 2005 begjærte advokat Elden oppnevnt den tyske politispesialisten Alexander Horn som sakkyndig, for en vurdering av sannsynligheten for at drapene på Sigrid Heggheim og Torunn Finstad ble begått av samme gjerningsmann. Behandlingen av begjæringen ble etter dette stilt i bero i kommisjonen, i påvente av den endelige begrunnelsen for begjæringen.

Fritz Moen død

Fritz Moen avgikk ved døden den 28. mars 2005, 64 år gammel. Moen ble funnet død i sin stol foran fjernsynet i leiligheten sin ved døvehjemmet Conrad Svendsen Senter på Nordstrand i Oslo 2. påskedag. 2005, men familien (halvbroren) ga uttrykk for at gjenopptakelsessaken måtte videreføres.

Tor Hepsøs tilståelse

Tor Hepsø, født i 1938, avgikk ved døden på sykehuset i Namsos 20. desember 2005.

To dager før sin død (den 18. desember), erkjente han overfor tre sykehusansatte å ha tatt livet av både Sigrid Heggheim og Torunn Finstad. I samråd med ham selv (Tor Hepsø), kontaktet sykehuspersonalet samme dag både politi og prost. Den 19. desember fastholdt han tilståelsen overfor to representanter for det lokale politiet og prost Inge Torset.

Biologiske spor destruert

Opprinnelig fantes det biologiske spor (hårprøver) av den antatte gjerningsmannen også i Torunn-saken. I 2005 viste det seg imidlertid at disse biologiske sporene også hadde blitt destruert.

Gjenopptakelseskommisjonens arbeid og konklusjon

Forholdet med Fritz Moens handikap

Kommisjonen oppnevnte professor i spesialpedagogikk Arnfinn Muruvik Vonen som sakkyndig, på grunn av Fritz Moens døvstumhet. Han avga den 19. mai 2006 uttalelse om døvetolking og språkforståelse hos døve, hovedsakelig på generelt grunnlag. Kommisjonen avhørte også Fritz Moens behandlende psykiater i perioden 1986–89, Inger Thoen Nordhus.

Kommisjonen mente at Fritz Moens forklaringer og tilståelser, på grunn av hans alvorlige handikap, kan ha blitt feiltolket både av påtalemyndigheten og av retten.

Forholdet med Tor Hepsøs tilståelse

Gjenopptakelseskommisjonen anmodet Kripos om å granske forholdene rundt Tor Hepsøs tilståelse.

De biologiske sporene i Sigrid-saken antyder at Tor Hepsøs tilståelse er reell (blodtype A).

Når det forøvrig gjelder Tor Hepsøs tilståelse, mente kommisjonen at denne var reell, og støttet seg blant annet til prost Inge Torsets uttalelse om en persons betroelser på dødsleiet:

«man er da så avskrellet, løken er så liten, at det da ikke er naturlig å iscenesette sirkusunderholdning.»

Prosten, som var den Tor Hepsø hadde den mest inngående samtalen med før han døde, sa forøvrig i sin vitneforklaring at Tor Hepsø var fokusert, og opptatt av å formidle det han «bar med seg», og Torset hadde også inntrykk av at det var viktig for Hepsø «å få gjort opp det her før han døde».

Kommisjonen fant også at Tor Hepsø var i Trondheim på tidspunktene for begge drapene:

«I årene 1976 og 1977 var han bosatt i Mellomveien i Trondheim, mens han arbeidet 14-dagers skift på en boreplattform i Nordsjøen. Kommisjonens undersøkelser har videre brakt på det rene at Tor Hepsø etter all sannsynlighet befant seg i Trondheim da begge drap ble begått. Vaktlister fra boreplattformen fra de aktuelle tidsrom har ikke latt seg fremskaffe, men ved å «krysspeile» tidspunkter da man med sikkerhet eller stor grad av sannsynlighet vet at Hepsø ikke befant seg på plattformen (blant annet tidspunkter for personlige husleieinnbetalinger, legeundersøkelser, utstedelse av nytt sertifikat, tilstedeværelse i et bryllup), har hans arbeidsturnus latt seg rekonstruere.»

Kommisjonen brakte også på det rene at Tor Hepsø hadde store psykiske problemer. I 1973 ble han innlagt på sykehus i Spania for slike lidelser. I 1979 ble han for første gang innlagt på psykiatrisk institusjon i Norge, etter at han fikk et psykisk sammenbrudd ombord på plattformen. Innhentede legejournaler viste at Tor Hepsø etter dette og frem til sin død i 2005 gjennomgående var plaget av angst og depresjoner.

En av Tor Hepsøs nære arbeidskollegaer på boreriggen beskrev overfor gjenopptakelseskommisjonen at det fant sted en markant endring i Tor Hepsøs væremåte overfor arbeidskollegaene i løpet av perioden fra august 1976 og frem til han traff Hepsø igjen høsten 1977. Vedkommende arbeidskollega videreutdannet seg i denne perioden, og forklarte at Tor Hepsø hadde blitt påfallende mer innesluttet i løpet av den perioden han hadde vært borte fra riggen, og at Tor Hepsø i enkelte sammenhenger også snakket uklart etter at han traff ham igjen.

I desember 1986 ble Tor Hepsø anmeldt for vold, voldtekt og drapsforsøk av sin samboer i perioden 1983-1986. Anmeldelsen ble i 1988 henlagt av statsadvokaten på grunn av bevisets stilling.

Kommisjonens konklusjon

Gjenopptakelseskommisjonen avgjorde den 15. juni 2006 at saken skulle gjenopptas.2

Frifinnelsen

Ettersom Moen hadde avgått ved døden, skulle retten i henhold til straffeprosessloven § 400 avsi frifinnende dom uten hovedforhandling. Slik dom ble avsagt av Borgarting lagmannsrett 24. august 2006.3

Domsslutning

«Trøndelag statsadvokatembeter har, med tilslutning fra Riksadvokaten, bedt om at det avsies frifinnende dom uten hovedforhandling etter straffeprosessloven § 400 femte ledd, jf oversendelsesbrev til Borgarting lagmannsrett av 20. juli 2006. Lagmannsretten avsier etter dette frifinnende dom for de forhold som er omfattet av gjenopptakelsesbegjæringen, jf straffeprosessloven § 400 femte ledd. Dommen fra 1978 omfatter også domfellelse for overtredelser av straffeloven § 212. Gjenopptakelsessaken omfatter ikke disse forholdene, men advokat Elden har bedt om at det avsies frifinnelsesdom også for disse postene. Trøndelag statsadvokatembeter har i sin oversendelse til retten uttalt at de har sympati for denne løsningen, men er i tvil om det er hjemmel for det. Lagmannsretten legger til grunn at det ikke er hjemmel for frifinnelse for så vidt gjelder de tiltalepostene som ikke er gjort til en del av gjenopptakelsessaken. Dom avsies i samsvar med dette. Lagmannsretten antar imidlertid at det hensett til at Moen er død, uansett ikke vil være aktuelt å utmåle straff for de forhold som ikke er omfattet av gjenopptakelsessaken. Dommen er enstemmig.-»

Kritikk av avhør

På grunn av sin døvstumhet hadde Fritz Moen vanskelig for å skjønne hva som skjedde under politiavhørene, og han ble ble ifølge Aftenposten skreket til under avhørene, noe som gjorde ham livredd, og førte til at han ble presset til å avgi falsk tilståelse.

Under rettssakene skal han også ha hatt vanskelig for å forstå hva som skjedde. Sakkyndig i saken, Anne Regine Føreland, fortalte senere til Aftenposten at hun hadde gjort anskrik om dette, men at hun var blitt truet med bortvisning for «ringeakt for retten».4

Anne Regine Føreland har ifølge Aftenposten uttalt:

«Jeg gjorde administrator i Sigrid-saken, lagmann Karl Solberg, oppmerksom på at Moen ikke forsto det som ble sagt og at tempoet var altfor høyt. Han truet da med å vise meg bort fra rettslokalet for å vise ringeakt for retten.»

Hun sa videre at det høye tempoet fortsatte, også etter at hun hadde sagt fra.

Gjenopptakelseskommisjonen bemerket at Fritz Moen skal ha endret sine forklaringer mange ganger, og at det er flere forhold i forklaringene hans som ikke stemte med de funnene som ble gjort på åstedene. Dessuten mener kommisjonen at det kan være tvil om Moens forklaringer, i det hele tatt, både til politiet og retten er oppfattet riktig:

«Etter kommisjonens oppfatning, er det videre grunn til å reise spørsmål ved om Fritz Moens forklaringer både til politiet og i retten er korrekt oppfattet, i hvert fall dersom det med korrekt menes hva Moen har ønsket og ment å formidle. Kommisjonen viser i denne forbindelse til professor Arnfinn Muruvik Vonens sakkyndige uttalelse til kommisjonen av 19. mai 2006, både de generelle uttalelsene vedrørende hvilke store kommunikasjonsmessige utfordringer som foreligger i forhold til en person med Moens handikap, og professor Vonens gjennomgang av Moens forklaring av 17. desember 2001 for Hålogaland lagmannsrett. Det vises også til de misforståelser som faktisk oppsto i forbindelse med Fritz Moens forklaring for Hålogaland lagmannsrett i forbindelse med gjenopptakelsesbegjæringen i 2000 – selv med to døvetolker til stede.»

Granskningsutvalg

I statsråd 8. september 2006 ble et utvalg oppnevnt for å granske politiets, påtalemyndighetens og domstolenes behandling av de to straffesakene. Også forsvarernes, Tore Sandbergs og de sakkyndiges rolle i saken skal granskes.

Utvalgets medlemmer var:

  • professor dr. juris. Henry John Mæland,
  • lagdommer Marie Dons Jensen og
  • spesialist i psykiatri Ingrid Lycke Ellingsen.

Utvalgets rapport

Utvalget leverte sin rapport (NOU 2007:7) til justisminister Knut Storberget 25. juni 2007.

Utvalget anførte at den viktigste lærdommen man kan trekke ut av Moen-sakene var at:

  • (a) Politiet og påtalemyndigheten må etterleve objektivitetsprinsippet.
  • (b) De sakkyndige må opptre objektivt og tilstrekkelig grundig.
  • © Beviskravet in dubio pro reo (tvil skal komme tiltalte til gode), må følges både av påtalemyndigheten og domstolen.

Objektivitet

Granskingsutvalget påpekte i denne rapporten blant annet at objektivitetsprisippet ble brutt flere ganger fra politi- og påtalemyndigheten sin side, og anførte:

«Normalt vil personer ikke tilstå handlinger de ikke har begått. Det er likevel ikke slik at politiet kan legge enhver tilståelse til grunn. Ut fra andre bevis i saken vil det ofte være lett å avklare om tilståelsen er falsk. Gudjonsson fremhever at det kan være mange årsaker til at falske tilståelser leder til uriktige domfellelser. Under henvisning til tidligere forskning fremholdes likevel den nidkjære og overivrige tjenestemannen med en klar tro på at den mistenkte er gjerningsmannen, som den vanligste årsaken. En slik tjenestemann som er overbevist om at han derved fremmer samfunnets interesse, kan:
  • (1) Utsette mistenkte for press under avhør.
  • (2) Utsette vitner for press for å få dem til å forklare seg slik politiet ønsker.
  • (3) Undertrykke eller overse bevis som taler for tiltaltes uskyld.
  • (4) Få dokumenter som taler for uskyld, til å forsvinne ut av saken.
    Utvalget mener å ha sett elementer av alle disse bruddene på objektivitetsprinsippet i Moen-sakene. En rekke aktører under etterforskningen har gitt uttrykk for en sterk overbevisning om Moens skyld. Det synes klart at Moen, særlig i Torunn-saken, ble utsatt for betydelig press i avhørssituasjonen. Flere vitner har fortalt om betydelig press fra politiets side, f.eks. BS og LOR. I Torunn-saken ble to bevis som kunne tale for Moens uskyld, ikke fremlagt for den dømmende rett. Dokumenter som klart var relevante for saken, har i begge sakene vært arkivert som 0-dokumenter.
    De fleste bruddene på objektivitetsprinsippet er isolert sett ikke grove, og enkeltvis har neppe noen av dem fått særlig betydning for resultatet. Men samlet sett kan de etter utvalgets syn ha hatt stor betydning.»

Uavhengige sakkyndige

I lihet med i Liland-saken stilte utvalget seg kritisk til at de samme sakkyndige som politiet brukte i etterforskningen, også skulle fungere som sakkyndige i rettssaken. Årsaken var at de sakkyndige i rettssaken kunne ha en for sterk binding til påtalemyndigheten.

«En sakkyndig som er engasjert av politiet, blir normalt ikke ansett inhabil til senere å bli rettsoppnevnt sakkyndig. Tvert i mot er dette ofte vanlig prosedyre. Utvalget mener dette kan skape for tett binding mellom politi/påtalemyndighet og sakkyndige. I forhold til sakene mot Moen viser utvalget til at f.eks. rettspsykiater (og politilege) Karl-Ewerth Horneman og prosektor Halldis Lie var personer som ble benyttet i svært mange straffesaker.» «Utvalget som utredet rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker, foreslo å bryte slike bånd ved å anse den som har bistått politiet i en sak, for inhabil til å opptre som rettens sakkyndige i samme sak.»

Beviskravet

Særlig i Sigrid-saken ble det rettet det kritikk både mot påtalemyndighet, rettens administrator og fagdommerne. Det fundamentale prinsippet om at «enhver tvil skal komme tiltalte tilgode» var ikke blitt fulgt. Utvalget trakk spesielt fram forskyvningen av tidspunktet for når drapet skulle ha finnet sted sammenholdt med vitneutsagn og manglende dagbokføring fra offerets side, at Fritz Moen ikke hadde samme blodtype som den antatte gjerningsmannen og at tiltalte ifølge sakkyndige ikke forsto hva som skjedde i retten.

Utvalget mener at alle de forholdene som talte for at Fritz Moen ikke var skyldig i denne saken, burde ført til at:

1. Aktor burde lagt ned påstand om frifinnelse. 2. Rettens administrator ikke burde ha rettledet juryen slik han gjorde. 3. Fagdommerne burde ha underkjent juryens kjennelse.

Dessuten mente utvalget at det bør innføres krav om at bevismateriale i alvorlige straffesaker ikke skal kunne destrueres, i tilfelle en mulig senere gjenopptagelse av saken.

Tore Sandbergs rolle i saken

Gjenopptakelsen

I Lilandsaken konkluderte granskningskommisjonen med at: «Liland-saken neppe var blitt gjenopptatt hvis det ikke var for det arbeidet som de private etterforskerne Ekroth og Sandberg hadde bidratt med»5. Tore Sandberg engasjerte seg minst like sterkt i Moen-saken, og det er grunn til å tro at heller ikke denne saken hadde blitt oppklart uten hans medvirken.

Anmeldelse av tre høyesterettsdommere til Odelstinget

Tore Sandberg anmeldte de tre høyesterettsdommerne, som avviste gjenopptakelse av Torunn-saken i 2003, til Odelstinget. Disse tre dommerne var Magnus Matningsdal, Eilert Stang Lund og Karin Maria Bruzelius. Sandberg anmeldte dommerne for å få vurdert om de hadde gjort seg skyldig i grov uforstand i tjenesten da de vurderte gjennopptakelsesbegjæringen av sakene mot Fritz Moen. En enstemmig kontrollkomité på Stortinget bestemte den 5. februar 2008 å åpne sak for å vurdere om de tre høyesterettsdommerne skulle stilles for Riksrett.6 Den 8. mai samme år besluttet et flertall i komitéen at det ikke var grunnlag for å gå til riksrettssak.7

Bokutgivelse

Tore Sandberg har skrevet en bok om Moen-saken som utkom på Damm forlag 13. november 2007. Boken, som har tittelen OVERGREPET – Justismordene på FRITZ MOEN, er på 327 sider. Boken omhandler Fritz Moen som menneske, og den refererer en rekke intervjuer med sentrale personer i sakene, både personer som var rettslig involvert, personer som var blitt kjent med Fritz Moen som privatperson, og personer som kontaktet Sandberg etter at det ble klart at han hadde engasjert seg i saken. Videre inneholder den en detaljert beskrivelse av bevisene i saken. Boken er svært kritisk til såvel politiets som påtalemyndighetens rolle, arbeidsmetoder og samarbeid.

Film

13. mars 2009 hadde filmen om Moen-saken première i Trondheim. Filmen Sannhetsjegeren – historien om Tore Sandberg og Fritz Moen tar for seg Sandbergs søken etter å få frifunnet Moen. Sammen med Frode Asbjørnsen, pensjonert politiavdelingssjef i SEFO, gjennomfører Sandberg rekonstruksjoner og intervjuer. Historien settes sammen bit for bit. De møter vitner som politiet har oversett, og oppdager beviser som aktor har unnlatt å legge frem. Til slutt blir Høyesterett tvunget til å gjenoppta saken. Filmen avsluttes med at justisminister Knut Storberget, etter Fritz Moens død, ber om unnskyldning på vegne av det norske folk og det norske rettsystemet.

Medias rolle i Moen-saken

Norske media har historisk fått generell kritikk for å opptre kollektivistisk, og ikke ivareta sin rolle som «den fjerde statsmakt» i tilstrekkelig grad. Under Moen-sakene i 1978 og 1981 var både kringkasting og presse tallrikt til stede i rettssalen. Journalistene nøyde seg med å referere rettens konklusjoner, uten selv å drive noen form for kritisk journalistikk med bakgrunn i bl.a. Hestenes spontane utbrudd om at det var begått justismord, Moens alvorlige handikap, manglende samsvar mellom biologiske spor og den tiltalte, eller at sakkyndiges kommentarer og uttalelser var blitt avvist. Et unntak var ukebladet Se og hør, som senere finansierte Sandbergs etterforskning i Moen-saken, og som derved medvirket til oppklaringen.

Media har også fått kritikk for at de i ettertid (etter frifinnelsene) ikke har beklaget sin egen rolle i saken8. Et unntak var Aftenposten, som etter frifinnelsene erkjente å ha forsømt sin rolle, og som prøvde å få igang en debatt om medias rolle i Moen-saken.

Tore Sandberg, som både i 1978 og 1981 var ansatt i NRK, og refererte fra rettssakene i Dagsrevyen, sier om sin egen rolle til journalist Bent Botten i det nå nedlagte magasinet MEMO (magasinet ble nedlagt før artikkelen ble publisert):

«Jeg så gjennom mine egne innslag fra rettssakene. Det var ganske trøstesløst. Den desidert største reportasjen jeg lagde om disse drapssakene handlet om all overtiden politiet i Trondheim hadde lagt ned i etterforskningen. Jeg tror de fleste journalistene som dekket sakene skjønte at noe ikke stemte. Men vi var så servile overfor rettssystemet. Etter min mening har norske journalister forsømt seg kraftig. Og de gjør det fortsatt. Hvor er den kritiske journalistikken mot politiet og rettsvesenet? Journalistene setter seg ned som lydige hunder ved sin herres bord, og unnlater å gjøre den jobben de bør gjøre».

Oslo Redaktørforening inviterte til et debattmøte onsdag 27. september 2006, med tittelen «Justismordene – hvor var pressen?». Møtet måtte avlyses på grunn av for få påmeldte.

Tidslinje

  • 11. september 1976: 20 år gamle Sigrid Heggheim fra Jølster ble funnet drept og forsøkt voldtatt bak en bensinstasjon på Nardo i Trondheim.
  • 4. oktober 1977: Den 20 år gamle Torunn Finstad fra Kongsberg ble meldt savnet.
  • 6. oktober 1977: Torunn Finstad ble funnet voldtatt og drept like ved Stavne bru over Nidelva i Trondheim. Begge jentene var studenter, og hadde kvelden før drapene vært på Studentersamfundet i Trondhjem.
  • 7. oktober 1977: Fritz Moen ble pågrepet i forbindelse med drapet på Torunn Finstad.
  • 9. oktober 1977: Fritz Moen erkjente å ha overfalt og voldtatt en kvinne ved Stavne bro (ifølge døvetolk).
  • 29. mai 1978: Fritz Moen ble dømt i Frostating lagmannsrett til fengsel i 20 år – samt 10 års sikring – for drapet på Torunn Finstad. Fritz Moen anket dommen til Høyesterett.
  • 15. september 1978: Høyesterett endret lagmannsrettens dom til fengsel i 16 år. Sikringsdommen ble beholdt.
  • 15. september 1981: Fritz Moen ble satt under tiltale for drapet på Sigrid Heggheim.
  • 17. september 1981: Forsvarer Olav Hestenes hevdet i retten (under straffeutmålingsprosedyren) at det var begått justismord mot Fritz Moen.
  • 18. desember 1981: Fritz Moen ble dømt i Frostating lagmannsrett til fengsel i tilsammen 21 år for drapene på Sigrid Heggheim og Torunn Finstad.
  • 1998: Journalist Tore Sandberg engasjerte seg sterkt i «Moen-sakene», og hevdet at det var begått justismord ved begge domsavgjørelsene.
  • 6. oktober 1999 Påtalemyndigheten (etter oppfordring fra påtalemyndigheten) ble bemyndiget til fortsatt anvendelse av sikringsmidler i inntil fem år for Fritz Moen.
  • 2. januar 2002: Advokat John Christian Elden begjærte gjenopptakelse av begge drapssakene.
  • 14. oktober 2003: Høyesteretts kjæremålsutvalg tillot gjenopptagelse av saken om Sigrid Heggheim. Kjæremålsutvalget avviste gjenopptagelse av Torunn-saken.
  • 7. oktober 2004: Fritz Moen ble frikjent i Borgarting lagmannsrett for drapet på Sigrid Heggheim.
  • 13. oktober 2004 sendte Fritz Moen ved advokat John Christian Elden begjæring til «gjenopptakelseskommisjonen» om gjenopptakelse av Torunn-saken.
  • 28. mars 2005: Fritz Moen døde.
  • 18. desember 2005: En 67 år gammel mann i Namsos tilsto på dødsleiet å ha drept de to kvinnene. I perioden da drapene skjedde, hadde mannen bopel på Leangen (Mellomveien) i Trondheim.
  • 16. juni 2006: Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker avgjorde at Torunn-saken skulle tas opp til ny behandling i rettssystemet.
  • 24. august 2006: Fritz Moen ble i Borgarting lagmannsrett også frifunnet for drapet på Torunn Finstad.
  • 8. september 2006: Et utvalg som skulle granske saken ble oppnevnt i statsråd.
  • 27. september 2006: Oslo redaktørforening inviterte til debattmøte: «Justismordene – Hvor var pressen?» – Møtet ble avlyst på grunn av manglende interesse fra journalister og redaktører.
  • 25. juni 2007: Granskningsutvalget leverte sin rapport.
  • 13. november 2007: Tore Sandbergs bok Overgrepet – Justismordene mot Fritz Moen utkom.
  • 5. februar 2008: En enstemmig kontrollkomite på Stortinget bestemte å åpne sak for å vurdere om de tre høyesterettsdommere Magnus Matningsdal, Karin Bruzelius og Eilert Stang Lund skal stilles for riksrett i etterkant av justismordet på Fritz Moen.

Menn ofre for justismord

De mener det blir lagt for mye vekt på kvinnens forklaring, og at de tiltalte mennene ikke blir trodd.

Som forsvarsadvokat i Oslo har Marte Svarstad Brodtkorb hatt flere saker der menn har stått tiltalt for vold mot ektefelle eller samboer. Hun er også bistandsadvokat.

- På 80-tallet sa man at incestdømte var de uskyldige som satt i norske fengsler. I dag kan man si at det er menn som er dømt for vold mot kvinner, som er utsatt for justismord. Når en kvinne sier hun blir slått, er det nesten alltid en ensidig etterforskning fra politiets side. Politiet tror på kvinnen, nesten uansett tilfelle. Mannen blir sittende igjen uten å bli trodd. Vi må tenke på mannens rettssikkerhet også, sier Brodtkorb til Dagbladet.

Bruker anmeldelse
Både politi, rettsvesen og politikere har gjort flere grep den siste tida for å styrke kvinnens rettssikkerhet.

- Jeg tror mange menn blir utsatt for justismord, og jeg tror dessverre at noen kvinner bruker f.eks. en voldsanmeldelse som våpen i andre konflikter i forholdet, sier Brodtkorb.

Hun mener at både etterforskere, påtalemyndighet og dommere må holde hodet kaldt i familievoldssaker.

- Det må ligge en objektiv etterforskning til grunn. Jeg kan påvise mangelfull etterforskning i en del slike saker. Jeg lander på at man er forutinntatt, og at politiet derfor er lettlurte. Fornærmede i familievoldssaker blir behandlet bedre enn i andre saker, også drapssaker. Man må ikke ta kvinnens informasjon som den eneste sannhet, advarer Brodtkorb.

Også advokat Heidi Ysen setter store spørsmålstegn ved domstolenes behandling av slike saker.

- I 14 år har jeg regelmessig hatt slike saker. Utviklingen er uheldig. Tidligere var det slik at det skulle mye til for at kvinnen ble trodd. Så hadde vi en periode da det var noenlunde nøytralt. Nå er det gitt ordre om at slike saker skal prioriteres. Jeg opplever at det blir en altfor sterk fokusering på å kjøre sakene for rettsapparatet, uten at det nødvendigvis er bevis. I slike saker, der det ofte dreier seg om påstand mot påstand, tror man i altfor stor grad på fornærmede, mener Ysen.

De nye incestdømte
Heidi Ysen mener også at flere av mennene på mange måter er «de nye incestdømte».

- Etter at det i flere år har vært sterkt fokus på incestsaker, er det i dag en sunn skepsis og nøytralitet på området. I dag ser vi at familievoldssaker følger samme trenden. Det er uheldig at domstol og påtalemyndighet ikke ser at man må stille samme krav til bevis i slike saker som i alle andre saker. Det er uheldig at man tar utgangspunkt i at det holder med en forklaring fra fornærmede, sier Ysen.

- Det er en holdning om at tiltalte lyver og at fornærmede snakker sant – uten at det er dokumentasjon for det. Det er vi advokater som må bevise at tiltalte snakker sant, og da blir det helt feil, mener Ysen.

Advokat Aase Karine Sigmond er både bistandsadvokat og forsvarer i familiesaker.

- I dag legges det i mye større grad til grunn hva fornærmede forklarer. I flere saker tar man kvinnens forklaring for gitt. I en del av disse familievoldssakene, hvor konene har anmeldt ektemannen, kan man se motiv i forhold til å beholde barna, fortsatt opphold i landet eller økonomisk gevinst ved å anmelde dette, sier Sigmond.

Hun understreker at mange av kvinnene faktisk blir utsatt for vold.

Dagbladet

Studenten som avdekket justismord

Tidenes rettsskandale endte med at rederdatteren Amelia Riis fikk sin arv på 43 millioner kroner. Jusstudenten Herman J. Berge har vært en sentral brikke i saken.
2000-12-27

Amelia Riis (70) har i 22 år ment at Oslo skifterett forsømte seg grovt under behandlingen av dødsboet etter hennes mor. Torsdag fikk hun rettens medhold for første gang.

Oslo byrett har dømt staten ved Justisdepartementet å betale ekteparet Einar og Amelia Riis en erstatning på hele 43 millioner kroner. Saken mot staten ble reist allerede i 1978, men hovedforhandlingene kom ikke opp i Oslo byrett før 12. september i fjor.

Jusstudenten Herman J. Berge (36) har medvirket sterkt for å få saken opp for domstolene.

– Jeg skal gå med på at mitt virke har hatt innvirkning på resultatet. Egentlig er dette noe andre må uttale seg om. Mange av mine venner er helt i ekstase. Folk ringer og sender tekstmeldinger i ett sett. Det var en som ringte og gratulerte meg. Han hadde aldri trodd på meg, og han beklaget seg så mye, sier Berge.
Millioner tapt

– Dommeren kommer i en omfattende domsslutning med kraftig kritikk både mot skifteretten og Olsen & Ugelstad–rederiet som inngikk i Riis–boet. Dommeren mener skifteretten burde grepet inn og stoppet Olsen & Ugelstad–rederiet, ettersom verdier for flere hundre millioner kroner, som Amalie Riis skulle arvet, forsvant ut av rederiet.

Herman J. Berge har jobbet med saken i fire år. Torsdag var Berge en svært glad mann. 43 millioner kroner i erstatning til en privatperson er unikt i norsk sammenheng. Da familien Riis fikk fri rettshjelp i 1998, var Berge en av hovedpådriverne.
Totalt overbevist

– Hadde jeg vært svakere kunne det gått ille med helsa, sier Berge.

Hans engasjement i Riis–saken startet da han jobbet som redaktør i studentavisen Stud.Jur i 1997. Det var Amelias ektemann Einar Riis som kontaktet Berge. Jusstudenten fikk blant annet se et brev sendt fra skifterettsjustitiarius Nils B. Hohle i 1978, der Hohle sier seg villig til å trenere saken som nå har gått i Oslo byrett. I domsslutingen får dette brevet – eller det såkalte punkteringsdokumentet – til dels bred omtale.

– Jeg har vært totalt overbevist om at Amelia Riis har hatt rett fra første stund. Da jeg så punkteringsdokumentet, våknet jeg, sier Berge.

Bare få uker etter møtet med Einar Riis, publiserte Stud.Jur to artikler om «punkteringsdokumentet» og om familien Riis\’ kamp mot staten.

Flere kjendisadvokater, embets– og næringslivsfolk fikk krass kritikk i Berges artikler. Høyesterettsadvokat Ole Lund, som på 1970–tallet var direktør i Olsen & Ugelstad, var blant dem som fikk så hatten passet.
Trusler

Kort tid etter artiklene stod på trykk, skrev Ole Lund et brev til Juristforeningen.

«Jeg finner det utrolig at Stud.Jur har latt artiklene trykke. Trøsten får være at det utvilsomt vil være artikkelforfatteren som både på kort og på lang sikt vil være den skadelidende», skriver Ole Lund i brevet.

Lunds advokatfirma reagerte med å trekke støtten til Juristforeningen, som igjen bidrar til driften av Stud.Jur. Når brevet ble kjent, åpnet Lund for støtte igjen.

– Alle reaksjonene som kom etter at vi hadde trykket stoffet i Stud.Jur, tilsa at det var noe galt, sier Berge, som har mottatt en rekke trusler i løpet av de siste fire årene.

– Jeg har ikke latt meg bøye av forskjellige årsaker, og jeg har ikke tenkt så mye på karrieren, forteller jusstudenten.

– Har du aldri vurdert å gi opp arbeidet?

– Aldri. Dette skulle jeg til bunns i. Selv nå etter dommen er det mye uoppklart, mener Berge.
Seier for rettsstaten

Prosessfullmektig for familien Riis, Ole K. Aabø Evensen i KPMG Law, mener Herman J. Berge har hatt en sentral rolle i saken.

– Berge har bistått i søknaden om fri rettshjelp. Hadde ikke Riis fått fri rettshjelp, hadde vi ikke fått denne dommen. Berge har satt søkelys på en del forhold i sakskomplekset. Han har gjort en verdifull innsats, sier Aabø Evensen.

Professor dr. juris Carl August Fleischer roser også studentens innsats.

– Han har gjort en god jobb. Berge har vist at man kan sette fingeren på en del ting. Dette er en seier for den norske rettsstat, ikke bare for Amelia Riis, sier Fleischer.
Halvsløve forelesere

Herman Berge skulle egentlig vært ferdig med studiene sine i fjor høst. Han angrer imidlertid ikke på at han har prioritert annerledes enn mange andre på jusstudiet.

– Jeg har lært enormt i forhold til å sitte på forelesninger og høre på halvsløve forelesere. Har man tid bør man gjøre noe annet i tillegg til studiene, sier Berge.

– Vil du oppfordre andre studenter til å jobbe slik som du har gjort?

– Ja, absolutt. Men jeg skal vel ikke friste andre til å gjøre det samme som jeg har gjort. Man må nok være litt spesielt skrudd sammen for å holde på med slikt, sier Berge.
Ingen festlig tid

– Etter å ha jobbet med saken har Berge fått et annet syn på studiet, og ikke minst rettsstaten.

– Jeg ser at det er andre faktorer som spiller inn i en dom, enn det å ta stilling til hva som er rett og galt, forteller Berge.

Engasjementet hans har ikke bare gått ut over studiene. Venner hører også med til sjeldenhetene.

– Jeg har hatt gode venner som har dratt meg med ut. Men jeg har for eksempel ikke hatt innflyttingsfest enda. Nå blir det fem år siden jeg flyttet inn. Vennene mine er litt sure for det, sier Herman.
– Jævlig idealistisk

Etter at Berge hadde satt seg inn i Riis–saken, mistet han tilliten til rettsstaten. Dette førte til at han opprettet nettstedet RettsNorge.

– Her skriver jeg om juridiske spørsmål som ikke blir tatt opp andre steder. Alt som er kontroversielt og kritikkverdig. Min oppgave er å hjelpe folk til rettferdighet. Det høres kanskje litt søkt ut, men jeg er ingen materialist. Jeg har ingenting å tape. Jeg får mye igjen for det jeg gjør, sier Berge. Og legger til:

– Målet mitt er å bygge opp en organisasjon som skal være et kontrollorgan for rettssikkerhet. En organisasjon som kan ta saken gratis for folk. Jævlig idealistisk, sier Berge.

– Du har jobbet i fire år for denne dommen. Du skal vel feire nå?

– Jeg er ikke den typen som feirer sånt. Jeg er glad for at jeg gjorde det. Og jeg er stolt av meg selv, sier Berge.

Mer informasjon: www.rettsnorge.com

Annonse