Her kan du informere om justismord som du kjenner til i Norge.
Justismord, opprinnelig det tilfelle at en uskyldig ble domfelt og henrettet.
I nyere språkbruk betegner uttrykket enhver alvorligere straffedom som rammer en uskyldig.

Mary saken.

Mary-saken – et justismord i 1938?

Anders Bratholm•

Kan det være noen grunn til å skrive om en mulig uriktig drapsdom i en alvorlig og opprørende draps- og sedelighetssak for 62 år siden? Jeg har vært inne på tanken om å la den gamle saken hvile, men mothensynene er sterke: En gjennomgang av saken viser at prinsippet om at tvilen skal komme tiltalte til gode neppe fikk anvendelse i denne saken. Kanskje er risikoen for dette større ved særlig opprørende forbrytelser? Kanskje har vi også ellers noe å lære av denne saken som har et berøringspunkt med en aktuell gjenopptagelsessak: Fredrik Fasting Torgersen-saken.
Jeg skal gjøre rede for noen hovedpunkter i den gamle straffesaken fra 1937-38 – Mary-saken som den er kalt. Saken vakte den gangen voldsom oppsikt, og opinionspresset for å finne den skyldige og få ham dømt, var stort. Dagbladet betegnet saken som «kanskje den frykteligste mordsaken som noen sinne er behandlet her i landet (25. januar 1938).
I begynnelsen av januar 1937 forsvant en 7-årig pike som bodde i Ruseløkkveien i Oslo. Piken ble noen måneder senere – i slutten av mai 1937 – funnet død i en sekk ved Filipstad brygge i Oslo. Undersøkelser viste at hun var blitt voldtatt og drept. Politiet vurderte som mulige gjerningsmenn flere personer i området som tidligere var blitt straffet for seksualforbrytelser, men endte opp med en 45 år gammel mann – Ingvald Rudolf Hansen – som tiltalt. Han var tidligere straffet for en rekke vinningsforbrytelser og dessuten to ganger for utuktig atferd. Til dette kom at han ti år tidligere – i 1928 – var blitt mistenkt for en alvorlig sedelighetsforbrytelse mot en liten pike. Piken mente å kjenne Hansen igjen som overgrepspersonen, men statsadvokaten henla saken fordi han fant at «der er liten grunn til å tro at tiltalte er skyldig» (Dagbladet 25. januar 1938). Nå ble også denne saken tatt med i tiltalen.
Politiet hadde også tatt med i tiltalen en tredje sedelighetsforbrytelse, en fra 1933. Denne forbrytelsen var ikke Hansen siktet for tidligere. Det ble hevdet av Hansen og hans forsvarer at forbrytelsene fra 1928 og 1933 ble tatt med for å styrke tiltalen i Mary-saken.
1 En takk til Aasmund Haugen og Finn Sjue som begge har inspirert meg til artikkelen og skaffet meg materiale. En særlig takk til pensjonert skifterettsjustitiarius Anna Louise Beer som har vært avgjørende for at denne artikkelen er blitt skrevet. Hennes rolle er nærmere omtalt i artikkelen.
• Anders Bratholm er professor emeritus dr. juris. Artikkelen er førstegangspublisert i Lov og Rett 2000, (s. 443-448). Gjengitt med tillatelse fra redaksjonen og forfatteren selv.

Hansen hadde problemer med å gjøre rede for hva han hadde foretatt drapsdagen – 8. januar 1937. På bakgrunn av at flere måneder var gått siden drapet, var det neppe grunn til å vente at han skulle huske hva han hadde foretatt seg den dagen da Mary forsvant. Hansen var uten fast arbeid, og hans hovedbeskjeftigelse var å bistå sin kone med bl.a. husarbeidet. Konen – Vesla Hansen – var en meget etterspurt kvakksalverske. Ekteskapet var i oppløsning på den tiden Hansen ble siktet for drapet. Konen hadde funnet en ny venn.
Det var tynt med beviser mot Hansen, og selv om han var straffet mange ganger tidligere, var han ikke dømt for vold. Den psykiatriske undersøkelsen av ham ga ikke noen holdepunkter for en patologisk personlighet. Det het i erklæringen skrevet av politilege Kristensen:
«Politilegen uttaler at Ingvald Hansen ikke har noen symptomer på sinnssykdom. Han er åpen, grei og logisk. Hans følelsesmessige reaksjon er helt normal og han reagerer heller ikke atypisk på alkohol. Hans sjelsevner kan ikke sies å være mangelfullt utviklet eller varig svekket» (Aftenposten Aften 3. februar 1938).
Forsvareren hevdet at det var flere personer i miljøet som kunne ha vært gjerningsmannen. Det heter i Dagbladet 3. februar 1938:
«Forsvareren har krevet opplysninger om alibiet for den 9. januar 1937 for de fem personer som ble hektet for sedelighetsforbrytelser i samme strøk i 1937. Politifullmektig Brinchmann erklærer at han er sikker på at det er undersøkt, men det står ikke egentlig noe i politirapportene om disse alibiene. (Forsvareren smiler.)»
Det ble fra påtalemyndighetens side hevdet å være et indisium mot Hansen at hans kone, som påberopte seg synske evner, påsto å ha “sett” at Mary ble overkjørt av en bil og etterpå puttet i en sekk og kastet på sjøen ved Filipstad brygge. Under straffesaken sto hun på sin manns side og avga vitneforklaring til fordel for ham.
Påtalemyndigheten anså det også som et indisium at det var klippet et hull i trekket på en sofa på fru Hansens «kontor», og at det etterpå var satt inn et nytt tøystykke. De sakkyndige mente at det var den største sannsynlighet for at det fantes blodspor på det stedet hvor tøystykket var fraklippet, men det avgjørende vitenskapelige bevis for dette manglet (Aftenposten 3. februar 1938). Vesla Hansen, som hevdet at det var hun som hadde klippet hullet i sofatrekket, mente at blodet kunne ha kommet fra et hundebein (Dagbladet 2. februar 1938). Vesla Hansen ville ikke svare på spørsmålet om hun hadde behandlet noen på sofaen som kunne tenkes å ha blødd under behandlingen. På den tiden var det vanlig at kvinner som drev kvakksalvervirksomhet begikk straffbar svangerskapsavbrytelse.
Det ble også anført som et indisium mot Hansen at det like etter at Mary for-

svant, ble observert kraftig røyk fra konens kontor på en tid hvor hun var bort reist. Hansen hevdet at det var vanlig at han brente gammelt rusk – bl.a. gamle klær – i denne ovnen. Påtalemyndigheten mente at det kunne være noen av den drepte pikens klær som ble brent opp.
Et indisium mot Hansen, som også ble påropt av påtalemyndigheten, var at sekken som lille Mary ble funnet i, var av samme type som en ved- og kullhandler på stedet brukte.
Det ble også anført mot Hansen at han vanket i den butikken hvor Mary hadde kjøpt noen slikkerier før hun forsvant. Forskjellige vitner hadde sett Mary etter at hun hadde vært i butikken, men det var ingen som hadde sett henne sammen med Hansen.
Under hovedforhandlingen i saken for lagmannsretten i Oslo meldte det seg et vitne mot Hansen som satt i fengsel i forbindelse med en straffedom han hadde fått. Vitnet var 17 år og het Evald Johannessen. Han fortalte at han noen dager etter drapet hadde påtatt seg mot betaling å bære en sekk for Hansen. Sekken inneholdt angivelig bedervede grisehoder og griselabber. Han bar sekken ned til Oslo havn, hvor den ble avlevert. Hansen, som gikk foran Johannessen, ville ifølge vitnet ikke selv bære sekken fordi dette kunne vekke oppmerksomhet. Vitnet endret senere under saken sin forklaring og hevdet at det ikke var Hansen som ba ham om å bære sekken, men en annen mann. Men Hansen mottok sekken på brygga.
Dagbladets rettsreferent – som trolig var den kjente og erfarne kriminaljournalisten og forfatteren Axel Kielland – betegnet Johannessens vitneprov som «vilt usannsynlig» (2. februar 1938). Morgenbladets referent ga den 3. februar 1938 denne beskrivelsen av vitneprovet:
«Sensasjonsvitnet Evald Johannessen fikk også i går spenningen til å stige et øyeblikk, men han havnet, akkurat som tirsdag, til slutt i den rene forvirring, så de som er satt til å utlede noe bestemt av det som har fremkommet, har et meget vanskelig verv».
Om forsvarerens eksaminasjon av dette vitnet heter det i Dagbladet: «Forsvareren går så klokt og dyktig løs på denne forklaringen til Evald Johannessen at han faktisk beviser at vitnet løy» (3. februar 1938).
Vitnet overrasket også på en annen måte: Da han skulle peke ut tiltalte under en konfrontasjon, greide han det ikke. Ved i alt fire forskjellige konfrontasjoner pekte Johannessen ut en annen enn Ingvald Hansen (Aftenposten 2. februar 1938).
Motivet for en eventuell falsk forklaring lå i dagen: Johannessen skulle søke om benådning for den fengselsstraffen han nylig var idømt.
Påliteligheten av vitnets forklaring øker ikke når man tar i betraktning at han

20 år senere – i en annen alvorlig drapssak – saken mot Fredrik Fasting Torgersen – på ny meldte seg fra fengselet som vitne. Han forklarte at den samme dagen som drapet Torgersen var tiltalt for å ha begått, hadde han betrodd Johannessen at han hadde vært i klammeri med en jente og bitt henne i brystet. Denne forklaringen virket åpenbart falsk, bl.a. fordi vitnet satt i fengsel på den tiden Torgersen skulle ha sagt dette. Påtalemyndigheten avviste derfor vitnemålet. Se nærmere om dette i boken om Torgersen-saken av Camilla Juell Eide og Erling Moss « … Aldri mer slippes løs … » (1999) s. 237 og 238. Det Vises også til Jens Bjørneboes bok «Tilfellet Torgersen» (1973), hvor Evald Johannessens rolle både i Mary-saken og i Torgersen-saken omtales (5. 269-271). Det kan også vises til Michael Grundt Spangs bok, «Torgersen-saken» (1973) s. ] 93-194.
I sin prosedyre la aktor i Mary-saken særlig vekt på vitnet Evald Johannessens forklaring som han fant «fellende» (Dagbladet 3. februar 1938). Han mente at Johannessen hadde forklart seg riktig om sekketransporten (Aftenposten 3. februar 1938). Men i avisens referat heter det i en undertittel: «Forsvareren pulveriserer Evald Johannessens vitneprov» (3. februar 1938).
Forsvareren – Gulbrand Bergsjø – mente at det ikke var ført tilstrekkelig be-vis for noen av de tre tiltalepunktene, selv om han innrømmet at det ikke var mulig å tegne noe vakkert bilde av tiltalte. Dagbladet karakteriserte Bergsjøs forsvarstale som skarp og god (3. februar 1938).
Juryen frifant Hansen for overgrepet i 1933, men fant ham skyldig i overgrepet mot den lille piken ti år tidligere og i tiltalen i Mary-saken. Kjennelsen ble ikke satt til side av fagdommerne. Straffen ble i samsvar med aktors påstand livsvarig fengsel og ti års sikring. Da dommen ble avsagt, utbrøt den dømte: «Jeg takker også lagretten for dette opplagte justismordet» (Aftenposten 5. februar 1938).
Pressekommentarene bar preg av at skyldspørsmålet var særdeles tvilsomt.
For eksempel skrev Aftenposten 5. februar 1938:
«Selv blant dem som hadde fulgt saken fra begynnelsen av hadde det vært stor tvil om utfallet. Som lagmannen understreket i sin rettsbelæring lå bevisspørsmålet i denne sak overmåte vanskelig an, og de fleste hadde nok ventet at lagretten ville ha grepet den utvei som forsvareren anviste: frifinnelse helt eller i hovedsaken, og at så etterforskningen var blitt fortsatt på grunnlag av de nye opplysninger som fremkom under hovedforhandlingen.»
Dagbladet skrev bl.a. 5. februar 1938:
«Det var en dom som neppe mange hadde ventet, mange var til det siste tilbøyelig til å gjette på en frifinnelse. Og det er neppe tvil om at denne saken vil leve lenge i hele landets erindring, ikke bare som den uhyggeligste og mest sensasjonspregede vi har opplevd, men også som den vanskeligste og tvilsomste å dømme i.»

Det spilte nok en rolle for skyldigkjennelsen at det gjaldt en særlig brutal og opprørende forbrytelse. Det var en lynsjepreget stemning mot tiltalte. Det heter i Aftenposten at politiet holdt seg i alarmberedskap, og for å få Hansen ut av tinghuset grep man til en list: Man lot som den dømte ble hentet ved hovedutgangsdøren, hvor en folkemengde trakk seg sammen. Men domfelte ble i stillhet ført ut bakveien, hvor han forsvant i en politibil (5. februar 1938).
Som 18-åring var jeg opptatt av Mary-saken og kom på grunnlag av pressereferatene til at bevisene ikke ville holde til domfellelse. Jeg veddet med en klassekamerat og tapte. Snart var saken glemt. Det var andre og større begivenheter som kalte på engasjementet i de årene.
Så skjedde det noe: 56 år etter straffedommen fikk jeg brev fra pensjonert skifterettsjustitiarius i Oslo, Anna Louise Beer. Hun opplyste at foranledningen var en artikkel jeg hadde skrevet i Lov og Rett (1994 s. 449) i forbindelse med gjenopptagelsen av Liland-saken. Her fremhevdet jeg bl.a. hvor tilfeldig det ofte kunne være om noen engasjerte seg for å få gjenopptatt en straffesak hvor bevisene ikke holdt.
Beer skrev at hun i 1949-50 var ansatt som ny utdannet jurist i Fengselsstyret, Justisdepartementet. Hennes arbeid besto i å forberede alle søknader om benådning som innkom fra domfelte, jf. Grunnloven § 20. Bare en av de mange benådningssakene som hun fikk til behandling i denne tiden hadde hun aldri glemt, nemlig en søknad fra Ingvald Hansen om benådning for straffen i Mary-saken. Etter å ha gjennomgått grundig samtlige dokumenter i saken – både fra tiden under etterforskningen og fra tiden etter dommen, ble hun overbevist om at bevisene mot den domfelte måtte ha vært altfor svake som grunnlag for dommen. Noe lignende hadde hun ikke opplevd i andre benådningssaker som hun hadde hatt til behandling. – Hun opplyste også at det blant saksdokumentene lå en politiforklaring avgitt av vitnet Evald Johannessen kort tid etter at dommen falt i Mary-saken. Johannessen, som fortsatt var fengslet, var rasende og anførte at han som belønning for at han hjalp politiet med sine vitneprov i Mary-saken, hadde krav på å bli fritatt for mer fengsling for sine egne straffbare handlinger.
Det fremgikk også av saksdokumentene i 1950 at Hansen under hele soningstiden hadde fått de beste skussmål fra foresatte og ikke minst fra politiske norske fanger som tyskerne under krigen hadde fengslet og som satt i det samme fengselet som Hansen i Møllergaten, i påvente av å bli sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland. Hansen formidlet meget viktige kontakter mellom disse fangene og deres forbindelser utenfor fengslet. Etter frigjøringen gjorde de tidligere fangene flere forgjeves forsøk på å få Hansen benådet. Etter krigen ble Hansen flyttet over til Botsfengselet, og Beer hadde flere ganger kontakt med fengselets direktør, presten Hauge. Han bekreftet under deres samtaler at han – etter flere

års kontakt med Hansen – var blitt helt overbevist om at Hansen var uskyldig dømt. Men benådningssøknaden ble atter en gang avslått, ifølge Beer begrunnet med sakens alvorlige karakter og den sterkt fordømmende opinionen den gangen Hansen ble dømt.
Beer opplevde at alle saksdokumentene i Mary-saken plutselig og uventet en dag forsvant fra hennes kontor – «utenom tur» som det het. Det ble opplyst at de var hentet av politiet, men ingen andre enn direktør Hauge visste hvorfor. Direktør Hauge kunne fortelle Beer – den gang helt konfidensielt – at det hadde skjedd noe ekstraordinært: En gammel kvinne utenfor Oslo hadde oppsøkt det stedlige politiet og fortalt at natten etter at lille Mary var forsvunnet, hadde hennes sønn kommet hjem med blodige klær. Kvinnen var overbevist om at sønnen var gjerningsmannen. Det hadde lenge plaget henne, og nå måtte hun lette sin samvittighet. Ifølge Beer klarte sønnen seg bra, og episoden ble dysset ned av politiet som mente at det bare var tale om en gammel, hysterisk kvinnes fantasier. En tid senere ble Hansen benådet og løslatt, og Beer mener dette kan ha vært på grunn av de opplysninger den gamle kvinnen hadde kommet med om sønnen som gjerningsmannen.
Hansen døde av sykdom et par år etter benådningen, på en båt i utenriksfart, hvor han var fyrbøter. De aller fleste av mannskapet på båten er nå døde. Jeg har hatt kontakt med tre av de gjenlevende, som ikke visste noe om Hansens fortid. En av dem skriver at Hansen «var en meget sympatisk og vennlig mann som var godt likt av alle om bord» (brev av 22. januar 2000).
Jeg oppfordret Beer til å skrive om saken, bl.a. på grunnlag av saksdokumentene. Beer anmodet Statsarkivet og Riksarkivet om å få låne sakens dokumenter – fire store saksmapper – men dokumentene var sporløst forsvunnet.
Jeg håpet at dokumentene likevel skulle finnes og skrev til riksarkivar John Herstad og anmodet om nye undersøkelser. Men dette ga heller ikke noe resultat. Herstad mente at det var en mulighet for at Oslo politikammer hadde fått utlånt dokumentene uten å levere dem tilbake. Men en henvendelse til politikammeret førte heller ikke til noe.
Det er blitt hevdet at det ikke kunne ha vært tilfeldig at en så stor mengde saksdokumenter var forsvunnet: Noen kunne ha ønsket dem av veien. Det er en forklaring man kvier seg for å tro på, og kanskje kan denne artikkelen føre til opplysninger om hvor saksdokumentene befinner seg, eller til andre opplysninger som er egnet til å belyse riktigheten av den gamle dommen? i alle fall kom – etter alt å dømme – tvilen ikke tiltalte til gode i denne saken, noe som ikke er så uvanlig. Det vises til Bratholms og Stridbecks artikkel, «Rettssikkerhet i praksis – en empirisk undersøkelse» (Lov og Rett 1998 s. 339).

Vist 865 ganger. Følges av 1 person.
Annonse