Her kan du informere om justismord som du kjenner til i Norge.
Justismord, opprinnelig det tilfelle at en uskyldig ble domfelt og henrettet.
I nyere språkbruk betegner uttrykket enhver alvorligere straffedom som rammer en uskyldig.

Historien om et justismord- ikke avklart sak.

Ola Kåre Bjørneset, prest i Norge.

FORHISTORIE
Jeg vil gjerne fortelle en historie, en historie som er så utrolig at om jeg hadde lest den selv så ville jeg kanskje ikke trodd at den var sann. Men dessverre, den er sann, alle fakta som blir behandlet i denne historien kan bevises. De kan underbygges med rettsdokument, medisinske undersøkelser og vitneutsagn. Da kan du sikkert gjette hva historien dreier seg om. Helt riktig, det er historien om et justismord. ”Jammen, sier du kanskje, justismord skjer da ikke i Norge, i Skandinavia? Er ikke det slikt som hender alle andre steder?” Min venn, da vil kanskje denne historien åpne øynene dine. For det skjer, også i Skandinavia. Men mange av dem det skjer med er ikke selv i stand til å forteller sin historie på Internett. Mange er ikke i stand til å fortelle noen historie i det hele tatt, selvmordsraten hos dem det gjelder er svært høy. Andre er kanskje inne på en eller annen psykiatrisk institusjon, eller neddopet på medisin. Derfor er denne historien også tilegnet alle dem som selv ikke er i stand til å fortelle.

Nå lurer du sikkert på hvem denne historien er om, helt riktig, det er historien om meg, meg og min familie. Når jeg legger den ut på Internett og bruker fullt navn, er det ikke for å få hevn, men for å få rettferdighet. Både rettferdighet for meg, min tidligere kone og våre felles barn, som er offer, og de kuratorene, dommerne og statsadvokatene, som også på en måte er offer, for et system som i dag har makt, svært mye makt, for mye makt i Norge og andre land, nemlig Barnevernet. Men nå til min historie. Jeg er takknemlig for at du har lest så langt, og jeg vil be deg om å lese resten også, ikke minst ut fra respekt for alle dem som ikke selv er i stand til å fortelle hva de har opplevd. Og da snakker jeg selvsagt om alle de som har blitt uskyldig tråkket på, utsatt for justismord. Må de alle engang få den erstatning og oppreising de har krav på.

Presentasjon
Mitt navn er Ola Kåre Bjørneset, jeg er 45 år gammel, og bosatt i Volda kommune på Sunnmøre i Norge. Jeg ble utdannet prest ved Det Teologiske Menighetsfakultet i Oslo våren 1988. Jeg var i mange år lukkelig gift med en alle tiders jente fra Østlandet. Vi giftet oss tidlig, og fekk det privilegiet å få seks barn sammen. Om som en ung prestefamilie var ikke økonomien alltid på topp, men vi hadde det godt sammen, og følte overskudd til å ta oss av andre. Både jeg og min kone hadde som motto at «Det er bedre å tenne et lys eller å forbanne mørket». Ingen kan redde verden alene, men om alle gjorde litt, så ble i alle fall noe gjort. Dette var det mottoet som vi prøvde å leve etter, samt å lære våre barn.

Brevskriving
Dette gav seg ikke minst utslag i en veldig aktiv brevveksling, der vi «kombinerte det nyttige med det behagelige» som vi pleide å si. Vi likte å skrive brev, og gjennom brev så kom vi i kontakt med alle mulige slags mennesker. Jeg legger ikke skjul på at vi så dette som vår tjeneste for Gud. Vi fekk hjelpe mange mennesker som kanskje ikke hadde så mange venner, og spesielt unge som var ensomme kristne på sitt hjemsted. Gjennom disse brevene så tok folk opp alle mulige tema, og vi fortalte hva Bibelen lærte om ulike ting, og mange av de vi skrev med kom også på besøk. Nevnte jeg at vi også skrev med menn og ektepar i alle aldre?

2
Vennskapet som startet det hele
Noen av de som vi fekk kontakt med var et ektepar fra Bergen. Der var det kvinnen som var den aktive brevskriveren, slik det ofte var. Men ved andre ektepar som vi hadde kontakt med så skrev både mennene og kvinnene. Vi skrev også med mange enslige menn……. Men altså, denne kvinnen, ble en veldig god venninne av min kone. Kanskje fordi de hadde opplevd det samme, hun hadde også blitt missbrukt sexuelt. Jeg har sett at blant de som virkelig er missbrukt, så er det et veldig godt samhold, kanskje er det noe som heter »Felles skjebne, felles trøst». Så min kone og denne kvinnen ble gode venner. Det var også en selvsagt ting at vi delte de bitre erfaringer som vi hadde fått, siden min kone var missbrukt, både med henne og med andre som vi hadde kontakt med. Vi fekk etter hvert et veldig nært vennskap, noe som bla a gjorde slik at jeg som prest sendte inn en attest da hun søkte om voldsoffererstatning til Staten. Der fortalte jeg om det varme vennskapet mellom oss, og hvordan vi stod sammen med henne i de alvorlige psykiske problemene hun hadde. For de oppdaget vi litt etter litt.

Sykdomsproblemene til Line, vår eldste datter
En av døtrene våre, den eldste, la oss for enkelthets skyld kalle henne Line, noe som ikke er hennes rette navn, var kronisk syk helt fra hun var født. Etter mange år fant en barnelege som da var i Volda, men som nå er overlege på barneavdelingen på Haugeland sykehus i Bergen, ut at hun var født med en spesiell lidelse. Den kalles «Hinnmanns syndrom», og på godt norsk betyr det at blæren hennes ikke fungerer. Det er hull i den, og det gjorde at hun var konstant plaget av urinveisinfeksjoner. Hun klarte ikke å tømme blæren på en skikkelig måte. Dette førte til forstyrrelser også når det gjaldt avføring. Etter en stund fant Dr Sigvald Refsum som nå er på Rikshospitalet ut at vi måtte ta kateter på henne. Det var en spesiell form for kateter som en kunne sette selv. Vi ble som foreldre lært opp til å ta kateter på henne, men fordi min kone hadde opplevd det hun hadde opplevd, hadde hun store problem med å gjøre det. Det ble derfor slik at jeg tok kateter på henne inntil hun selv var i stand til å gjøre det. Dette visste helsevesenet om, også Anders Alme.

Kan også nevne at denne dattera vår hadde diverse allergier som bla a gav seg utslag i sår og hud irritasjon i skrittet. Det at hun hadde problem med avføring førte også til sår ved anus. Min kone hadde problem med å klare å stelle henne der, og derfor var det en stilltiende avtale at Line sa fra til meg og spurte meg om hjelp dersom hun hadde irritasjon, og hun gav meg også lov til å sjekke henne i disse områdene dersom det var nødvendig. Dette gjorde jeg ikke uten å spørre henne. Du kan selvsagt se på det som masturbering, men da kan en begynne å lure på hva som rører seg i toppen på folk.

Mer om plagene til den kvinnen som sette snøballen i gang
Jeg vil ikke gå i detalj om plagene til den kvinnen jeg nemde, for jeg ser på henne også som et offer. Men et kort resyme kan jeg gi. Hun sa hun hadde blitt missbrukt av en onkel fra hun var 4 år, og at han hadde solgt henne til en satanmenighet som holdt til i en kirke på Østlandet. Da trodde jeg henne, for da lærte en at en alltid skulle tro det som de missbrukte fortalte. Men i dag tviler jeg, det hun fortalte var for fantastisk. Men vi valgte altså å tro henne. Og på grunn av det fine vennskapet vi hadde brukte jeg den innflytelsen jeg hadde for å bygge opp et omsorgsapparat rundt henne på hjemstedet sitt på Sotra. Hun hadde fra før kontakt med en pastor som da var i Bergen, og jeg koblet henne til et pastorpar på Sotra, pluss også til noen flere. Jeg hadde et nært samarbeid med alle disse, både de som var innenfor og utenfor Den Norske Kirke.

3
Besøkene hos oss
Før vi ble kjent, så hadde hun vært tvangsinnlagt på Psykiatrisk Avdeling på Haukeland. Hun hadde også en periode på Modum Bad Nervesanatorium. Hun hadde fått diagnosen borderline, og var sterkt suisidal. Da hun besøkte oss første gangen sammen med datteren, var det for å ta farvel. Hun skulle vere her en helg, så skulle hun ned og ta livet sitt tirsdag. Alt håp var ute, også forholdet til ektemannen var også svært dårlig. Og hun fortalde at hun følte en trang til å ta livet sitt, en trang som hun prøvde å kjempe imot, men som truet med å ta kontroll over henne. Hun var virkelig plaget, og vi ønsket virkelig å hjelpe. Den første gangen hun var oppe på besøk gjorde vi følgende avtaler:

1) Vi hadde åpne dører for henne, hun kunne komme og besøke oss når hun ville. Vi la ingen føringer for henne.

2) Om hun ville at vi skulle hjelpe henne på en eller annen måte, så var vi villige til å stille opp. Men siden de som virkelig har blitt missbrukt, her blitt trakket på, fekk hun bestemme alt. Og det var hennes oppgave å si ifra. Det som hjalp henne skulle vi prøve ut, sammen.

Vi ble enige om at når hun var her oppe, så skulle vi passe på henne. Når hun følte for det skulle hun få snakke ut om det hun hadde opplevd. Og vi våket over henne. Hun skulle føle seg trygg, slappe av. De første årene hadde hun datteren med seg opp, da dattera kom i ungdomskolen var hun med bare i feriene. Men det var ikke enkelt å ha henne her, vi måtte våke over henne. For hun kunne plutselig stikke ut midt på natten, fordi noen stemmer som hun kalte det, begynte å kreve at hun skulle ta livet sitt. Disse stemmene kalte hun: «Satans sendebud» og « Den store ånds fyrste». Det var grunnen til at hun begynte på sterke antipsykotiske medisiner. På det meste så gjekk hun på tre ulike sorter, samtidig. Dessverre så det ikke ut til å hjelpe, hun begynte også med det som den tidligere psykiatriske sykepleieren hennes og en pastor i retten kalte ekstreme seksuelle fantasier.

Bruddet
Vi hadde et nært og varmt vennskap både med denne kvinnen, med dattera og med ektemannen hennes. Hun og dattera var som sagt her oppe veldig mye sammen. Ofte fulgte hun da med den tidligere nevnte pastoren, som nå hadde fått en post ved en frimenighet i Volda. Han hadde det slik at han var her oppe noen få uker, og så reiste han tilbake til der han hadde familien sin. Hun gjekk da mye i sjelesorg med ham. Hva de snakket om hadde vi ikke noe kontroll over. Vår oppgave var å passe på henne og være venner med henne.

Hun var i perioder svært syk. Men det som etter hvert plaget henne mest var stemmer, hallusinasjoner, gjerne av seksuell tilsnitt, samt en følelse av å miste kontrollen og ta livet sitt. Ikke få ganger ringte jeg til noen i støtteapparatet hennes på hjemstedet hennes på Sotra fordi jeg tilfeldigvis ringte og fant ut at hun var på veg ut. Da hadde stemmene gjerne sagt at hun skulle gå ut og ofre seg til Satan, eller for å møte onkelen sin som hadde missbrukt henne. Og når hun var her oppe, så hadde vi store problem med å kontrollere henne, både vi og pastoren. Vi måtte holde henne litt på avstand.

Det var ikke lett å si det til henne. Alle sviktet henne, ingen brydde seg, heller ikke vi. I dagboken sin skrev hun at: ”Ola kåre ikke fortjener å leve for han setter mer pris på familien enn meg”. Hun begynte å sende oss rasende brev, der hun var sint for alt mulig. Jeg sa til pastoren at nå måtte vi passe oss, selv om begge to hadde god samvittighet. Han var enig i det.

Og overraskelsen kom. Hun begynte å beskylde meg for helt utrolige ting, ting som jeg nesten hånlo av. Og da pastoren fekk vite det, spurte han : ”Hvorfor i alle dager sa du ikke noe til meg da du snakket med meg og hvorfor i alle dager bad du meg om å komme helt ut til Sotra for å hente deg, når du visste at du skulle opp for å bli voldtatt. Og hvorfor tok du med deg dattera di? ” Og jeg kan også si at inntil det tidspunktet da jeg på en måte brøt, så hadde bare hun gode ting å si om oss. Dette ser en både i politidokumenter, og det ble sagt av vitner i retten.

4
Barnevernet kommer inn på scenen
Vel, plutselig en dag fekk vi oss en overraskelse. To koselige damer stod utenfor døra vår. De var fra barnevernet i Volda, og de hadde fått en «uromelding» som gjaldt forholdet i huset vårt. De kom på rette tidspunktet, for min daværende kone var da gravid med tvillinger, og knapt i stand til å røre seg. Og siden jeg var på jobb som prest så sa det seg selv at huset ikke akkurat var i tipp topp stand. Vel, disse koselige damene, som hette ASTRID VIKESTRAND og GUNN HOVDEN, presenterte et brev som fremstilte min kone som en barnemissbruker av rang, ikke fekk barna mat, ikke fekk de klær, og huset så ikke ut. Jeg var litt bedre, men min kone var helt håpløs. Og noe som sto i brevet, men som de ikke leste ved første besøk, var at jeg var sykelig opptatt av mine døtres nakne kropper. De brukte å komme opp i sengen til meg, – nakne …… Helt forferdelig.

Dette brevet voldte oss mye hodebry, det var nemlig anonymt, underskrevet «Hilsen en slektning som bryr seg». Vi lurte mye på hvem den slektningen var. Det var min kones advokat, som først sa : «Det tok meg 7 minutter å se at dette brevet er skrevet av en som gjerne ville bli prestefrue, men som ikke ble det, brevet oser av sjalusi.» Før saken min i Lagmannsretten fant vi vi ut, ved hjelp av språkprofessor Finn Erik Vinje, at det mest sannsynlige var at det var denne kvinnen som hadde skrevet dette brevet. Det fant han ut ved å sammenlikne språklige egenarter i dette anonyme brevet, med brev som vi vet denne kvinnen har skrevet. En privatetterforsker vi engasjerte en stund hevdet endatil at dette brevet var skrevet på en av datamaskinene som tilhørte barnevernstjenesten i Volda. Det er nesten for utrolig til å vere sant.

Sakens gang
Barnevernet hadde store problem til å begynne med, – de fekk ikke noe på oss. Uttalelser fra skolene som barna våre gjekk på skrytte nemlig barna våre opp i skyene. «Alltid rene og hele klær, nistemat, og ikke mer glemming av bøker og lekse enn normalt.» En lærer kan bevitne at GUNN HOVDEN slengte på røret etter å ha snakket med en av lærerne. I tingretten i Volda sa ASTRID VIKESTRAND at de ikke brydde seg så mye om de skriftlige uttalelsene som skolen kom med, de hadde hatt en munnlig samtale med rektor INGER HÅVIK som sa det motsatte. Og den muntlige samtalen var en grunn til at de grep inn. Den er ikke lett å forstå, du må kanskje være utdannet som barnevernspedagog for å forstå den?

Anders Alme
Nå noen ord om BARNELEGE ANDERS ALME, tidligere barnelege i Volda, nå en eller annen høy stilling på Haukeland Sykehus i Bergen. Utfra det jeg nå forteller så får hver enkelt bestemme om de vil ha noe med den legen å gjøre. Jeg anbefaler folk å sky han som pesten. Jeg bruker mye tid på BARNELEGE ANDERS ALME, fordi han selv sa meg at han var en av pådriverne i denne saka, OG JEG HAR DOKUMENT SOM VISER HVORDAN HAN BEVISST STYRTE BARNEVERNET I DENNE SAKEN. Følgende historie kan jeg også dokumentere skriftlig.

Vi så BARNELEGE ANDERS ALME første gang da Line var veldig liten, – og allergisk mot alt mulig. Vi hadde et nært samarbeid, og vi stolte helt på han. Han hjalp oss også når vi oppdaget den spesielle blærelidelsen som hun hadde. Men på et gitt tidspunkt begynte samarbeidet å skrante.

5
Helseproblem til Line, den eldste dattera mi. Barnelege Anders Alme
Line hadde store problem på grunn av den blærelidelsen hun hadde. Hun hadde konstant infeksjon, eg en gang fekk vi beskjed av vår lege at nå var hun resistent mot alle kjente antibiotika. Jeg fekk beskjed om å skylle blæren hennes med klorhexedrin flere ganger pr dag. Det var en sann tortur både for meg og dattera mi. Jeg måte tvinge henne, og vi gråt etterpå både jeg og hun. Til slutt nektet jeg å gjøre det mer. Men ANDERS ALME MENTE AT VI SKULLE «ILE LANGSOMT». Og han nevnte også at han trodde at problemene til dattera mi var psykisk. Jeg sa at om så var så var det ok, MEN FØR EN SLO FAST DET, SÅ MÅTTE EN VÆRE HELT SIKKER PÅ AT DET IKKE VAR FYSISK. OG JEG VILLE HA HENNE MER UNDERSØKT. ANDERS ALME VAR DYPT UENIG I DETTE, OG DET GÅR KLART FREM AV JOURNALEN TIL DATTERA MI..

Jeg ble sint, og beklaget meg til en kamerat av meg som var kirurgisk overlege ved Sykehuset i Volda, navnet hans er «Reidulf Lillebø». Han sa at han kjente en av verdens fremst eksperter på slike lidelser som dattera mi hadde, nemlig OVERLEGE AUGUST BAKKE ved Haukeland Sykehus. Han tilbød seg å skrive til han bak ANDERS ALME sin rygg. Det gjekk bra, vi fekk time, og hun gjekk der inntil barnevernet i Volda overtok omsorgen for henne. Der oppdaget de det som uten tvil var feilbehandling. ANDERS ALME hadde sett henne på sterke medisiner, noe som gjorde at ene nyret hennes var svakt.

Da ANDERS ALME hørte dette ble han rasende. I et brev til Kommunelege Tomasgård, beklaget han seg, og i Lagmannsretten snakket han om hvor forferdelig det var at jeg hadde gått bak hans rygg og benyttet meg av den «kristelige» overlegen. Jeg hadde dominert han til å gjøre dette, for å få dattera mi bort fra ALMES innflytelse. Og det er merkelig å se i journalen til dattera mi, at før jeg gjekk bak ryggen til ALME så sa han at hun kunne føle det at en tok kateter på henne som et overgrep. ETTERPÅ sa han at jeg tok kateter FOR Å MISSBRUKE dattera mi. Det er en veldig forskjell på de to tinga. Og han ble rasende på meg fordi han sa at jeg var for dominerende, og sa både i journalen til dattera mi, til barnevernet og i retten at jeg var veldig dominerende. Kan det vere at jeg i stedet var interessert i at dattera mi skulle få den hjelp hun trengde? Jeg vet at jeg er en person som ikke legger fingrene i mellom, og som vil ha de rette svar og vite hvordan og hvorfor. Min tidligere kone var mer usikker og litt mer redd av seg. Og hva er galt med at en far engasjerer seg i barna sitt ve og vel? Og alle er vel enige i at før en kaster alt i en sekk og kaller det psykisk, så skal en være veldig sikker. Da Barnevernet kom inn i bildet, var ANDERS ALME veldig raskt på banen. Han tar raskt kontakt med Barnevernet og forteller at han misstenker meg for å vere overgriper. Og han gjør et stort nummer av at jeg ikke ville følge hans pipe og si at alt var psykisk. Og jeg tar kateter på dattera mi FOR å missbruke henne …….. Dette skiftet av ALME sine meninger skjedde etter at jeg hadde gått bak hans rygg og tatt kontakt med August Bakke.

En politiker i Volda som støtter meg sa: «Jeg vil for alt i verden ikke få ANDERS ALME som fiende, da er han farlig»

Et par dager før jeg ble arrestert måtte min datter til poliklinisk behandling etter en skade på ene foten. Til vår store forundring forlangte ALME at min datter skulle legges inn på sykehus. Den tiden arbeidet han dels ved sykehuset i Volda, og dels ved Fylkessykehuset i Ålesund. Jeg snakket med datteren min og da sa hun at ALME hadde spurt henne ut om hennes mørke hemmeligheter. «Jeg har ikke noen mørke hemmeligheter» sier hun. Også dette har jeg vitneutsagn på. Samtidig ifølge dokument fra Barnevernet så planla de et møte på sykehuset der dattera mi lå. Det skulle finne sted dagen etterpå.

6
Arrestasjonen av meg
Den dagen skulle jeg til Fylkessykehuset i Ålesund med noen klær til dattera mi. Det jeg ikke visste var at lederen i Barnevernet i Volda, ASTRID VIKESTRAND, allerede var der sammen med en barnepsykolog, og ALME. Denne psykologen, JANNIS FROGUNTAKIS, fortalte senere i retten at han ved diverse tester hadde funnet ut at dattera mi hadde psykiske problem. Dette ble også dokumentert i retten.

De visste av en eller annen grunn at jeg var på veg til Fylkesykehuset i Ålesund, sammen med en venninne av Line. Da de hørte at jeg var på veg, ringte ASTRID VIKESTRAND til politikammeret i Ålesund. På forhånd var det fra ASTRID VIKESTRAND levert inn en anmeldelse på meg for mulig missbruk av barna mine. Det går frem av dokumentene at Alme var en av kildene til den misstanken. Ifølge dokument jeg har, bestemte Politiet i Ålesund seg for å arrestere meg der på sykehuset. Det ble også gjort.

Denne kvinnen som jeg nemde før hadde heller ikke ligget på latsiden. Hun hadde ringt barnevernet, først anonymt og så med fullt namn, og sagt at jeg hadde voldtatt henne, og at hun også hadde sett meg missbruke barna mine. ASTRID VIKESTRAND og GUNN HOVDEN fra Barnevernet hadde da anbefalt å melde meg. Det ble også gjort. Papirene viser at denne kvinnen var veldig sikker på at jeg hadde missbrukt denne eldste datteren min.

Den eldste dattera mi ble da isolert på Fylkessykehuset i Ålesund. Der var hun under omsorg av ASTRID VIKESTRAND, en kvinnelig etterforsker som heter MARIT GRANLIEN, – ALME. Merk deg navnet MARIT GRANLIEN, i retten sa hun at hun kunne føle når en jente hadde blitt missbrukt, og da spurte hun til misstanken hennes var bekreftet …. Dette ble sagt i Lagmannsretten, tro det den som kan. Det kan faktisk bevitnes.

Jeg ble arrestert, og de andre barna mine ble tatt av Barnevernet. Hun som stod bak den heltegjerningen var INGRID SEEVIK. De to yngste døtrene mine ble plassert i fosterhjem, og min kone og de to nyfødte tvillinguttene ble sent på et mødrehjem (eller kanskje en skal si mødrefengsel) i Molde.

Galskapen i Barnevernet sitt system
Om noen for ti år siden hadde fortalt meg det jeg skal skrive nå, ville jeg sagt at den personen var gal. Slikt som dette kan ikke foregå i Norge. Og kanskje sitter du litt med samme følelsen etter å ha lest dette. Personlig skulle jeg ønske at det ikke stemte, men jeg har dokumenter som viser at dette har skjedd. Og det mest skremmende er at jeg begynner å forstå at det ikke er bare jeg som har opplevd dette, men dessverre så altfor mange andre. Og skulle du være i klørne på barnevernet, så vit at du ikke er alene.

Undersøkelser ved Fylkessykehuset i Trondheim
Line ble som sagt kontinuerlig avhørt på Fylkesykehuset i Ålesund av MARIT GRANLIEN, ASTRID VIKESTRAND, – og ANDERS ALME. Der skal hun ha sagt at jeg har hatt samleie med henne fra hun var 6 til hun var 15, flere ganger i uken. Jeg skulle også ha missbrukt de andre to døtrene mine. I herradsretten sa den eldste dattera mi at under oppholdet på sykehuset «så var hun ikke i denne verden». Det bekrefter dokument som sier at JANNIS FROGOUNTAKIS og ASTRID VIKESTRAND, etter at hun hadde fått vite at jeg var arrestert (jeg ble arrestert på ANDERS ALME sitt kontor) hadde problem med å holde min datter i virkeligheten.

Alle tre døtrene mine ble tatt med til Fylkessykehuset i Trondheim, for å bli undersøkt for tegn på missbruk. Der viste det seg at alle tre var urørte, og at det ikke fantest tegn på noe missbruk. Det må ha vært veldig flaut, spesielt med tanke på at ifølge Barnevernet så skal jeg ha hatt samleie med den eldste fra hun var 6-15 år. Det er vel kanskje derfor de tok henne opp dit to ganger. Men hun var jomfru, og også de to andre var helt urørte. De fann ikke noe bevis på missbruk.

Det at de var jomfruer og at det ikke ble funnet tegn på missbruk har selvsagt ingen betydning, jeg ble dømt for å ha missbrukt dem likevel. Hva skal en med bevis egentlig når barnevernet sier en er skyldig? Og rettferdigheten er selvsagt ikke så viktig, det viktigste er at barnevernet får rett. For alt de gjør er til barnas beste.

7
Katethertaking / følelse av missbruk
Jeg har før nemt Dr August Bakke i Bergen, som er en av Europas fremste eksperter på kateterisering av barn. Jeg tok som sagt første gang kontakt med han helt i begynnelsen av 90-tallet, og som svar på den forespørselen sendte han et brev der han uttrykte sin bekymring for denne dattera mi. Han nemte at det virket som hun opplevde ethvert forsøk på å ta kateter som en voldtekt og at hun snarest mulig burde få kontakt med en barnepsykiater. Dette brevet fekk vi ikke, det ble værende hos Anders Alme, faktisk helt til jeg ble arrestert. Alme sa bare at det var kommet et brev fra Bergen som ikke betydde noe. Den tiden stolte vi på doktorer, så vi slo oss til ro med det. Men det var tydelig at jenta hadde stor problem med dette. Og jeg var også veldig opptatt etter den tiden av at hun skulle får en kvinnelig psykiater. Hvorfor skulle det bare vere menn som snakket med henne? Hun trengte en kvinne, for spesielt den tiden vi var på Ullevål Sykehus under Sigvalt Refsum, så var det veldig mange menn som var der når hun tok prøver. Jeg reagerte på det, men det var ifølge dem selvsagt også et forsøk på å ikke samarbeide fra min side

Dommeravhør
Ok, døtrene mine ble tatt i fosterhjem og faktisk isolert fra sin egen mor lenger enn det som var lovlig. Og snart ble de tatt i dommeravhør. I dette dommeravhøret sa de ingen ting. Men da tok de et til, selvsagt. I det neste dommeravhøret sa min nest eldste datter, la oss kalle henne Lise, fra at «pappa har ikke gjort hverken meg eller søstra mi noe». Jeg har papir som viser hvordan POLITIETTERFORSKER MARIT GRANLIEN presser henne, og det er grusom lesning. Når hun begynner å grine, så sier selvsagt MARIT GRANLIEN at hun gråter fordi jenta har noe inne i seg som hun har lyst til å fortelle. Når så dattera mi spør hva hun skal fortelle, så blir MARIT GRANLIEN nesten litt sint. Jenta har det vondt inne i seg, hun har opplevd noe, og har vær så god å fortelle. Til slutt måtte en ifølge min første advokat stoppe MARIT GRANLIEN. Og merk deg at det var hun som i tre uker avhørte min eldste datter på Fylkessykehuset i Ålesund, sammen men ALME, – og ASTRID VIKESTRAND. Dette har jeg dokumentert.

Privat etterforskning fra Barnevernet sin side
Ifølge politidokumentene så skal følgende scene ha funnet sted kort tid etter dette dommeravhøret i de to yngste jentene sitt fosterhjem. Den nest eldste jenta, hun som i dommeravhøret hadde begynt å grine, gjentok i en samtale med fostermor at pappa ikke hadde gjort henne noe. Da begynte fostermor å spørre om hun var helt sikker på det. Deretter sa fostermoren ( som hette WENCHE SOLVANG og bor på Kvamsøy i Møre og Romsdal): «I morgen kommer GUNN HOVDEN fra barnevernet i Volda ut hit for å snakke med deg».

Og GUNN HOVDEN kom. I et notat fra samtalen sier hun at hun har problem med å få jenta til å hugse noe. Så sier dattera mi at jeg har tatt henne på magen, en gang hun lå ute med shorts og topp på. Jeg har en misstanke om at jeg har smørt henne inn med solkrem. Hun var ca 7 år da jeg tok henne på magen og altså hadde incest med henne. Alle som har hatt syvåringer i huset vet at de kanskje ikke er så veldig flinke til å smøre seg selv inn med solkrem.

Etter det ryktene sier så hadde visst barnevernet flere turer ut til fosterhjemmet på KVAMSØYA PÅ SUNNMØRE, men dette besøket er det eneste jeg har skriftlig bevis på har funnet sted..

8
Barnepsykolog Arvid Sollie
Denne mannen fortjener et eget kapittel. En engelsk forkynner sa at psykologer er vår tids heksedoktorer. Jeg tror han har rett, iallefall når det gjelder denne mannen. Jeg har aldri opplevd så mye ondskap inne i et menneske før. Og det verste er at jeg har vitneutsagn på at han er en overgriper også. Denne mannen sammen med ANDERS ALME, ble forbannelsen for vår familie. Se opp for han, han driver eget firma i Kristiansund og er en meget brukt sakkyndig for Barnevernet etter som jeg forstår over hele landet.

Denne mannen ble altså oppnevnt som sakkyndig for oss, og det verste var at vi gjekk med på det også. Hvor dum går det egentlig an å bli. Det var helt forferdelig å bli observert hjemme. Du føler deg som et dyr på utstilling. Dette noterte selvsagt ARVID SOLLIE ned som om vi hadde en familiesituasjon som var anspent og anstrengt. Og det var selvsagt kona mi som fekk gjennomgå av han.

Etter at jeg var blitt arrestert fortsette han avhørene (jeg kaller det det). Nå var det virkelig barna sin tur. Og etter det papira sier, så sendte Barnevernet han på Lise (også fiktivt navn), den nest eldste jenta, hun som hadde sagt at jeg ikke hadde gjort henne og søstra noe. Kanskje var det ikke uten grunn, kanskje var hun for tøff for dem. Han klarte i alle fall å få det slik til at hun måtte gjennom et dommeravhør til. Ifølge loven er det visst forbudt med mer enn to, men det er greit, Systemet lager sine egne lover. I Herredsretten ble han konfrontert med dette dommeravhøret. Her ble Lise spurt hvem som hadde fortalt henne at hun var missbrukt. Jo sa hun, EN AV DEM SOM HADDE SAGT DET VAR ARVID SOLLIE. Da slo han i bordet og sa at jenta løy. Han hadde ikke gjort en slik tabbe.

I alle fall jenta har hatt til sammen 6 dommeravhør, selv om hun i det andre sa at «pappa ikke har gjort henne noe». Det er vel da ikke å vente noe annet enn at hun i de siste dommeravhørene forteller en forskjellig historie i hvert dommeravhør, og at den ene historien slår den andre i hel. Da er det fantastisk at dommer SISSEL ENDRESEN I FROSTATING LAGMANNSRETT i sin rettsbelæring sa til juryen «Dere skal dømme utfra det som ble sagt i dommeravhørene, og ikke se på hvordan det som ble sagt, kom frem». Er det slik det foregår, forstår jeg godt at det er mange som er uskyldig dømt for incest i norske fengsler

Nevnte jeg at i Tingretten i Volda ville Sorenskriver Ingolf Joa frikjenne meg? Men lekdommerende ville ha meg dømt. Og dømt ble jeg.

Manglende åstedsbefaring, – en av grunnene til at jeg ble dømt?
Vi bodde i et gammelt hus, og alle som bor i gamle hus vet at det kan vere lytt. Og denne kvinnen brukte når hun kom på besøk alltid å ligge på et spesielt rom. Hun ville ikke sove noen annen sted, fordi dette rommet hadde så god aura. Mellom dette rommet og rommet der Line lå, var det bare en tynn vegg. For å si det slik, en hørte alt som foregjekk på Line sitt rom når en var på det rommet der denne kvinnen lå, og omvendt. Datteren hennes brukte å sove på Lines rom når hun var sammen med denne kvinnen på besøk.

9
Missbruk av kvinnen fra Bergen, en umulighet utfra rommet der hun sov sin beliggenhet i forhold til rommet der datter hennes og Line lå
Ifølge denne kvinnens vitnesbyrd skulle missbrukene ha foregått på dette bestemte rommet, og hun skulle ha skreket og ropt om hjelp hver gang. Datteren som altså var med de fleste gangene, sa i retten at hun ikke hadde hørt noe. Hun sa også at døren mellom diss to rommene aldri var låst, og at det kunne vere at hun kom inn på rommet der moren lå flere ganger om natten. Hun så og merket aldri noe unormalt. Men retten ville altså ikke foreta åstedsbefaring for å bringe det på det rene. Merkelig, eller var det kanskje ikke det? DOMMER SISSEL ENDRESEN hadde kanskje bestemt seg allerede. Kanskje hadde juryen dømt annerledes om de hadde vært der, voldtekt og pryl bruker ikke å gå helt lysløst for seg.

Forholdet mellom rommet der Line lå og rommet til min eldste sønn
Det rommet som Line hadde (og som datteren til kvinnen fra Sotra lå på når hun var på besøk) lå også vegg i vegg. Det var en dør mellom dem, og min eldste sønn sa i Retten at denne døren ikke var mulig å lukke helt igjen. Det gjorde at min eldste sønn kunne observere alt som skjedde på Lines rom. Han sa at dersom jeg hadde missbrukt Line så å si for åpen dør, så var det rart om han ikke hadde merket noe. Og han hadde altså ikke merket noen ting. Dersom SISSEL ENDRESEN hadde villet ta en åstedsbefaring så hadde juryen fått sett dette med egne øyne. Men det hadde altså Lagmannsretten ifølge henne ikke råd til. Når de har brukt flerfoldige millioner på meg fra før, skulle vel ikke en busstur fra Ålesund til Violda ha så veldig mye å bety.

Spørsmålet er, hvorfor ble det ikke foretatt åstedsbefaring, var Dommer Sissel Endresen & co redd for at sannheten skulle komme frem?

Rettsbelæringen
Jeg må si noen ord om Rettsbelæringen fra DOMMER ENDRESEN også.. Jeg har den referert i grove trekk i min advokats anke til Høyesterett. Og jeg vil her gjengi den i grove trekk punkt for punkt.

1) Først tok hun utgangspunkt i et puslespill. I et puslespill, sa hun, han en få et inntrykk av bildet selv om det er mange av bitene som ikke passer (hvordan passer det inn med at ”tvilen skal komme den misstenkte til gode” og at ”en er uskyldig inntil det motsatte er bevist”?). Dessuten, alle som har lagt puslespill vet at det ikke stemmer?

2) Lise hadde hatt 6 dommeravhør, og det skal visst svært sterke grunner til å få ha mer enn toppen to. Og noen av desse dommeravhørene hadde vakt sterke reaksjoner på grunn av måten de var foretatt på, ledende spørsmål osv. Det andre måtte også stoppes, fordi avhøreren, MARIT GRANLIEN, hadde gått for hardt frem. MEN DOMMEREN PRESTERTE Å SI AT JURYEN IKKE SKULLE SE PÅ MÅTEN AVHØRENE VAR FORETATT PÅ, DE SKULLE BARE DØMME UT FRÅ HVA SOM BLE SAGT O AVHØRENE. Hadde jeg ikke hatt dette skriftlig, ville jeg ikke trodd det. Det ville vere det samme som å si at tilståelser sagt etter tortur skulle taest hensyn til.

3) Dommeren sa også at jeg hadde subjektiv skuld fordi jeg hadde tatt kateter på Line. Jeg må legge til at jeg har fått opplæring i det, sammen med min tidligere kone, men hun klarte det altså ikke. Hvem har da subjektiv skuld? Og som min advokat også sa i anken til Høyesterett, da har altså en mannlig doktor også skyld når han foretar en gynekologisk undersøkelse.

Selv etter denne rettsbelæringen tok det juryen nesten 6 timer å finne ut at jeg var skyldig.

10
Dommen
Jeg ble dømt for å ha missbrukt barna mine. Det betydde ikke noe at Lise i det andre dommeravhøret sa at jeg ikke hadde gjort henne noe, og de medisinske rapportene fra Trondheim viste at barna mine var jomfruer. Sannheten er kanskje ikke så viktig, det viktigste er selvsagt hva Barnevernet og ARVID SOLLIE mener. Selv retten må bøye seg for det.

Det mest fantastiske var at jeg ble dømt for å ha missbrukt den yngste dattera mi, la oss kalle henne Laila. Hun har gjennomgått to dommeravhør, men ikke sagt noe om noe missbruk. Men en eller annen skal ha hørt henne sagt noe som kan tyde på at hun har blitt misbrukt. Dette skjedde når Laila var 6 år gammel. Merk at hun har ikke sagt noe selv som er kommet ned på noe dokument.
Er det så viktig egentlig?

Har det gått rett for seg?
Jeg vil be de som leser dette om å tenke igjennom følgende spørsmål:

1) Hvor logisk er det at jeg skal ha missbrukt Line systematisk gjennom mange år når hun fortsatt var jomfru når hun var 15 år? Dette har jeg medisinske bevis på at hun var.

2) Er det ikke logisk å tro at min eldste sønn, som lå rom i rom med denne dattera mi med en dør imellom som det ikke var mulig å lukke skikkelig igjen, burde ha sett det om jeg missbrukte den eldste dattera mi? Det var på det rommet det foregjekk? Han sa i retten at han ikke hadde observert noe.

3) Hvorfor var det ikke nok at Lise sa i det andre dommeravhøret at jeg ikke hadde gjort henne noe, pluss at hun var jomfru? Ville ikke det at Barnevernet og barnepsykologer avhørte henne videre vere det samme som å påvirke henne, ja få henne til å lyve? Hvordan kunne Barnevernet, med den kunnskap som vi i dag har om barns påvirkelighet, gjøre det? Eller var det kanskje derfor de gjorde det?

4) Og at det er mulig å dømme meg for å ha missbrukt den yngste datteren min når hun ikke selv hadde sagt noe om at jeg hadde gjort det, hvordan er det mulig?

Historien om politiet og breva
Jeg nevnte det anonyme brevet, som på mange måter startet hele sirkuset. Det forundret meg veldig at det ikke ble skikkelig etterforsket. Det var først når vi engasjerte Finn Erik Vinje at det ble tatt på alvor. Men det er ikke bare det brevet som ikke ble etterforsket. Hun la frem en dagbok som fortalte om hvor forferdelig jeg hadde behandlet henne. Denne dagboken ble imøtegått av hennes egen datter, som hadde hadde vert med de verste gangene og ikke hadde opplevd at noe unormalt skjedde med moren. Hun hadde ligget på rommet ved siden av moren med bare en tynn vegg imellom, og hadde ikke hørt noe som tydet på at moren hadde blitt voldtatt eller slått. Og ikke bare det, døren inn på moren sitt rom hadde ikke vært låst, så hun kunne gå inn når hun ville, selv om det var midt på natten. Selv om hun hadde sett både meg og min tidligere kone der, så hadde det ikke skjedd noe unormalt, og moren hadde heller ikke gitt uttrykk for at noe slikt hadde skjedd. Voldtekt, pisking og lignende for åpne dører med datteren liggende på rommet ved siden av er vel ganske risikabelt spør du meg. Og jeg skulle også ha brukt gjenstander inn i anus og vagina, noe som sikkert heller ikke går lydløst for seg. BARESYND AT LAGMANNSRETTEN IKKE VILLE KOMME PÅ ÅSTEDSBEFARING FOR Å SE HVOR LYDT DET VAR MELLOM ROMMET DER DENNE KVINNEN LÅ, OG ROMMET DER DATTEREN HENNES OG BARNA MINE LÅ. TRO HVORFOR LAGDOMMER SISSEL ENDRESEN IKKE VILLE DET?

Men det var ikke bare datteren som motbeviste den dagboken. Ved en tilfeldighet kom vi over noen brev, fra henne, som nok var sendt tilbake fra politiet ved en feiltagelse. Dersom en sammenlignet disse brevene med tilsvarende datoer i dagboken så motsa de hverandre klart. Et brev som var skrevet kort tid etter et besøk her oppe fortalte hvor moro hun hadde hatt det her, mens det i dagboken stod at den samme turen her oppe hadde vært preget av vold, slag, voldtekt og at jeg hadde missbrukt barna mine så hun så på. Da er det noe som ikke stemmer. Og faktisk så fant vi nesten 60 brev på politihuset i Ålesund, under slutten av lagmannsrettssaken, brev som ikke hadde vært fremme i Herredsretten. Disse brevene motbeviste dagboken yterligere, og fortalt om sykdommen til denne kvinnen. MEN LAGDOMMER SISSEL ENDRESEN BLE SKIKKELIG SUR NÅR EN PRØVDE Å DOKUMENTERE DISSE BREVA, TRO HVORFOR?

Vi anmeldte det at disse brevene ikke hadde blitt fremlagt, og resten av etterforskningen, til Sefo, det spesielle etterforskningsorganet for politiet. som grov uforstand i tjenesete. Vi har enda ikke hørt noe, selv om saken skulle være ferdig i fjor i april.

Brevvekslingen som jeg og min kone hadde, ble fremlagt
Jeg nemte at jeg og min kone hadde en ganske omfattende brevveksling med folk fra store delere av verden. Vi skrev både med kristne og ikke kristne, og det var ikke til å unngå at vi kom inn på Bibelen sitt syn på ekteskap og sex. Da holdt vi oss til anerkjent kristne ekteskapsrådgivere med et kjent internasjonalt navn, og brukte bøkene deres som kilde. Stor var min overraskelse da de brevene ble fremlagt som bevis på at jeg var en seksualforbryter. Dette var brev som klart henviste sex innenfor ekteskapets grenser, og som oppfordret folk til å leve ut sin seksuelle legning innenfor ekteskapets grenser. Er det da galt å skrive åpent om sex? Og jeg kan ikke forstå hvordan det å si at sex hører hjemme innen ekteskapet kan vere et forsøk på å få unge jenter til å ha sex med meg. Da fratar en unge jenter evnen til å tenke. Og når vi som ektepar stod sammen, kan jeg ikke si at det var feil å skrive åpent om sex, selv til jenter. Men dette ble brukt som et av bevisene på at jeg var pervers. JA KANSKJE ER DET PERVERST I DAG Å HEVDE AT ALL LOVLIG SEX SKAL FOREGÅ I FASTE PARFORHOLD MELLOM VOKSNE ANSVARLIGE MENNESKER.

Jeg ble dømt for å ha missbrukt denne kvinnen fra Bergen seksuelt, – på tross av det datteren sa, – på tross av det anonyme brevet som vi beviste at hun hadde skrevet, – på tross av at hun hadde reist 6 timer med bil for å bli voldtatt, og tatt med seg datteren til en som hun påstod missbrukte barn. Jeg ble også fradømt retten til å virke som prest og sjelesørger for all fremtid. Retten ville ikke ta hensyn til at hun var plaget av seksuelle hallusinasjoner og at hun gjekk på tre sterke antipsykotika, mot stemmer og hallusinering.

Jeg vil spørre dere som leser dette om følgende:
1) Hvor logisk er det at en kvinne skulle reise 6 timer med bil når hun visste at hun skulle bli voldtatt og missbrukt, og at hun hadde sin datter med mange av gangene?

2) Hvor logisk er det da at denne datteren ikke skulle høre når moren ble slått og voldtatt, når det bare er en tynn vegg mellom rommet der ugjerningen skjedde og der datteren lå?

3) Om hun ble missbrukt, hvorfor sa hun da ikke noe til hjelpeapparatet som var bygd opp på Sotra?

4) Hvorfor nevnte hun ingen ting om dette før jeg brøt med henne, men i stedet omtalte oss som de beste venner hun noen gang hadde hatt?

11
«Jammen» sier du, «gjør ikke de mye godt?» Det kan være, men når det blir dokumentert så mange overgrep fra Barnevernet, er det ikke da på tide å ta en offentlig diskusjon, også i de politiske miljøene, om hvordan dette systemet skal fungere? En ansatt i barnevernet sa til meg at deres største problem er at de ikke har gode nok kontrollrutiner, dvs at dersom en kurator gjør en feil, så er det ingen som «tar» den kuratoren. I stedet er det en kultur der en dekker ryggen til hverandre. Og det er blitt dokumentert store økonomiske interesser mellom Barnevernet og psykiatere og psykologer som driver egen praksis som psykiatrisk sakkyndige. Dersom de ikke gjør som barnevernet sier og uttaler seg til barnevernets fordel td i en fylkesnemnd, så må de sakkyndige det gjelder kanskje se seg om etter annet å gjøre. Jeg vil i den sammenhengen igjen advare mot psykiater Arvid Sollie, som driver eget firma i Kristiansund. Jeg har som sagt vitneutsagn på at han er en overgriper. Og 800-900 kr i timen er godt betalt……. Historien vitner om at selv mord har blitt begått for pengenes skyld. Da kan en stille spørsmålet om hvem som er «morderne» til alle de fortvilte foreldrene som på grunn av barnevernets «hjelp» tar livet av seg selv, sine barn og kanskje også sine ektefeller, samboende. Det har vært en del tragiske familiedrap i Norge i det siste, kan det være et resultat av tilbud om «hjelp» fra Barnevernet? Jeg bare spør.

Jeg er dømt til 6 års fengsel, og fradømt retten til å være prest og sjelesørger for all fremtid. Min kamp nå er nå for å få saken opp på nytt, men også for å advare andre og hjelpe der det trengest. Vi må stå sammen. Drømmen min er å få saken min tatt opp på nytt i Lagmannsretten, og kanskje er det noen der ute som kan hjelpe meg med det. Men jeg vil også gjerne at denne saken skal bli brukt for å vise galskapen i systemet, det som har ødelagt så mange mennesker. Jeg er sterk, mange har gitt opp for lenge siden, – eller er døde. På vegne av dem håper jeg at denne saken min kan være en tankevekker for mange. Det er på mange måter også på vegne av dem at jeg skriver. Og kan dette være med på å sette en stopper for dette, slik at andre familier blir reddet, ja da har vi ikke levd og dødd forgjeves.

  • Ola Kåre Bjørneset.
Vist 2106 ganger. Følges av 5 personer.

Kommentarer

Justis mord skjer dagligen , i mange varianter ..

Et nytt justismord ?

av Ole Texmo, free-lancer

I november 1998 ble en prest og seksbarnsfar fra Volda arrestert mistenkt for omfattende seksuelle overgrep, både mot flere av sine barn og mot en kvinne han i egenskap av venn og sjelesørger hadde forholdt seg til i mange år. Som en gest overfor kvinnen og hennes vanskeligheter av mental karakter, fikk hun flere ganger bo i prestens hjem i lengre perioder. På et tidspunkt fant presten, som i sitt privatliv og i sitt virke som prest, forfektet monogamiet som livsform, at han måtte sette grenser overfor denne kvinnen som var fra Sotra utenfor Bergen, heretter kalt Sotrakvinnen. Presten skulle møtt til soning i oktober 2003. Han anser seg uskyldig dømt, holder seg skjult og arbeider for å få sin sak gjenopptatt. I april 2004 ble han ettersøkt med navn og bilde i den riksdekkende avisen Dagbladet

INNHOLD :

DEL 1 :

Lov og rett

Etter Bjugn

Forståelsesformer

Bakgrunn

Bekymringsmeldinger og overgrepspåstander

Overgrepspåstanders dynamikk og konfliktskapende karakter

Nivåer, motiver og aktører

Samrøre mellom flere instanser

Barnevernets rolle

Familielobotomien

“Fangens dilemma”

Del 2 :

Opptrappingens psykologi

Påskuddet – kateter til besvær

Pågripelsen

Etterforskningen

Avhørene

Legeundersøkelsen

Dokumentanalysen

Logikk og rasjonaler

Forsmåelsen og avvisningens psykologi

Bjugn-effekten

Del 1 :

Lov og rett

Voldapresten ble etterhvert dømt for diverse overgrep, fradømt stillingen og for all fremtid nektet å arbeide som prest og sjelesørger. Mens den juridiske dommeren i herredsretten mente at det ikke fantes fnugg av bevis for de angivelig straffbare forholdene presten i tur og orden var mistenkt, siktet og tiltalt for, levnet høyere rettsinstanser presten ingen sjanse. Høyesterett ga ingen begrunnelse for ikke å behandle prestens anke over saksbehandling og rettsanvnendelse, for ikke å nevne bevisvurderingen. Straffutmålingen derimot tok man opp til doms og plusset på et halvt år slik at presten fikk 6 år tilsammen. Når man leser lagmannsrettens dom forstår man bedre hvorfor landets øverste domsmyndighet benytter sin adgang til å unndra seg krav til begrunnelse ike uvanlig i annen akademisk-faglig virksomhet. Den dissenterende juridiske dommer i herredsrettens mente det ikke fantes bevis overhode for å dømme presten. Saken ble ført for lukkede dører, angivelig av hensyn til barna.

Vi er stygt redd for at vi her har å gjøre med enda et justismord med utgangspunkt i en sedelighetssak som har gått av hengslene, og hvor barnevern og politi har fått gjennomslag for sitt overgrepshysteri uten at rettsapparatet her evnet eller villet gjennomskue faglig svikt. Administrator i lagmannsretten, dommer Sissel Endresen nektet å etterkomme krav til den åstedsbefaring som ikke usannsynlig vil bragt retten andre perspektiver på hvilke muligheter presten rent fysisk hadde til å begå de massive overgrepene han ble dømt for. Presten skulle møtt til soning i oktober 2003. Han holder seg skjult og arbeider for å få sin sak gjenopptatt. Advokat Harald Grape representerer presten som har samlet inn et større beløp psykologiprofessor Roald Bjørklund med advokat Grapes mellomkomst skal ha for å foreta en grundig dokumentanalyse. Foreløpig har verken advokat Grape eller psykologiprofessoren presentert noe håndgripelig.

Etter Bjugn

Etterforskningen i saken er et eget kapittel som bør kunne nyansere påstanden om at Norge etter Bjugnsaken er blitt et tryggere land å leve i for menn/fedre som potensielle voldtektsforbrytere betraktet. Overivrige kvinnelige politibetjenter er intet særsyn når det kommer til mistanker om seksuelle overgrep angivelig begått av menn mot kvinner og barn. Politibetjent Marit Granlien som nå er steget i gradene og innehar den viktige stillingen som familievoldkoordinator på Sunnmøre, foretok de fleste av avhørene av barna, i nært samarbeid med barnevernet. At ikke rettsapparat reagerte da saken var oppe til behandling årene 2000, 2002 og 2003 i herredsrett, lagmannsrett og høyesterett respektive, vitner om at den påståtte selvransakelsen etter Bjugnsaken har vært til liten eller ingen nytte. I Riksadvokatens rapport fra 1994 var man sterkt kritisk til bruk av ledende hypotetiske spørsmål og bruk av anatomisk korrekte dokker. Marit Granlien bruker riktignok bamser, men hensikten er like tvilsom. Granliens manipulative avhørsteknikk hvor hun gjenomgående tillegger barna utsagn de ikke har kommet med, burde kanhende resultert i refs og ikke forfremmelse

Hvordan kan justismord fremdeles skje i et lite og oversiktilig land som Norge, hvor det ikke burde være altfor uoverkommelig å bringe på det rene hva som har og rent faltisk har kunnet skje i familiens lune rede. En del momenter later til å ha spilt inn; vi kaller det menneskelig dårskap, hevngjerrighet og fravær av kildekritikk. Saken i herredsretten ble ført for lukkede dører, angivelig av hensyn til barna. Lagrettens formann, lagdommer Sissel Endresen ville bestemt ikke høre tale om åstedsbefaring, og i sin rettsbelæring presiserte hun, for å ta brodden av kritikken mot avhørsteknikkene, at det var reultatene som talte, ikke hvordan utsagn tillagt de hårdt pressede barna var fremkommet.

Forståelsesformer

Skal man nøste opp trådene i denne saken som ikke usannsynlig er et nytt justismord begått i overgrepshysteriets navn, har man valget mellom å forholde seg nøkternt til avsagte dommer og de opplysningene som fremkommer der, dvs de opplysninger og faktaforhold domstolene har valgt å redigere inn i sine fremstillinger, eller også se nærmere på endel omstendigheter som ikke nødvendigvis domstolene finner like viktige, for ikke å si unødvendige hensett til behovet for en effektiv rettspleie hvor hensyn også må taes til det enorme presset fra faggrupper som ikke har kommet seg etter Bjugn. I Norge har man ennå ikke evnet å utvikle et fag som vitnespsykologi, en disiplin som i motsetning til klinikernes selvforsikringer og opplevelser av egen evne til å kunne se inn i sjelen til sine klienter, bygger på studier av utsagns oppkomstbetingelser.

Bakgrunn

Når dette skrives (april 2004) er det gått nærmere 6 år siden presten, etter å gjestfritt og imøtekommende ha latt Sotrakvinnen med sine tildels store mentale forstyrrelser, nyte godt av familiens omsorg, fant at han måtte sette visse grenser for kvinnen. Til bildet over kvinnens mentale lidelser og forstyrrelser hører med ulike former for vrangforestillinger, hallusinasjoner og ekstreme seksuelle fantasier. Presten som i sitt familieliv og sitt virke forfektet kirkens syn på monogami og at sex hørte hjemme i ekteskapet, kunne ikke imøtekomme kvinnens tilnærmelser, noe han også ga uttrykk for. Det er på dette punkt det er interessant å se nærmere på det fenomenet jeg velger å kalle primitive hevnmotiver. At kvinnen var forstyrret med en historie med innslag av satanisme og okkultisme, samt tidvis sterk medisinering, ser ikke ut til å ha affisert barnevern og politi som uforbeholdent har annammet kvinnens påstander om seksuelt misbruk av henne selv og flere av prestens barn og tilskyndet anmeldelse.

De psykologiske mekanismene i hevnmotiver er enkle men virkningsfulle. Men viktigst å være klar over i denne kontekst er at denne type fenomener ikke utelukkende er forbeholdt de erklært sinnsyke eller sinnslidende. Som vi skal se kan også fagfolk la seg motivere av denne sorts primitive impulser. At domstol og forvaltning ikke ønsker å gjennomskue slike fenomener er heller ingen gåte, slik man kan bli forledet til å tro. Prestigehensyn heller enn faglig-akademiske begrunnelseskrav går foran alt i enkelte saker. Siden overgrepshysterikerne led sitt formidable nederlag i Bjugnsaken har man over tid bygget seg opp igjen, men fortsatt sverger man til den samme overgrepslære. Marit Granliens avhørsmetoder hvor hun presser på helt til barna sier noe hun kan være fornøyd med slik at utsagn kan tolkes som uttrykk for opplevde overgrep, får passere når domtolene ikke bryr seg om hvordan utsagn kan fremprovoseres. Justismord er først og fremst et juridisk-rettslig problem. Den største trusselen mot rettssikkerheten er jussen og de som praktiserer dette faget, navnlig juristene. Overivrige barnevernere og mannehat blant feminister i politiet blir ikke stoppet av retten, da retten mangler faglige forutsetninger for å kunne sette metoder under kritikk. Derfor bør man ikke overraskes for meget over at der foregår justismord og legaliserte overgrep (les: overgrep i lovens navn) administrert av domstoler og forvaltning. Kombinasjon av et faglig-metodisk svakt politi og rettsapparat, og tilbøyeligheten til å la personlige motiver styre prosessene, også blant fagfolkene, legger til rette for at justismord kan finne sted.

Bekymringsmeldinger og overgrepspåstander

Sommeren 1998 skrev Sotrakvinnen et anonymt brev til barnevernet hvor hun i lite smigrende ordelag beskrev først og fremst sin sjalusi overfor prestekonen og antydet at barna led under omsorgssvikt. Flere av de forhold som er beskrevet hadde vært relativt enkelt å sjekke, hadde man brydd seg om å undersøke substansen i bekymringsmeldingen. Senere fremsto kvinnen under fullt navn, kom med ytterligere beskyldninger om vanskjøtsel og påstander om seksuelle overgrep også omfattende barna i prestefamiliene, og etter oppfordring fra barnevernet anmeldte hun presten for angivelige seksuelle overgrep. Dermed begynte snøballen å rulle, og for barnevernet hadde man nå fått en såvidt stor nok sak at det ikke lenger var mulig å stoppe opp for å se om det var noe substans i noesomhelst. Politi var alarmert og man bygget opp til en pågripelse. Men først måtte familien splittes. Den familielobotomi barnevernet har bedrevet i denne konkrete saken er en studie verdt. I disse tider vokser kritikken mot barnevernet, de etablerte mediene vet ikke helt hvordan de skal forholde seg. Det er en god stund siden presse og media var opptatt av kildekritikk, og barnevern og rettssapparat får dermed lett spill når de krever systemmaktlojalitet av den fjerde statsmakt.

Overgrepspåstanders dynamikk og konfliktskapende karakter

Foreløpig har ikke mediene forstått hvor viktig det er å kunne holde åpent at også bekymringsmeldinger kan være falske og motivert utfra hevn og sjalusi, slik falske overgrepsanklager forekommer i f.eks barnefordelingstvister hvor mødre for å nøyralisere kompetente fedre lar falske anklager skape den konflikt rettsapparatet i sin tur kan legge til grunn for å gi legitimitet til familielobotomien. Rettsapparatets manglende evne og vilje til å ville foreta regress av utsagns oppkomst og konfliktskapende effekt går igjen som et strukturtrekk ved rettspleien. Lagdommer Endresen mente det var likegyldig hvordan de etterhvert manipulerte barnas utsagn var blitt til. Til historien om dette sakskomplekset hører også at en barnelege som hadde behandlet prestens eldste datter for urinveislidelser, fra å ha sagt at katetertaking i forbindelse med avhjelping av blærefunksjonen hos datteren kunne oppleves som overgrep, etter at snøballen begynte å rulle, endret sin oppfatning til at faren brukte katetertaking som påskudd til å begå seksuelle overgrep mot datteren. Legen er en sentral pådriver i saken; hans motiver skal vi komme tilbake til. For barnevern og politi kom legens uttalelser om presten som manna fra himmelen. Politiet sjekket aldri hvilke motiver barnelegen eventuelt kunne ha for å uttale seg som han gjorde. Barnevernet synes lite opptatt av substansen i bekymringsmeldinger og påstander om overgrep, noe som nødvendigvis påvirker banrevernets vurderingsevne.

Nivåer, motiver og aktører

Som man forstår er det tale om flere nivåer i denne stygge historien. Ett nivå er de rent menneskelige, med hevn og sjalusi og annen dårskap noenelunde likelig fordelt på tvers av samfunnsklassene; ett annet er systemaktørenes nivå. Sentral i systemaktørenes samrøre mellom politi, barnevern og helsevesen er spesialmedarbeider Marit Granlien, nå familievoldkoordinator på Sunnmøre. Granlien uttalte i retten at hun kunne føle når et barna hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep, og at hun ikke ga seg før barnet hadde fotalt det hun visste at barnet hadde opplevd. Denen holdningen er dessverre ikke enestående blant fagfolk som arbeider med saker hvor påstander om overgrep er sentrale. En annen aktør er nevnt over: barnelegen dr. Anders Alme som hadde behandlet prestens eldste datter for urinsveisproblemer, og i den forbindelse uttalt at å sette kateter slik man må når de naturlige funskjoner ikke går som de skal, kan oppleves som overgrep. Presten skulle komme til å tenke mye på akkurat de utsagnene senere, når dr. Almes pådriverfunksjon i saken mot presten ble tydeligere. Det er når systemaktører blander inn sine personlige hevnmotiver at deres faglighet må settes spørsmålstegn ved. Eldstedatterens sykdomshistorie hadde vært en belastning for ikke bare henne selv men også for foreldrene og i særdeleshet prestefaren som i likhet med de fleste foreldre formodentlig ikke likte å se sitt barn lide. Katetertakingen var en konstant kilde til frustrasjon. Presten gjorde hva som stod i hans makt for å innhente all den legevidenskapelig funderte kunnskap som kunne gi datteren et bedre liv.

På ett tidspunkt hvor prestefaren ikke uten videre fant dr. Almes medisinering av datteren forsvarlig, tok han kontakt med en spesialist som anbefalte andre remedier. Dr. Alme likte dårlig at presten gikk bak hans rygg og tok godt vare på dette for legen opplevde tegn på mistillit. Fra farens synspunkt gjaldt det å innhente så mange opplysninger som overhode mulig for å finne ut hva som var det minst belastende for datteren. Spesialisten, som fant at dr. Almes medisinering var skadelig for hennes nyrefunksjoner sendte brev til dr. Alme, men denne viste aldri brevet til faren, kun et utsagn som innebar at det ikke var noe å bry seg om. Man kan ikke se bort fra at dr. Almes holdning, ikke bare legeetisk men også medisinskfaglig har bidratt til datterens fortsatte lidelser, for ikke å tale om det traume hun nå må befinne seg i. Dr.Almes motiv eller behov om man vil, for å projisere ansvaret for datterens lidelser over på faren og dertil mer enn antyde at faren har benyttet katetertakingen som påskudd til å bedrive seksuelle overgrep mot datteren, kan ha vært så sterkt at han satte store deler av sin prestige inn på å få presten siktet, tiltalt og dømt.

Samrøre mellom flere instanser

I Norge er tverrfaglig samrbeide et plussord. Hva som ikke sjelden forsvinner i det samrøre som oppstår når ulike instanser skal utveksle informasjon og forfølge felles strategier, er grensene mellom de ulike fagområdene og dermed også det faglige ansvaret for mulige feil som kan oppstå. Kommer man galt avgårde synes det ingen vei tilbake. Et annet moment er den opphaussede atmosfære som gjerne oppstår når flere faggrupper skal hisse hverandre opp gjensidig med historier om massive overgrep mot kvinner og barn. Dr. Alme har selv påtatt seg rollen som pådriver i saken mot presten, noe han aldri har lagt skjul på. Et mulig motiv er herved antydet: å dekke over sin egen faglige svikt og feilmedisinering av eldstedatteren. At en lege forårsaker lidelse heller enn bidrar til lindring er ingen god nyhet, noe dr. Alme må ha skjønt rekkekvidden av. At han i iveren etter å ta presten går langt ut over sitt kompetansefelt og fungerer som barnevernet og politiets forlengede fangarmer, med intense utspørringer av “familiehemmeligheter” og endatil fungerer som tilrettelegger ved arrestasjonen av presten, gjør muligens dr. Alme til helt i visse kretser. Det går imidlertid også an å betrakte prestens opptreden som grovt brudd på legers yrkeskodeks, spesielt hvis det kan påvises at hans medisinske vurderinger av datterens lidelser er diskutable. Slik legen fikk opptre bidro han til å ødelegge ansvarsforholdet ikke bare for sitt eget vedkommende som lege og sykehusansatt, men også for de andre instansene, noe både politi og barnevern selvsagt er medansvarlige for.

Barnevernets rolle

Prestefruen var høsten 1998 høygravid med tvillinger og termin var fastsatt til begynnelsen av oktober. Etter bekymringsmeldingen varslet barnevernet sin ankomst, og stresset rundt barnevernets tjenesteiver og beskyldningen om de angivelige seksuelle overgrepene som begynte å ta form medvirket ikke usannsynlig til at fødselen kom tidligere enn antatt. 17. september fødte prestefruen to gutter. Hun ble på sykehuset til et godt stykke ut i oktober. I denne perioden, hvor altså mistankene mot presten bygget seg opp, var han alene sammen med barna. En sårbar mor med nyfødte tvillinger; en ekstra belastet prestefar med full jobb og forsørgeransvar. På dette stadium i saken hadde barnevernet intet annet enn bekymringsmeldingen fra den forsmådde kvinnen som nok helst så seg selv i rollen som prestefrue. At presten følte behov for å skjerme seg mot Sotrakvinnen er forståelig, men han ante neppe hva denne kvinnen, som han og hans frue hadde hjulpet så godt de hadde evnet, mot kvinnens satanfantasier, seksuelle vrangforestillinger, hallusinasjoner hvor stemmer påbød henne å ta sitt eget liv, var i stand til å gjengjelde.

Familielobotomien

Sotrakvinnen var selv et overgrepsoffer ifølge hennes egen fremstilling, men hun hadde også en sykdomshistorie som burde gitt grunn til å stille visse spørsmål ved hennes troverdighet som vitne, hvilket ikke er det samme som å diskreditere henne hennes egen opplevelse av overgrep tidligere i livet. Barnevernet så muligheten for en stor sak og oppfordret Sotrakvinnen til å anmelde til politiet hva hun angivelig hadde vært utsatt for. Samtidig økte omfanget av kvinnens påstander om vanskjøtsel og det gikk ikke lang tid før det ble påstaått at presten også hadde forgrepet seg på sine døtre. Barnevernets forvaltningskultur tilsier ikke at man har rutiner for å sjekke gehalten i visse påstander. Barnevernets rolle i denne stygge historien er sentral. For å kunne ta presten må barnevernet arbeide for full familiesplittelse slik at barnas kontakt med hverandre går gjennom barnevern og politiets spesialmedarbeider Granlien. Slik kan barna påvirkes uten at barna selv får muligheten til å kontrollere om de opplysninger de får seg forelagt stemmer.

“Fangens dilemma”

Metoden som best kan kalles splitt og hersk, har fellestrekk med en klassiker innen spillteori kjent som “fangens dilemma”. Slik anvender barnevern og politi denne avarten av spillteori: Et av barnet blir fortalt hva et annet angivelig skal ha sagt og oppfordres til å fortelle/bekrefte. Alt kan være pur løgn, men effekten kan bli at barna blir usikre og etterhvert så skjøre og påvirkbare at de ikke er på høyden bevissthetsmessig når de manipulative avhørsteknikkene intensiveres. I utgangspunktet benektet alle barna at de skulle ha blitt utsatt for seksuelt misbruk. De to eldste barna ble etterhvert utsatt for såvidt omfattende og gjentatte avhør at det er grunn til å stille spørsmål om det har gått på helsen løs for disse barnas vedkommende. Den eldste datteren er ikke usannsynlig blitt hjernevasket til å tro at hun er blitt utsatt for overgrep. Vi skal ikke glemme at hun hadde gjenomgått store lidelser i forbindelse med katetertakingen og blitt fortalt at hennes far brukte dette som påskudd til å gjennomføre de angivelige overgrepene. I de dramatiske timene rundt arrestasjonen av faren ble eldstedatteren utsatt for et slikt press at hun var i ferd med å miste kontakten med virkeligheten. Systemets aktører kan ha foret henne med vrangforestillinger.

Del 2 :

Opptrappingens psykologi

I utgangspunktet hadde man kun Sotrakvinnens påstander. Systemaktørene visste nok at de ikke kunne anlite seg på denne kvinnes utsagn, da vederheftigheten var på et nivå selv et overgrepshysterisk befengt barnevern og politi ikke kunne være bekjent av. Saken var strengt tatt for liten, men med en hevngjerrig dr. Alme som så sin posisjon truet av en bestemt og myndig far, og en målbevisst spesialmedarbeider Granlien ble sakens undersøkelsesgjenstander utvidet. På det tidspunkt hvor det nærmet seg en pågripelse hadde man ingenting utover Sotrakvinnens påstander. Uttalelser fra skole og nærmiljø, i den grad politi og barnevern gad undersøke forholdene, tydet heller på normale og sunne omsorgsvilkår. For endel overgrepshysterikere er nettopp normaliteten beviset på visse overgreps karakter; at de skjer i det skjulte bak familiefasaden, overgripernes angivelige makt over ofrene; evnen til å holde ofrene i sjakk med trusler. Det er de samme rasjonalene antaklesen om de angivelig skjulte store mørketallene bygger på; aldri på empirisk funderte beregninger. At man mangler bevis er selve beviset for at overgrep har funnet sted: derfor må familien splittes og barna enkeltvis utsettes for press. Saken måtte skapes da det i utgangspunktet ikke var noe videre å skrike opp om.

Påskuddet – kateter til besvær

Anledningen bød seg da eldstedatteren ved et trivielt uhell fikk et katerer over foten og fikk en skade som måtte undersøkes medisinsk. Vi snakker her om den type kateter som finnes i klasserom på skolen, tunge møbler som med sin vekt kan forårsake skade. Den type kateret vi tidligere har omtalt er en innretning som brukes til å avhjelpe situasjonen ved vannlating og avføring for personer hvor denne funksjone ikke går av seg selv. På skolen fikk eldstedatteren kateteret over leggen med et sår som resultat. Helsesøster mente at en lege burde ta en titt på skaden og ta røntgenbilde. Vi befinner oss nå i november 1998. På sykehuset dukket dr. Alme opp og mente anledningen lå tilrette for å ta inn eldstedatteren til observasjon og urinveisprøve. Presten og hans kone som hadde nyfødte tvillinger og ta seg av samt opplevde presset fra barnevernet som ubehagelig, ville ikke fremstå som lite samarbeidsvillige, og gikk med på innleggelse for datteren. Da presten dagen etter snakket med eldstedatteren fortalte hun at dr. Alme hadde spurt henne ut om “de mørke hemmelighetene”, og at legen hadde fortalt henne at hun ikke måtte si noe om dette til faren. Røntgenbildet viste ikke noe brudd, dr. Alme var opptatt av andre saker og ting enn barnets urinveisproblemer.

Pågripelsen

Eldstedatteren fulgte ikke legens befaling; det barnet som angivelig er blitt utsatt for omfattende overgrep fra faren , valgte altså å fortelle faren om mistankene mot ham. Dette tillitsforholdet har retten valgt å se bort fra, tiltross for solid vitneførsel. Hun fotalte også faren at hun skulle overflyttes til et større sykehus i Ålesund, at hun ikke måtte fortelle foreldrene sine om overflyttingen, og avtalte at faren skulle levere noen klær hun ville trenge ved et lengere sykehusopphold dagen etter. Vi nærmer oss nå den 19.nde november 1998, datoen for pågripelsen. Da faren fikk vite at datteren skulle overflyttes ringte han dr. Alme som imidlertid ba faren kontakte barnevernet. Vi har her med en lege å gjøre som ikke kan begrunne medisinske prioriteringer, men som må skyve andre instanser foran seg, jf hva jeg tidligere har skrevet om ansvarsforskyvning ved tverretatlig samarbeide. Astrid Vikestrand hos barnevernet benektet like godt kjennskap til det hele. Nå vet imidlertid både barnevern og dr. Alme at faren, den personen som er mistenkt for alvorlige omfattende overgrep, kan være alarmert og det gjelder å handle raskt. Eldstedatteren er isolert, barnevernet har kort tid i forveien oppfordret Sotrakvinnen til å anmelde presten, politiet er i beredskap, og når presten kommer for å levere klærne til sin datter, får han ikke treffe henne, men blir istedet henvist til dr. Alme som kunne si til presten : “Du er vel klar over hva som skal skje. Nå er det slutt”. Barnelegen, som ikke hadde noe relevant å si om datterens helseplager og motivasjonen for overføring til Ålesund sykehus, gikk deretter ut av sitt kontor, og politiet kom og arrestere presten.

Etterforskningen

Hvilken etterforskning politiet strengt tatt har bedrevet intil dette stadium i sakens utvikling er uvisst, men saker og ting kan tyde på at man ved barnevernet og dr. Almes assistanse har skapt en sak. Isolert sett hadde neppe politiet noesom helst grunnlag for siktelse. Det som nå skjer er at hele familien blir splittet. Et interessant moment er at også prestefruen var mistenkt for medvirkning til overgrep mot Sotrakvinnen. Prestefruen ble sendt på mødrehjem med sine nyfødte tvillinger, setteverge oppnevnt, og to andre barn som også angivelig skulle ha vært misbrukt av presten ble sendt i fosterhjem. Der kunne barnevernet drive sin form for etterforskning, med fosterforeldrene som lydige ukristiske medhjelpere. Det er viktig å være klar over at fremdeles hadde man ingen sak, men da familien var splittet på alle bauger og kanter, kunne avhørsmetoder og utpressingsteknikker tilpasses. Tekniske bevis fantes ikke, huset hvor familien bodde ble endevendt, datamaskiner ble beslaglagt. I likhet med Bjugnsaken ga ikke politiaksjonene andre resultater enn et formidabelt rot man selvsagt ikke gad rydde opp i.

Avhørene

Det totale fravær av fysiske tegn som kunne understøtte mistankene er ikke nevnt i de fellende dommene. Lagdommer Endresen ville ikke høre snakk om kritikk av avhørsmetodene, men for å kunne forstå sånn noenlunde hvordan dette systemet fungerer, er det viktig å gå litt i detaljer. Det er en grunnleggende forskjell på utskrifter fra avhør med de to minste barna omfattet av overgrepsanklagene, hvor all samtale er gjengitt ordrett med nøling, taushet, enstavelsesord og uttrykk, stamming, gramatikalske feil og det hele på den ene siden, og på den andre siden den type referat full av mulige kildefeil som ble presentert etter avhørene med eldstedatteren. Spesialmedarbeider Granlien, nå familievoldkoordinator på Sunnmøre, demonstrerer i avhørene med den nest eldste datteren, hvor altså utskriftene viser ordrett gjengivelse av samtalene, at hun ikke respekterer barnets egne utsagn. Barnet blir tillagt utsagn hun skal ha kommet med, av typen "Du sa isted at … … ". Studerer man utskriftene viser det seg flere steder at avhørereren neglisjerer hva barnet sier, vrir og vender på utsagn og direkte lyver for barnet om hva barnet selv skal ha sagt. Dette kan dokumenteres med henvisning til sidenummer og dato på utskriftsprotokoll. Vi snakker her om konkrete påvisninger, ikke om tolkninger eller utlegninger.

Avhøreren kan mistenkes for å gå bevisst inn for å villede barnet til å si noe som barnet egentlig ikke mener eller forstår rekkevidden av, da barnet ikke nødvendigvis forstår hvilken kontekst barnets utsagn skal brukes i, f.eks under rettsforhandlinger. Granlien kjenner formodentlig til overflafiskheten i rettsapparatet, og vet ganske sikkert hva hun gjør. Hva som egentlig fremkommer under samtalene med eldstedatteren blir vanskelig å vite når referatene er beheftet med metodiske feil som sammenblanding av fakta og vurdering: hva som er eldstedatterens egne utsagn på den ene side, og på den annen side hva som er avhørerens oppfatninger, tolkninger eller forutinntatthet for den saks skyld, noe man faktisk ikke kan utelukke som en betydelig kildefeil.

Eldstedatteren ble utsatt for talløse avhør. Den nest eldste datteren ble utsatt for 6 avhør. Strengt tatt fikk man ikke noe ut av henne, slik man heller ikke fikk noe ut av den mindre søstereren som også skal ha blitt utsatt for overgrep fra faren Man kan også studere dynamikken og innholdet i samtalene/avhørene ved å sammenholde med opplysninger fremkommet i avhør med andre påstått fornærmede, og med mistenkte. Et viktig moment er forskjellen på utsagn som fremkommer spontant, dvs frivillig, og utsagn fremkommet som resultat av konkrete spørsmål, dvs på oppfordring. Gjenom en dokumentnanlyse vil man kunne se når f.eks “doktorleiken” ble tema under avhørene, og ved å sammenholde informasjon fra de forskjellige, vil man også kunne spore mulig påvirkning og fokus fra avhørerens side. Mer om disse spørsmål under avnsittet om dokumentanalyse.

Legeundersøkelsen

Presten ble arrestert den 19.nde november 1998. Eldstedatteren ble umiddelbart satt under avhør og ble gjenstand for omtrent daglige avhør i flere uker. De to andre døtrene ble avhørt 4. desember, og først 8. desember ble det foretatt legeundersøkelser av alle tre døtrene. Spesialmedarbeider Granlien var sammen med representanter fra barnevernet ledsagere da barna ble bragt til undersøkelse. Resultat fra legeundersøkelsene forelå noen uker senere, og man fant ingenting som kunne tyde på seksuelle overgrep av det slag presten var mistenkt for. Møydom var intakt, kun avvikelser som ligger innenfor normalen. Da man var ikke var fornøyd med de manglende funn krevde man ny undersøkelse for den eldste datteren, men heller ikke denne ga noen funn som politiet kune bygge på. Her kunne man ha stoppet opp og tenkt seg om, men istedet fortsatte man med enda flere avhør. Tendensen gjentar seg : hvor man ikke har noe av betydning, vurderer man ikke å innstille eller roe ned, men tvertimot opptrapping av avhørene av spesielt den nesteldste datteren.

Dokumentanalysen

For ordens skyld gir jeg her definisjonen på hva jeg oppfatter at en analyse er for noe, til forskjell fra f.eks en kommentar. Den artikkelen du nå leser gjengir ikke alle delene av en dokumentanalyse foretatt i sakens anledning men søker dog å gi en viss oversikt over ulike nivåer, aktører og hendelser. En analyse er en studie av forholdet mellom delene innenfor en definert helhet; mellom delene enkeltvis og delvis, og mellom delene og helheten. Dokumenter er i denne sammenheng f.eks utskrifter og referater av politi- og dommeravhør. Studier av selve språk og uttrykksform kan inngå i en slik analyse, men mest interessant er nok studien av forholdet mellom kronologien, dvs hendelsesforløpet, og de enkelte aktørenes opptreden og utsagn. Som eksempel vil jeg nevne at like etter at legeundersøkelsene ble foretatt den 8.nde desember, men på et tidspunkt hvor resultatene ikke forelå, fremgår av referatene fra avhørene av eldstedatteren at avhører Granlien spør eldstedatteren om hun har nevnt “den mørke hemmeligheten” for søskenene sine da de møttes alle tre i forbindelse med legeundersøkelsen slik hun ble oppfordret til av Granlien. Det vil da være interessant å se nøyere på i hvilken grad og ikke minst når “de mørke hemmeligheter” og “doktorleiken” er tema i avhørene med de andre barna. Sammenholder man informasjonsbrokker, kan man feks identifisere mulige påvirkningskilder. Kritikk av politiets avhørsmetoder går nemlig på den faglig-akademiske svikt i gjennomføring og motivasjon ved at avhørene/samtalene slik de blir regissert ikke kan unndra seg kritikk for sammenblanding av årsak og virkning.

Logikk og rasjonaler

Selv om utsagn ikke nødvendigvis er logisk konsistente i ett og alt, snakker jeg uansett om rasjonaler. Det mer videnskapelig baserte prosjekt vil søke å eliminere så mange feilkilder som mulig for å ha mest mulig sikker viten og kunnskap. Politi og barnevern arbeider ikke alltid etter slike prinsipper, normer og regler. Å få barnet til å si at det har blitt utsatt for noe som kan oppfattes/tolkes som overgrep er ikke sjelden viktigere enn å gjenomføre samtaler og annen undersøkelse på en slik måte at det blir klart hva som sies uoppfordret eller spontant ektefølt og hvor eventuelle påvirkningskilder er å spore. For ordens skyld: en person som tror fullt og fast på at det er begått justismord kan komme i skade for å ta noen snarveier her og der; i prinsippet eller regelen begå de samme slutningsfeil forutinntatte politietterforskere kan gjøre seg skyldig i når man er hellig overbevist om at presten i dette tilfellet er skyldig og må dømmes for omfattende overgrep.

Fravær av tekniske bevis gjør alltid slike saker vanskeligere. Terskelen for hysteri er lavere når man må blåse opp saken, enten overgrep har funnet sted eller ei, skal man få de nødvendige etterforksningsressurser til rådighet. Enkeltaktørers motiver er også studier verdt. Hvorfor lar en lege som dr. Almes seg bruke i det spillet som delvis er beskrevet i denne artikkelen? Er det noe galt med legeetikken når han må ty til trusler og lureri ? Har ikke en barnelege annet å bestille enn å samarbeide så ukritisk med politi og barnevern ? Meg forteller disse omstendigheter at politi og barnevern strengt tatt ikke hadde noe til sak, og derfor måtte skape den smule dramatikk som gjorde det mulig å f.eks hjernevaske eldstedatteren til å tro at hun hadde blitt utsatt for massive overgrep fra faren. Men hvor sannsynlig er det nå at denne datteren som på et tidspunkt like før pågripelsen av faren, hun visste formodentlig ikke hva som skulle skje, var blitt gjenstand for intens utspørring om “de mørke hemmelighetene” fra dr. Alme, gitt at hun virkelig var blitt utsatt for overgrep i det omfang som påstått eller overhode, skulle fortelle faren om utspørringen og dertil bryte legens formaning om ikke å fortelle faren noe om verken utspørringen eller at hun skulle overføres til et annet sykehus ?

Betraktninger om logikk og rasjonaler hos aktørenes er av en annen karakter enn selve dokumentanalysen, men leder over på kritikken av hvordan rettergangen er blitt gjennomført. Er det logisk at man fra rettens side ikke ønsket fremlagt bevis, f.eks brever og annen korrespondanse som kunne stille spørsmål ved troverdigheten til Sotrakvinnens utsagn ? Svaret er dessverre ja. Likeledes er det logisk følgeriktig at for å unngå fokus på spørsmålet om de angivelige massive overgrepene kunne ha funnet sted så umerkelig som antatt i et gammelt lydt hus med tidvis mange beboere og ymse gjester, ønsket man heller ingen åstedsbefaring.

Forsmåelsen og avvisningens psykologi

Psykologien er egentlig såre enkel: Visse mennesker er så sårbare og følsomme for avvisning at selv hvor det skulle være legitime grunner for å holde avstand, vil noen av disse, hvis lidelser man ikke skal kimse av, være tilbøyelige til å rette all oppsamlet aggresjon og frustrasjon mot den de oppfatter som avvisende, selv om vedkommende ikke har noen skyld eller ansvar for deres vanskjebne. Jeg kaller denne psykologien enkel. At man i barnevern og rettsapparat ikke ser muligheten for slike mekanismer er mer skremmende enn at enkelte belastede personskjebner man forøvrig må respektere, kan komme med falske beskyldninger i sin villfarelse. Sotrakvinnen vil neppe bli regnet som strafferettslig tilregnelig gitt at hun blir satt under tiltale for falske anmeldelser, men som kronvitne og fornærmet blir hun tatt alvorlig fullt ut. Dette paradokset berører også barnevernet og rettsapparatets troverdighet som forvaltnings- og domstolsmyndighet respektive. Som nevnt er den type dårskap primitiv hevn stengt tatt representerer likelig fordelt mellom samfinnsklassene. Også i respekterte yrker ligger enkelte under for slike tilbøyeligheter

I denne type saker har man ikke sjelden et etterslep fra Bjugnsaken som rir fagmiljøene som en mare. Enkelte fagfolkene må for enhver pris vise at de hadde rett i Bjugnsaken. Dr. Alme tålte ikke at presten i egenskap av far stilte spørsmål ved barnelegens medisinske vurdering av eldstedatteresn lidelser. Rent konkret mente faren at visse plager var psykiske og ikke somatiske mens barnelegen Dr. Alme holdt på sitt: med fortsatt medisinering som resultat. Det kan se ut som om faren hadde rett; man skal heller ikke glemem at foreldre nødvendigvis opplever sine barn i hverdagen og kan registere deres helse og fungering på en helt annen kvalitativ måte enn leger.

Bjugn-effekten

Flere faggrupper led et formidabelt nederlag i Bjugnsaken, både politi og leger. I mange fagmiljøer har man aldri innsett at Bjugnsaken aldri burde blitt noen sak. Det verste er imidlertid at man ikke har kunnet dokumentere noen faglig nivåheving, hvorfor ma nfortsatt benytter sg av de samme rasjonalene og tiltortil store mørketall og skjulte familiehemmeligheter. Overgrepshysteriet har gode vekstvilkår i et gjennom statsfemininisert politi og rettsvesen, hvor de nfaglige prestige er viktigere enn metoder som står for etterprøving. Politiet ønsket kanhende ikke å vite at legen sa takk for sist etter at faren hadde konsultert en annen lege om datterens plager bak banrelegens rygg. Som nevnt: enkelte motiver er pinlig primitive. Det er en myte at man lærer av erfaring, men fagfolkene er opplært til å tro på sine fantastiske evner til å se overgrep bak familieidyllen, og hellig overbevist som de er om sin fotreffelighet skyr de enkelte ganger ingen midler. Måten politi og rettsapparat bringes i forlegenthet på er tema for en annen artikkel.

Tilslutt en anekdote om relevansen av Bjugn-effekten. Vi befinner oss i året 1998, samme året som voldaprest-saken startet, og det er stort seminar i regi av Nasjonalt Ressurssenter for Seksuelt misbrukte barn med Bjugn-legen Erik Kreyberg Normann som innleder og Bjugn-effekten som et av mange temaer. Jeg var tilstede som free-lance journalist og passet Normann opp i pausen for å få rede på hva som lå i hans utsagn om at “vi må ikke får våre norske Clevelandsaker”. Til orientering er det her tale om lokalsamfunnet Cleveland utenfor Birminham i England som ble hjemsøkt av et par ivrige representanter for incestindustrien for endel år siden. Resultatet ble tusentalls sykehusinleggelser og omsorgsovertakelser, ødelagte familieforhold, et ikke ubetydelig antall skilsmisser og selvmord, alt dette etter at barnepsyiatere fant at et stort antall barn måtte ha blitt utsatt for seksuelle overgrep, først av sine foreldre, deretter av sykehuspersonalet. Galskapen ville ingen ende ta, men etterhvert fikk man noenlunde oversikt, en granskningskommisjon ble oppnevnt og fagfolkenes metoder fordømt som skadelige og ubrukelige. Dr. Normann lurte på hvem jeg var og på en nedlatende måte antydet han at jeg ikke visste hva Clevelandsaken var. Dette sa mannen som minutter tidligere snakket om en sak han kanhende ikke regnet med at noen av tilhørerne kjente til. Jeg kvitterte imidlertid og sa at jeg kjente til saken gjennom omfattende lesning, og sa at vi allerede hadde fått en norsk Cleveland-sak, navnlig Bjugn-saken. Som svar på mitt opprinnelige spørsmal om hva han mente med sitt utsagn, svarte dr. Normann at vi ikke må få en situasjon der fagfolkene ikke har tillit. Jeg tror jeg forstår hva han mener, men om dr. Normann forstår hvorfor enkelte fagfolk mister tilit, er jeg ikke helt sikker på. Muligheten for nye Bjugnsaker er tilstede; nye justismord kan finne sted. Saken om Voldapresten er tragisk for alle parter, politi, rettsapparat og barnevern inkludert. De etablerte mediene har ikke turt å ta riktig fatt i saken betraktet som et mulig justismord. I forbindelse med at presten ikke har møtt til soning og er ettersøkt, har mediene vært mer opptatt av å hjelpe politiet til å kriminalisere de grupper og nettverk som støtter presten i hans tro på sin uskyld.

Ole Texmo.

Forferdelig vond sak og skremmende lesning!! Burde ikke bl.a Bjugn-saken lært oss noe! (Utfra ovennevnte kilde!) Dessverre ikke utrolig bl.a mht egen kjennskap til rettsvesenet – (…helt annen type sak, men der tingrettretten er klart innhabil, Lagmannsretten ikke finner juridiske argumenter for å få deg dømt, tyr de bl.a. til argumenter hentet fra Romertiden!!!! Vel vitende at økonomiske hensyn tvinger en til ikke å anke videre…)
Vi har fra media sett enkelte justisdrap gjenopptatt der sterke personer heldigvis har frontet dette med “hell”. Vil hevde vi dessverre Norge ikke har rettsikkerhet for alle – alt for mye styrt av penger,makt,kamerateri og frem for alt feighet og prestisje. Veldig mange menneskeskjebner og i enkelte tilfeller selvmord og drap kunne kanskje vært unngått med renslig sakshåndtering.
Dette bør opp til samfunnsdebatt – om ikke annet for å bremse farlig utvikling!
erik lunder

Grufullt, men etter hvert ikkje overraskende. Etter “erfaringer” med det praktiserende barnevernet i Norge i dag, akjønner man hvilke fatale og ødelggende overgrep som skjer av barnevernet. Det er nesten som man ikkje trur sine egne øyne og ører fortsatt, men noe inni seg vet man att barnevernets overgrep skjer, selv om man skulle ønske det var fantasi og uttalelser i villelse. Ønsker all lykke og framgang videre for presten og hans familie. Det at han legger ut sin historie, vil forhåpentligvis åpne øynene på noen flere sjeler. Og om det kan være noen trøst, eg trur nok at sannheten er den sterkeste og kommer fram til slutt, om så det har vært mange skjær i mellomtiden. Varme hilsener fra en med erfaring med overgrep fra barnevernet sin side

Min kjæreste er også dømt til fengselsstraff på grunn av en gal kvinne. Ikke ett eneste bevis trengtes for å få ham dømt! Hun ringte også inn bekymringsmeldinger til barnevernet, og gutten ble satt i fosterhjem.

At dette skjer i dagens Norge VET jeg! Min kjæreste er ingen voldsmann, bare en helt vanlig mann!

Barnevernets bevisførsel er mildt sagt tvilsom også i vårt tilfelle, men bv trenger ikke bevis – de har bevis nok med de observasjoner de selv har gjort, og skulle ett bevis vise seg å ikke holde mål, så kan de skaffe nye bevis (også på bestilling fra andre etater i kommunen).

Les min blogg om saken her:
http://linnearett.blogspot.com/

Annonse